Da staten valgte bort markedet

Anbud365: Da staten valgte bort markedetBruk av konkurranse i markedet gjennom offentlige anbud gjør at det offentlige kan få den oversikten over mulige løsninger som lever opp til kravet om mest valuta for skattebetalernes penger. Men ikke alltid tror regjeringen, her ved statsminister Erna Solberg, på det (foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor).

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) Troen på at man gjennom bruk av anskaffelser kan finne frem til effektive og innovative løsninger – best valuta for skattebetalernes penger – gjennomsyrer så å si enhver utredning som lanseres. Oppdragsgiver er staten. Men når staten selv skal anskaffe, i dette tilfellet en omfattende IT-løsning, anbefales bruk av egenregi i stedet. Konkurranse i markedet vrakes. Det gjelder de fire store universitetenes behov for ny ERP-løsning. De ville først legge dette ut på anbud, men da måtte de legge seg ut mot Finansdepartementet. Det gjorde de forståelig ikke. Men grunnene for å satse på statlig egenregi i dette tilfellet er såpass tankevekkende at noen og enhver må lure på om regjeringen alltid tro på verdien av konkurranse i markedet.

I uken har Anbud365 hatt to artikler knyttet til levering av nytt ERP-system til Norges fire største universiteter. Vi har antydet at en mulig IT-skandale kan ligge her, men best av alt er det om vi tar feil. Pt virker det foreløpig vanskelig å forutsi det ene eller det annet.

Poenget er ikke leveransen fra Direktoratet for forvaltning og økonomi (DFØ) i seg selv. De bare er der med sin leveranse og gjør sikkert hva de kan for å leve opp til kravene. Heller ikke er poenget i artiklene at de fire universitetene har et noe kritisk forhold til at direktorater skal gjøre seg gjeldende i universitetenes interne virke. Ennskjønt, noe av denne skepsisen har kanskje med artiklenes intensjon å gjøre.

Valgte egenregi

Den aktuelle leveransen gjøres altså i statlig egenregi. Universitetene tenkte først å legge dette store IT-oppdraget ut på anbud, men droppet det da mektige krefter – les Finansdepartementet – begynte å røre på seg, og mente at staten var staten og da var det grunner for å gi oppdraget til en aktuell statlig leverandør.

Selvsagt er det ikke noe galt i et slikt resonnement. Valg av egenregi i stedet for konkurranseutsetting er helt greit. Anskaffelseslovgivningen gjelder bare dersom det offentlige velger å legge et oppdrag ut på konkurranse, det bestemmer ikke valget mellom dette og egenregi.

Konkurranseutsetting og privatisering

Å sette noe ut i konkurranse er ikke privatisering, slik noen har stor interesse av – og motiver for – å fremstille det som. Etter konkurranse gjør man kontrakt, og det er oppdragsgiver som spesifiserer og skal holde et årvåkent øye med om hva kontrakten inneholder, etterleves. At denne oppfølgingen mange steder er så som så er en annen historie her.

Når man velger å konkurranseutsette, enten via anbudskonkurranse eller former for forhandlinger, er spillereglene nedfelt i anskaffelsesloven med forskrifter. Oppdragsgiveren har full kontroll, leverandøren leverer i pakt med krav og forventninger. Holder ikke leverandøren mål underveis, er det ulike sanksjoner som kan benyttes, eventuelt helt å kvitte seg med leverandøren. Selvsagt ikke enkelt, men mulighetene er der. Og leverandørene er engstelige for at så skal skje. Å levere til det offentlige er prestisjefylt, å bli kastet ut innebærer helt klart skrape i fernissen.

Paradokset her er jo at departementet i realiteten, om ikke i formaliteten, fratar universitetene mulighetene som ligger i innkjøpsmakten i den konkrete anskaffelsen ved å gi oppdraget til en intern statlig enhet.

Kaste «staten» på dør?

Skulle leverandøren levere noe som ikke helt svarer til det som er krevet, i kvalitet, pris og tid, har en oppdragsgiver muligheter til å ta affære. Når man innenfor definisjonen av hva staten er, velger egenregi, er det smått med slike muligheter. Kan f.eks. universitetene kaste ut DFØ som leverandør av ERP-systemet? Kanskje, men lite sannsynlig. Kan man prute på pris? Ja, men når man frem uten en hel masse brudulje? Man må nok betale hva det koster og ta til takke med hva man får. I verste fall tilpasse i måned etter måned, kanskje lengre også. Uten reaksjonsmuligheter i praksis.

En stor fordel med konkurranse-instituttet er muligheten til å sammenlikne. Det kan gå på pris, leveransevilkår, løsninger – for å nevne noe. Man kan, etter evne og beste skjønn, velge den løsningen som gir beste løsning til beste pris. Å bruke konkurranse til å sammenlikne uten å ha som reell intensjon om å gjøre kontrakt, er det – forhåpentligvis – helt slutt på.

Universitetene valgte å avstå fra å gjøre en slik sammenlikning ute i markedet. DFØ eller et annet direktorat kunne gitt et tilbud på oppdaget, og på den måten gitt universitetene grunnlag for å se hva som hadde egnet seg best. At «staten» gir tilbud til «staten» kan neppe være forbudt. Egenregien kan være med å konkurrere, gitt vilkårene er like og sammenliknbare. Da ville man funnet ut hvordan egenregi-tilbudet sto seg i forhold til hva markedet kunne oppvise, få en reell mulighet til å avgjøre det beste tilbudet. Kanskje er det egenregiens? I såfall ville man fått vite det, nå gjør man ikke det. Nå må universitetene ta det de får – med en underliggende følelse av at kanskje de kjøper noe som de kunne fått bedre et annet sted.

Kompabilitet på tvers

Ønsket om en bred, statlig kompabilitet, at systemene snakker sammen, kan selvsagt tale for bruk av egenregi. På den annen side er det hverken praktisk eller juridisk nødvendig at samme leverandør utfører det hele for å få en slik kompablitet. Det ligger en utfordring her, leverandøren må sørge for at det han leverer, må kunne «snakke» med hva aktuelle statlige institusjoner har fra før. Egentlig ingen ukjent problemstilling. Og om egenregi viste seg å være best i konkurransen, er jo ikke dette noen problemstilling i det hele tatt.

Det er også et politisk paradoks her. Signalet fra departementshold til universitetene om å velge en intern leverandør i stedet for å legge ut på konkurranse kom fra en regjering som er opptatt av å bruke konkurranse. Og fra et departement som ble styrt av et av de politiske partiene i landet som er mest interessert i konkurranse. Trolig (?) ble ikke signalet fra Finansdepartementet klarert med politisk ledelse. I utgangspunktet ser det jo også ut som et typisk administrativt anliggende. På den annen side: Det har vært enkelte IT-prosjekter som det offentlige nok kunne ha tenkt seg uten når det gjelder prisutvikling, levering o.l. Universitetenes ERP-prosjekt er svært stort, det største i sitt slag, ifølge bransjen.

Tankevekkende

Det er tankevekkende at universitetene som på mange områder er selvstyrte og ressurssterke – ikke minst når det gjelder innkjøpskompetanse, måtte gå fra tanken om å legge et så stort prosjekt ut på anbud. Noen har spurt oss: Betyr det at den sittende regjeringen egentlig ikke tror på verdien av bruk av konkurranse for å få frem det mest effektive valuta for pengene? Til det svarer vi, nei, det betyr det ikke, men vi innrømmer deg retten til å få en slik tanke. Er det en glipp, da, fortsetter vår hjemmelsperson. Ikke vet vi, men spalteplass i et organ som er levende opptatt av offentlige anskaffelser, er saken verd.

Bli den første til å kommentere på "Da staten valgte bort markedet"

Legg inn kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.