Kommunale avtaler med næringsdrivende fastleger passer trolig som hånd i hanske til definisjonen av konsesjonskontrakter. Men det er nok behov for en nærmere vurdering av kommunens inngåelse av fastlegeavtaler opp mot reglene for offentlige anskaffelser. Slik konkluderes det i en rapport fra et ekspertutvalg som har sett på saken. I dag finner man imidlertid lite om fastleger hverken på Doffin eller i relevante veiledninger fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ).
Et ekspertutvalg som har sett på allmennlegetjenesten, kom nylig med sin rapport der også forholdet mellom fastlegeavtaler og reglene om offentlige anskaffelser er drøftet.
Den næringsdrivende fastlegen anses som en privat tjenesteyter, som kommunen har inngått avtale med. Når kommunen inngår slike avtaler, vil avtalene i utgangspunktet falle inn under reglene om offentlige anskaffelser.
Utvalget har dermed sett nærmere på spørsmålet om hvordan reglene om offentlige anskaffelser påvirker kommunens inngåelse av fastlegeavtaler. Forholdet til anskaffelsesreglene ser ikke ut til å være løftet i fastlegeforskriften, i forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven, eller i rammeavtalen mellom Legeforeningen og KS. Fastlegetjenester er heller ikke omtalt i veiledningen for anskaffelser av helse- og sosialtjenester fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). Den nevner bl.a. flere andre kommunale helse- og omsorgstjenester, som sykehjem, hjemmesykepleie og BPA (Brukerstyrt personlig assistanse).
20 år gammel parallell?
Det fremgår, ifølge utvalget av et brev fra 2003 at daværende Nærings- og handelsdepartementet vurderte at en avtale om driftstilskudd med privatpraktiserende fysioterapeuter var å anse som en tjenestekonsesjonskontrakt. Slike kontrakter var den gang ikke omfattet av anskaffelsesforskriften. Siden er det kommet egne regler om slike konsesjonskontrakter i en egen forskrift, påpeker utvalget. I denne forskriften defineres konsesjonskontrakter (i § 1-2) som “en tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt der vederlaget består enten utelukkende av retten til å utnytte tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene eller en slik rett sammen med betaling, og der driftsrisikoen er overført fra oppdragsgiveren til leverandøren.”
– Det er vanskelig å se at definisjonen ikke skulle omfatte fastlegeavtaler, fremholder ekspertutvalget. Ved tildeling av hjemmel får fastlegen en rett til å yte tjenester til et bestemt antall innbyggere, og vederlaget fastlegen mottar er avhengig av at innbyggerne faktisk velger fastlegen som sin faste lege og faktisk oppsøker fastlegen for helsehjelp. At Nærings- og handelsdepartementet har konkludert med at avtale mellom kommunen og næringsdrivende fysioterapeuter som mottar driftstilskudd, anses som en tjenestekonsesjonskontrakt, taler også for at fastlegeavtaler anses som dette.
Kontraktsverdi og kunngjøring
Når det gjelder kontraktens verdi, vil det, skriver utvalget, for fastlegeavtaler, i utgangspunktet kunne innebære at samlet omsetning vurderes i perioden fram til legen fyller 70 år, da dette er tidspunktet der fastlegeavtalen som hovedregel opphører. Anskaffelser over EØS-terskelverdien på 51 mill må bl.a. kunngjøres i Doffin. Etter hva utvalget er kjent med, lyses ikke fastlegehjemler ut på Doffin i dag. Slike kunngjøringer skjer i Tidsskrift for Den norske legeforening og/eller i landsdekkende avis o.l. med minst tre ukers søknadsfrist.
De øvrige kravene i konsesjonskontraktforskriften til konkurranse, valg av leverandør, begrunnelse mv., anses av utvalget som i all hovedsak å ligge på et nivå som samsvarer med kravene som allerede stilles i fastlegeforskriften og rammeavtalen mellom Legeforeningen og KS. Det kan likevel være behov for en nærmere vurdering av kommunens inngåelse av fastlegeavtaler opp mot reglene for offentlige anskaffelser.
Bli den første til å kommentere på "Næringsdrivende fastleger på anbud; er trolig konsesjonskontrakter"