Regelbrudd på regelbrudd, men erstatningskrav fra tilbyder førte ikke frem

Kommunen har brutt flertallet av anskaffelsesregelverkets grunnleggende krav, skrev revisjonen, og Hålogaland lagmannsrett fulgte opp: Ikke dokumentert at det var reell konkurranse og likebehandling av leverandørene. En av tilbyderne ville ha erstatning, men nådde ikke frem. Saksøkeren lå 30% over i pris, en annen konkurrent 10%. Retten så det heller ikke slik at saksøkers tilbud var kvalitetsmessig bedre enn konkurrentens. Neppe trolig at saksøker hadde fått kontrakten, slo domstolen fast.

Saken for Hålogaland lagmannsrett (LH-2019-181677) gjaldt Lenvik kommune, nå en del av Senja kommune. For noen år siden utlyste kommunen konkurranse for kjøp av heldøgns bo- og omsorgstjenester for èn bruker. Det dreide seg om en rusavhengig person med alvorlig psykisk lidelse, og tidvis truende og voldelig atferd. Kontrakten skulle gjelde for tre år, med mulighet for forlengelse i ett år.

Fire leverandører kom med tilbud. Kommunen anså samtlige tilbydere som likeverdige hva gjaldt faglig kompetanse, effektivitet, erfaring og pålitelighet. Avgjørelse ble da tatt på bakgrunn av pris. Et brev fra brukeren var innkommet, der vedkommende imidlertid motsatte seg bistand fra andre enn konkurransens vinner. På bakgrunn av dette brevet ble konkurransen avlyst, og kommunen gjorde avtale med leverandøren som brukeren ønsket og som hadde vunnet den avlyste konkurransen.

I strid med grunnleggende krav

I en forvaltningsrevisjon av anbudskonkurransen og det påfølgende kontraktsforholdet, skriver KomRev NORD at konkurransegjennomføringen var i strid med flere av anskaffelsesregelverkets grunnleggende krav. Det heter blant i rapporten at etter revisors vurdering har «Lenvik kommune i anskaffelsen av den langvarige kontrakten brutt flertallet av anskaffelsesregelverkets grunnleggende krav.»

Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at Lenvik kommune på en rekke punkter handlet i strid med anskaffelsesregelverket i forbindelse med at vinneren ble tildelt langtidskontrakten. Lagmannsretten slutter seg i det store og hele til revisjonsrapportens ord om at det ikke er dokumentert at det til grunn for kommunens første avgjørelse var reell konkurranse og likebehandling av leverandørene

Ville neppe vunnet

Lagmannsretten kom til at det ikke er klar sannsynlighetsovervekt for at saksøker ville blitt tildelt kontrakten dersom vinnerens tilbud hadde blitt avvist, og at det ikke ville vært noen vesentlig feil å tildele kontrakten til en annen av konkurrentene. Kommunen rangerte sistnevnte etter vinneren (9,7% høyere), men foran saksøkeren (30,9% over). Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at kommunen rent faktisk ville tildelt konkurrenten kontrakten dersom vinnerens tilbud hadde blitt avvist. Under enhver omstendighet ville det ikke vært en vesentlig feil å tildele konkurrenten kontrakten.

Hva gjelder tildelingskriteriet kvalitet, er det en betydelig svakhet ved kommunens saksbehandling at det ikke synes å ha foregått noen kvalitetsvurdering av tilbyderne, heter det. Verken for tingretten eller for lagmannsretten er det anført noe som med styrke tilsier at saksøkers tilbud kvalitetsmessig var bedre enn konkurrentens tilbud.

Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag, verken for den positive eller negative kontraktsinteresse, konkluderer retten.