En grense for politisk detaljstyring av innkjøp

Anbud365: En grense for politisk detaljstyring av innkjøpStatsminister Erna Solberg advarte for en tid siden Stortinget mot å blande seg for mye inn i anskaffelsene i spesialisthelsetjenesten.

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) For politikere på alle nivåer er offentlige anskaffelser virkelig en «honningkrukke», både for dem som vil endre verden og for dem som har andre behov. Her er det muligheter for å stille krav til det profittjagende næringslivet, og, se, næringslivet pusser fasaden og tar grep for å øke mulighetene for profitt – det offentlige er en god og betalingsdyktig kunde. Samtidig ligger det et ansvar på de politiske myndigheter – de må betenke konsekvensene av en altfor ivrig bruk av «honningkrukken».

Stortinget vedtar lover, blant disse lov om offentlige anskaffelser. Dette er krav og rammevilkår. Stortingsmeldinger kommer, også en om offentlige anskaffelser om en stund, og da kan Stortinget mene i vei om regjeringens planer for sin politikk for offentlige anskaffelser. Også meldinger om innovasjon og om bygging av helsenæringen er i vente, og det er lave odds for at også disse inneholder mye om offentlige anskaffelsers rolle. I tillegg leverer Riksrevisjonen rapporter, som i en årrekke herjet med praktisering av reglene for offentlige anskaffelser.

I denne uken kom det innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen i Stortinget om et representantforslag. Det gikk ut på at tre skulle være et hovedelement i det nye regjeringskvartalet. En enstemmig komite nøyde seg med «… ledende eksempel på reduksjon av skadelig miljøpåvirkning og fremme av klimavennlige løsninger i offentlig byggeri …). Og la til noe om innovasjon.

Trevirke i regjeringskvartalet

At forslaget om trevirke har sine røtter i god lobbyvirksomhet fra skogbruks-/treindustrien er det liten tvil om. Men forslaget røper et behov fra sentrale politikere om å detaljstyre en profesjonell innkjøpsorganisasjon som handler etter regelverkets formål og intensjon. Dette er et eksempel på tvilsom politisk bruk av «honningkrukken». Man har jo kompetente fagfolk i innkjøpsmiljøene, og kanskje er det også andre byggevare-industrier som kunne tenkes å ha godt av å få krav til innovasjon i forbindelse med et prestisjeprosjekt. Dette er nå blitt mulig takket være at en enstemmig komite husket at man var på Stortinget og ikke i Statsbyggs innkjøpsavdeling.

Ingenting er selvsagt galt med at Stortinget engasjerer seg. «Honningkrukke»- bruken fikk nok sitt hittil mest markante utslag med det vedtatte 30%-inngrep i vekting av miljøkrav. Her har Nærings- og fiskeridepartementet lyktes i å formulere behovet annerledes, slik at mer av innkjøperens faglige skjønn bevares – og vernes for detaljstyring fra Stortingets side. Rett nok har dette ført til at miljøorganisasjonene griner på nesen. Det er jo forståelig, det var jo derfra Stortinget hentet sin inspirasjon til å være innkjøpere med miljøprioritering.

Skriftlige spørsmål

Ser man på de skriftlige spørsmålene fra Stortinget til statsrådene om hvorfor den ene eller andre ikke fikk kontrakt, tenker man at dette fremgår jo av beslutningen om kontraktstildelingen eller kan besvares med en telefon til oppdragsgiver. Å, nei, dette er politisk markering. I de fleste av tilfellene gjelder det de ideelle. Rett nok er dette en viktig gruppe å sikre gode vilkår for, men detaljmarkeringen har jo bl.a. ført til at Sykehusinnkjøp ikke vil ta i visse anskaffelser fordi de er så «politiske». Det må det enkelte helseforetak selv gjøre. Om dette er en ønsket konsekvens? Tja.

Statsminister Erna Solberg formante for en tid tilbake Stortinget om å beherske sin detaljinteresse for anskaffelser i sykehussektoren. Et godt og viktig råd. Stortinget bør bestemme rammevilkår og retning, ikke dykke ned i det som er det anskaffelsesfaglige skjønn. En slik påholdenhet er et bidrag til en bedre verden. Aktivitet på Stortinget, selv om det ikke er i formelle vedtaks form, sender signaler og gjør innkjøperes arbeidssituasjon mer usikker. Også deres foresatte øker beredskapen for ikke å trå feil.

Det kom noen kinesere …

Heller ikke på fylkeskommunal og kommunalt hold er det mangel på politisk interesse for anskaffelser, heldigvis mer og mer i konstruktiv lei. Man behandler anskaffelsestrategi og følger opp revisjonsberetninger. Men det var ikke lenge siden det ble politiske bølger da man fant ut at en kinesisk entreprenør hadde meldt seg interessert i å bygge en bru i Midt-Norge. Skulle man ikke satse på lokalt næringsliv? Det hjalp ikke at det kinesiske selskapet nettopp skulle rekruttere lokale arbeidstakere. Så viste det seg imidlertid at det er noen regler å ta hensyn til, og da ble alt stille. En mulig Kofa-sak er kanskje verre enn kinesiske entreprenører?

I tidligere tider var det ikke uvanlig at kommunestyrene så det som sin oppgave å ta vare på næringsliv og arbeidsplasser i kommunen ved å tildele dem kontrakter. Det var både før og etter EØS-avtalens tid. Og det er ikke lenge siden at en kommunestyre-representant ønsket seg det samme. I og for seg ikke noe galt i det, men virkemidlet – å tildele uten konkurranse – kan lett bli en sovepute for den bedriften som nettopp skal bli konkurransedyktig. Og dermed skaffe arbeid til folk og skattemidler til kommunen.

Konstruktiv måte å blande seg inn

Med en høyere terskelverdi er man mange steder muligens tilbake til tidligere tiders ønske om å prioritere lokalt næringsliv gjennom å tildele kontrakter uten konkurranse. Det er selvsagt en bjørnetjeneste fra politiske og faglige myndigheter i enhver kommune, men det er jo enklere.  Er det likevel lov å håpe på at alle kommunepolitikere som ønsker å benytte «honningkrukken», instruerer sin administrasjon om at konkurranse må til fordi det styrker lokalt næringsliv og skaper arbeidsplasser? Det vil være en konstruktiv måte å blande seg borti innkjøp på.

Bli den første til å kommentere på "En grense for politisk detaljstyring av innkjøp"

Legg inn kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*