(En Anbud365-kommentar) Sosial dumping er ikke bra. I vårt samfunn er det ikke mange som er uenig i det. Men likevel prioriterer ikke ledelsen i en rekke offentlige virksomheter, kommunale som statlige, det høyt nok å komme dette samfunnsondet til livs. Det føyer seg inn i den etablerte sannhet at oppfølging og kontroll av offentlige kontrakter ikke står øverst når ressursene skal fordeles.
På nyåret er vi gjennom bl.a. Anbud365s spalter gjort kjent med resultatene av to undesøkelser som gjelder oppfølging av bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. KPMG har utført en slik undersøkelse for Difi, mens Kommunerevisjonen i Oslo har tatt for seg noen av byens virksomheter.
Slik vi leser resultatene, er vi på vei fremover, men det virker stort sett å være på det å stille krav om. Oppfølging og kontroll er fortsatt mildest talt nedslående. Et eksempel hentet fra Oslo kommune: Kommunens virksomheter skal stille krav til lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter med leverandører, og virksomhetene skal også gjennomføre nødvendige kontroller av om kravene overholdes. Like fullt avslører revisjonsundersøkelsen at seks av de virksomhetene som var med i undersøkelsen ikke hadde vurdert behovet for kontroll, og fem av disse hadde heller ikke gjennomført kontroller. Ingen hadde dokumentert vurderingene.
Knappe ressurser og liten tid
I Difi-undersøkelsen fremkommer det at det dreier seg om for knappe ressurser og for liten tid til å følge opp og kontrollere. Dette gjelder jo ikke bare lønns- og arbeidsvilkår. Mange er de leverandørhistoriene som opp gjennom tiden har dreid seg om at jo, vi fikk kontrakt, så satte vi i gang levering og hørte ikke noe strukturelt fra oppdragsgiveren før avslutningen av kontrakten.
Staten er likevel best på dette, store kommuner og fylkeskommuner nestbest og de mindre kommunene mener de har et oversiktlig lokalsamfunn. Men få prioriterer ressurser og tid slik at deres kontroll og oppfølging ivaretar det overordnede samfunnshensynet, nemlig å komme sosial dumping til livs. All ære til dem som prioriterer dette. Det viser at det går an. At det er viktig, kan så vel dokumenteres som oppdages ved å kikke nærmere på de politiske signalene som er kommet – og på ulike medieoppslag.
Nok å true med kontroll?
Kanskje er det nok med trusler. En oppdragsgiver skriver i sitt konkurransegrunnlag at forskriften skal følges og dette vil bli fulgt opp. Kanskje skremmer det verstinger. Det er etter hvert mange andre også som jakter på dem som har urent mel i posten i vår sammenheng, slik at kontraktsforvalterne ikke trenger gjøre det. For mye kontroller fra for mange er ikke alltid effektivitetsfremmende.
De såkalte verstingene når det gjelder å drive sosial dumping, følger imidlertid også med. Tidvis godt med. Ser de områder der kontroll og oppfølging ikke er plagsomt, kommer de dit. Ryktene og jungeltelegrafen går, og – for å ta de mer utsatte bransjene – det er mange oppdrag innenfor transport renhold, bygg og anlegg her i landet, små og store. Og mange av verstingene er dyktige til å dekke over sitt virkelig jeg, dersom oppdragsgiver ikke sjekker grundig på forhånd, og de har tidvis fristende lave priser. Også på kontraktstildelingstidspunktet er det derfor viktig med nok tid og ressurser.
Det hele koker ned til ledelsens ressursprioriteringer eller til virksomhetens innarbeide kultur. Når så mange ikke følger opp jakten på sosial dumping, må det sees på som at ledelsen ikke prioriterer dette samfunnsondet eller fordi ledelsen tillater en ukultur å leve videre. For oppfølging av offentlige kontrakter generelt er dette langt fra godt nok.
Bli den første til å kommentere på "Kjedelig svikt i kontraktsoppfølging i kampen mot sosial dumping"