En hyllest til standardisering – og litt malurt

Anbud365: En hyllest til standardisering – og litt malurtEn slik forenkling som standardisering kan jo til og med gi utslag i lavere transaksjonskostnader, noe som ligger i målsettingen for anskaffelsesregelverket – å fremme effektiv forvaltning av samfunnets ressurser, skriver Anbud365 (Foto: Tang Yann Song /Scanstockphoto.com).

Skriv ut artikkelen


(En Anbud365-kommentar) I dag vil vi hylle utvikling av standardiserte krav og kriterier i offentlige anskaffelser. Generelt for at det i digitaliseringens tidsalder bidrar til økte gevinst-muligheter. For strategiske anskaffelser for å gjøre det enklere for oppdragsgivere og for leverandører. Et internasjonalt arbeid som går på utvikling av standardisering knyttet til etikk og menneskerettigheter fortjener også hyllest. En bedre verden får vi ikke til om ikke alle bruker innkjøpsmakten i samme retning. En bismak er det likevel: Kunngjøring av kontraktstildeling og oppfølging av kontraktene. Skal man nå målene med standardiseringen, må det generelt til et løft på disse to delene av anskaffelsesprosessen.

Anbud365 vil – med ujevne mellomrom – gjennomføre uhøytidelige, men likevel tankevekkende undersøkelser i forbindelse med nyhetsbrevene våre som kommer på fredagene. Den første var med en fredag for noen få uker siden. Den dreide seg om bruk av sentralt satte standarder, i særlig grad knyttet til miljø og øvrige samfunnshensyn. Resultatet ble publisert i form av en oppsummerende artikkel på våre sider denne uken. En betydelig overvekt av de som svarte, ønsket seg slike krav/kriterier.

Samtidig arbeides det med nå med å utvikle en nasjonal kontraktstandard for innkjøp til helse- og omsorgsektoren. Det er Melanor og Standard Norge som samarbeider om dette. La oss også ta med det europeiske standardiseringsarbeidet knyttet til integritet og ansvarlighet i offentlige anskaffelser. Den norske speilkomiteen er ledet av innkjøpssjef Jacob M Landsvik ved Universitetet i Oslo.

Digitalisering og sertifisering

Med digitalisering følger behov for standardisering hvis de mulige gevinstene skal hentes ut i fult monn. Det er et kjent budskap fra alle ekspertmiljøer. Tanken går her helst mest til kjøp av hyllevarer og annet i samme kategori. Dermed, heter det, kan man bruke tiden på mer strategiske anskaffelser. Større, komplekse anskaffelser hører hjemme der.

Men det å utvikle krav og kriterier til bruk i strategisk rettede anskaffelser er ikke alltid like enkelt, selv om det finnes maler og veiledninger som kan gi god hjelp. Det skorter på kompetanse mange steder, og kompetansen som er, blir ganske raskt foreldet dersom man ikke sørger for å vedlikeholde den. Nå finnes det riktignok en sertifiseringsordning, SOA Bærekraft, som tar for seg hva en innkjøper skal kunne for å gjennomføre en anskaffelse som reduserer skadelig miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige løsninger, ivaretar krav til lønns- og arbeidsvilkår, og tar sosialt ansvar gjennom å ivareta arbeidstaker- og menneskerettigheter. Blir man sertifisert via denne fagplanen, bør en viktig del av nødvendig kompetanse sitte.

Standardisering og nyvinning

Ved siden av gevinstene er det behovet for forenkling som skinner gjennom, så vel i svarene i Anbud 365s undersøkelse som i det standardiseringsarbeidet som foregår. Det er utvilsomt enklere å holde seg til omforente standarder i det man gjør enn å etablere noe egenprodusert. Og ved hjelp av standarder reduseres risikoen for at det kommer klager til domstoler eller Kofa, man treffer gjeldende rett bedre. Så kan de som er spydspisser i utviklingen av krav og kriterier når det gjelder samfunnshensyn, utfordre så vel standarder som gjeldende rett på vei mot oppfyllelse av nasjonale og internasjonale mål. Etablerte, omforente standarder er ikke til hinder for utvikling – de blir gjerne oppdatert når nyvinninger er bekreftet.

Forenkling er det også om vi ser det offentliges anskaffelser fra leverandørmarkedet. Mange leverer til forskjellige virksomheter, og ser på det som en desidert fordel at alle de ønsker å selge til, opererer med samme krav og kriterier. Gjerne standardiserte slike. En slik forenkling kan jo til og med gi utslag i lavere transaksjonskostnader, noe som ligger i målsettingen for anskaffelsesregelverket – å fremme effektiv forvaltning av samfunnets ressurser.

Internasjonal standardisering

I noen tilfeller er det viktig at standardiseringen har et internasjonalt tilsnitt. Derfor er det europeiske arbeidet med en standard for etikk og menneskerettigheter viktig for at innkjøpsmakten skal bidra til å endre kritikkverdige forhold i leveransekjeden. Selv om mange nasjoner, inklusive Norge for tiden er inne i en trend som innebærer at manges øyne er rettet innad mot eget land, er fremdeles mange leveransekjeder globalt preget. Og det er til lite hjelp, mest til forvirring, om en norsk offentlig kjøper stiller nasjonale standardkrav og – kriterier nedover i en leveransekjede som virksomheten i mange ledd deler med f.eks. en tysk offentlig kjøper med andre standardiserte krav og kriterier. Også her gjelder det at de aktuelle leverandørene gjerne vil rette seg inn etter samme krav og kriterier for å få kontrakter. Om så ikke skjer, oppstår forvirring, og etikk og menneskerettigheter taper.

Som så mange ganger før har vi pekt på at offentlige anskaffelser har en akilleshæl, nemlig kontraktsoppfølging. Det er det relevant å minne om også når vi tar for oss nytten av standardisering. Standardiserte krav og kriterier er verd å hylle, også standardiserte og balanserte kontraktstandarder. Men om det stopper ved å stille krav og melde kriterier, får hyllesten en bismak. Poenget er vel at det man krever og det man evaluerer etter, skal føre til oppfyllelse av definerte, fastsatte mål.

Tankeinspirerende meldinger

Et par meldinger i det siste har gjort oss tankefulle. Oslo kommune har administrert en rammeavtale som flere hunder norske, offentlige virksomheter har tilsluttet seg. Nå har kommunen varslet at de ikke utløser opsjonen på avtalen. Grunnen er lite etterspørsel av tjenestene på avtalen. Hva de er? Jo, her kunne man få hjelp til å sjekke leverandører langt nede i leveransekjeden når det gjaldt etikk og menneskerettigheter. Vi spør: Er alt fra råstoff, via konstruksjon og frakt til bruk helt i pakt med ILOs kjernekonvensjoner? Vi er i tvil. Er prioriteringen av slik sjekk avgrenset til ildsjeler som f.eks. Sykehusinnkjøp og Oslo kommune selv? Vi er redd tampen brenner, som det heter i en barnelek.

Urolig ble vi også da vi leste resultatene av Upphandlingsmyndighetens undersøkelse av innlevering av lovpålagte statistikk-opplysninger. Ikke imponerende mange kunngjorde sine kontraktstildelinger. Det betrakter vi som et tegn på at også på østsiden av Kjølen sliter man med å få offentlige oppdragsgivere i stort nok antall til å innse at en anskaffelse ikke ferdig når den er kunngjort og kontrakt er signert. Man må jo se om det man har villet ha, i praksis får – og man bør melde for all offentlighet at nå er kontrakten tildelt. Hvorfor? Bare for statistikk-nerders skyld? Sikkert det også, men dersom storsamfunnet – Stortinget og regjeringen – skal ha en grunngitt oppfatning av hvor det bærer hen med de grepene de har gjort, trengs faktum. Også som grunnlag for eventuelle videre undersøkelser. Det kan gjelde så vel jakten på useriøse som på brudd på menneskerettighetene nedover i leveransekjedene. Som er en del av de strategiske hensikter med anskaffelsesregelverket, og at det verktøyet brukes.

Bli den første til å kommentere på "En hyllest til standardisering – og litt malurt"

Legg inn kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*