(En Anbud365-kommentar) Offentlig innkjøpsmakt er ikke et verktøy med ubegrensede muligheter. I hvert fall ikke om man ikke bruker hele mulighetsrommet. Det viser anskaffelsen av nye fjerntog, der løsningen ble at rullestolbrukere må – i motsetning til alle oss andre – heises om bord i en årrekke fremover. Behovet var meldt, men det var i styrtrike Norge ikke penger nok til å reise dette som et «skal-krav». Den offisielle forklaringen er at markedet ikke grep sjansen og en noe særegent norsk togplattform-situasjon. I og for seg en glimrende innovativ utfordring å løse. Og innovative anskaffelser er jo hyllet. Anbud365 tror at høyt kompetente fagfolk vil elske slike utfordringer, og vet at «cash is king» i markedet. Så hvorfor kom ikke et «skal-krav»?
Vi skal få nye fjerntog. Norske tog har gjort avtale med den sveitsiske togprodusenten Stadler om kjøp av 17 nye fjerntog, med opsjoner på å kjøpe totalt 100 tog. De første togene skal etter planen settes i trafikk fra slutten av 2026 – med Bergensbanen først. De nye togene skal erstatte tog som nærmer seg slutten av sin levealder. Rammen for avtalen er åtte milliarder.
– Med nye fjerntog fra slutten av 2026 ligger alt til rette for å ta opplevelsen, komforten og kvaliteten for de reisende til et helt nytt nivå, sa Øystein Risan, administrerende direktør i Norske tog da avtalen ble publisert.
Ikke alt på skinner
Men så er ikke alt gått på skinner. Representanter for funksjonshemmede – den såkalte «Toggruppa» – har reagert kraftig på at det blir heis og ikke trinnfri atkomst til de nye togene for rullestolbrukerne. Noen av disse ha trukket seg fra videre samarbeid om designutviklingen av de nye togene. Og på Stortinget er samferdselsminister Jon-Ivar Nygård utfordret av en lang, lang rekke politikere som vil ha beskjed. Statsråden har med stor sympati for de funksjonshemmedes sak svart at han har tatt problemet opp med de berørte etater, formanet dem om å gjøre hva de kan for å lytte. Mer mener han ikke at han kan gjøre.
De nye togene skal settes i produksjon til neste år. Anbud365 har registrert at det i konkurransedokumentene i forbindelse med kjøpet var med et krav om trinnfri atkomst fra plattformer, riktignok ikke et «skal-krav». Ingen leverandør tente da på dette kravet og dermed ble det uaktuelt å kjøpe tog med trinnfri adkomst. Riktignok var det andre tekniske forhold som også bidro til denne konklusjonen. Og et særnorsk fenomen med vidt forskjellige plattformhøyder gjorde ikke saken enklere. Samtidig hevdes det at leverandøren, Stadler, har et fjerntog med trinnfri adkomst, kalt Smile.
Bruk av markedsmakt
For Anbud365 handler dette i prinsippet om bruk av markedsmakt. Det er noe som stadig hylles fra øverst til nederst i den politiske ligaen – enten det er i forbindelse med miljø, klima, utslipp, kamp mot sosial dumping, menneskerettigheter osv. Og mange er de som på myndighetsplan stiller opp og hyller betydningen av innovative anskaffelser i en eller annen form. Da skulle man tro at intet var umulig, ikke engang ved kjøp av tog.
Vi vil ikke kritisere Norske tog, som gjorde en profesjonell jobb gjennom hele anskaffelsen – ut fra forutsetningene, bl.a. hvilke økonomiske muligheter som forelå. Spørsmålet om hvorfor det ikke ble mulig at trinnfri atkomst ble et «skal-krav» kan trolig rettes annensteds hen, til Norske togs politisk foresatte.
«Cash is king»
Norske tog begrunner mangelen på «skal-krav» med at markedet ikke kunne levere etter selskapets behov og ønsker. Men det er vanskelig å tro at det internasjonale togprodusent-markedet ikke er innovativt, at også der gjelder «cash is king» når man kommer helt innerst i administrasjonen der CEO og CFO alene – eller i styremøter – stikker sine hoder sammen. Og kunder som Norge er gode å ha, der er det vel nå så mye penger i kassen at man nok snart må kjøpe ny kasse, vil vi tro. Gode og trygge betalere med masse penger er blant de aller mest verdifulle kundene. Og i de seneste årene ser jo alle og enhver at gode formål tilgodesees med hjelpende og støttende penger fra norske, nasjonale myndigheter.
Men altså ikke rullestolbrukere, de må fortsatt heises om bord i fjerntogene for å kunne nyte den flotte komforten det skal bys på der. Kunne et «skal-krav» og litt dypere statlige lommer for anledningen ha hindret dette? Kunne leverandørens sikkert svært kunnskapsrike ingeniører ha løst utfordringen, gjort en innovasjon? Det kunne ha kostet, men på den annen side – også gods heises ombord i tog. Vi vil tro at en statsråd eller en stortingsrepresentant som måtte heises ombord i et tog straks hadde tatt i bruk sin mediarettede megafon for å få slutt på slikt. Likestilling, likeverd.
Innkjøpsmakten brukes ikke
Anbud365s oppgave er å peke på dette. Hva som skjer når innkjøpsmakten ikke brukes. Når det ikke gis økonomisk rom for å sikre mest mulig full og fornuftig behovsdekning, slik vanlig er i anbudskonkurranser. I togsaken ble det slik at «skal-krav» ikke ble stilt til trinnfri atkomst fra perrong. Markedet tente ikke når dette bare kom som en forespørsel. Samtidig tøffer det tog rundt med trinnfri atkomst. Spørsmålet var bare hvordan få det til i et land som har bygget togplattformer stykkevis og delt. En utmerket innovativ utfordring å løse, dersom oppdragsgiver ville betale for det, vil vi tro. Men det hadde ikke Norske tog åpenbart fått budsjett til fra Stortinget og regjeringen, fra dem som forteller oss hvilke underverker offentlige anskaffelser kan utføre når det gjelder å lede næringslivet inn på den smale vei.
Vi tillater oss også å anta at Norske togs toppsjef har hatt kunnskap om situasjonen på det internasjonale togmarkedet, og at han har tatt med seg de funksjonshemmede samarbeidspartners krav og behov. Kanskje i et møte med samferdselsminister Nygård for å orientere ham om at det vil koste litt ekstra med trinnfri atkomst fra norske togplattformer. Slike møter er det jo mange av – mellom statsselskapers toppsjefer og deres statsråd. Avklaringsmøter.
Ned til realismens verden
Da står vi igjen med at et slikt møte enten aldri fant sted eller at togsjefen fikk nei fra statsråden. I og for seg ikke så veldig interessant sett fra et anskaffelsessynspunkt. Det vesentlig for oss er at når de som roper høyt om at det ikke er grenser for hva man kan få til når man bruker innkjøpsmakten, bør skru ned lyden på megafonen noen hakk. Ned til realismens verden, og samtidig fortelle om de er villig til å avsette penger til at denne makten skal kunne føre frem. Rollen som slagord, punchline eller trylleord bør «bruk innkjøpsmakten» få slippe – med mindre det ligger en avklart risiko for økt pengebruk bak. Innovative anskaffelser bør slett ikke koste mer, men det er en risiko for det. Innovasjon er høyt prioritert har vi hørt, det har med næringslivets konkurranseevne i femtiden, det er noe vi skal leve av etter hvert – i et «onkelskrue-rikt»-land der rullestolbrukere i årtier fremover skal heises ombord i fjerntog. Som godset, ikke som oss andre mennesker.
Hva var det egentlig som gjorde at innkjøpsmakten ikke kunne brukes her? Bortsett fra de offisielle forklaringene? Vi bare spør.
Bli den første til å kommentere på "Bare delvis bruk av innkjøpsmakt"