(En Anbud365-kommentar) Mens vi egentlig har forberedt oss på terskelverdi-utredning rett rundt hjørnet, med Riksrevisjonens gransking av grønne innkjøp i hælene, kom et forslag om innføring av et ratingsystem for leverandører. Noe helt nytt! Et system som har mulighet til å stenge døren for leverandører med færrest poeng allerede på kvalifiseringsstadiet. Akkurat som to-stjerners hoteller kan ha problemer med å nå opp i konkurransene. Kan det være noe for regjeringen å se på, som ledd i sitt arbeid med å stenge ute useriøse fra offentlige anskaffelser? Leverandør-kvaliteten kan bli høyere. La oss tygge på forslaget, eller ta debatten, som det vel heller heter.
Anbud365 har valgt å vie mye plass til omtale av og kommentarer til en nylig publisert konjunkturrapport utgitt av SNS (Studieförbundet Näringsliv och Samhälle). Det er en uavhengig svensk, ideell forening, der et formål er å være en arena for kunnskapsbasert dialog om viktige samfunnsspørsmål. Det er tre samfunnsøkonomer og en jurist – alle fremtredende eksperter på offentlige anskaffelser – som står bak rapporten «Offentlig upphandling – i gränslandet mellan ekonomi och juridik». Blant samfunnsøkonomene er også Malin Arve, dosent ved Norges Handelshøyskole.
Grunnene er mange til at Anbud365 har foretatt og vil foreta et «dypdykk» i rapporten. Ikke minst fordi formålsparagrafen til gjeldende lov om offentlige anskaffelser innledes slik «Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser». Da må samfunnsøkonomene – og i og for seg også andre med økonomisk/merkantil bakgrunn – frem i lyset. Gjennom SNF-rapporten har tre fremtredende samfunnsøkonomer slått seg sammen med en juss-professor. Da må vi lytte. Og skrive. I og for seg også appellere til flere synspunkter fra disse fagområdene.
Ratingsystem for leverandører
En ide som Anbud365 særlig har løftet frem fra rapporten er forslaget om et ratingsystem for leverandører. Det er vanskelig å evaluere tilbud slik at rett foretak vinner og vanskelig å skrive kontrakt slik at leveransen faktisk blir så bra som det vinnende tilbudet forespeiler, heter det i rapporten. Leverandører kan føle seg tvunget til å ta omveier for å vinne konkurransen og innkjøpersiden kan kjenne seg tvunget til å gi kontrakten til «feil» foretak. For å forebygge eller mildne graden av usikkerhet og hvordan konsekvensene av den håndteres opp mot målet om å få best mulig igjen for pengene må, ifølge rapporten, både praksis og regelverk forbedres.
Et ratingsystem er tenkt noenlunde a la det vi forbinder med bestilling av hoteller, der vi lar oss begeistre av et femstjerners, men rynker på brynene når det bare står to stjerner. Vi forutsetter at stjernetildelingen er basert på et så objektivt grunnlag som råd er. Tenk så greit om tilbydere måtte oppgi sin stjernestatus – på grunnlag et omforent, objektivt grunnlag. Da kunne de med færre enn f.eks. fire stjerner bare pakke sammen, ikke en gang komme til vurdering. Tid og ressurser spart, og, ikke minst, større mulighet enn nå – kanskje – til å sikre at kontrakten følges opp som forutsatt.
Et stykke frem
La det være sagt med en gang – her er det et stykke frem. Samfunnsøkonomene/juristen bak SNS-rapporten fortjener ros for å tenke nytt og i annerledes baner. Vi er ikke i behov for gjennomutredete forslag, det holder med forslagsstillernes ekspertise i første omgang for at vi skal ta det seriøst og debattere forslaget.
Det finnes allerede kredittratinger, som mange bruker i kvalifiseringssammenheng. Trengs mer, er dette noe som kan videreutvikles? Hvem skal lage det objektive grunnlaget, skal det være noe som gjelder for alle eller skal hver og en lage sitt system?
Skal informasjon via jungeltelegraf gjelde, i mange bransjer her i Norge er ikke kohorten stor, slik at ryktene går. Snakker vi om en prestasjonsvurdering? Og hva med nye leverandører, de som ikke har hatt anledning til å skaffe seg poeng ennå? Enn si de som har brutt reglene og innvilget «self cleaning»?
Useriøse i markedet
Listen over forhold knyttet til å etablere et ratingsystem kan forlenges, avsnittet over er langtfra uttømmende, som det heter. Men det er ikke poenget nå – det kommer eventuelt senere om det er noen som tar sikte på å fordype seg i forslaget.
Forslaget kommer dessuten omtrent samtidig med at regjeringen har satt i gang arbeid med å utvikle en såkalt Norgesmodell med krav som skal bidra til å sikre et seriøst arbeidsmarked. Det er et viktig arbeid med bred oppslutning. Like vilkår er viktig sett fra et seriøst leverandør-synspunkt. I dag er det en rekke slike modeller. Kravene er mange og strenge, men oppfølgingen er ikke god nok overalt. Da er det bare for de useriøse å sikte seg inn mot der oppfølgingen er som dårligst. Ikke vanskelig å finne. Kontraktsoppfølging er generelt den store akilleshælen i offentlige anskaffelser.
Bedre leverandørkvalitet
Et ratingsystem som alle kan slutte seg til, vil sikre at useriøse ikke kommer i betraktning over hodet. Den generelle kvaliteten på leverandørene blir bedre, og mange blant leverandørene som oppfattes som noe useriøse, kan skjerpe seg og så komme inn i varmen. De uforbederlige skyves ut og forblir ute i kulden – og må finne seg en annen måte å skaffe seg inntekter. For oppdragsgivere betyr et slikt system – gitt at det blir omforent akseptert og er velfungerende – at utfordringen med evaluering og oppfølgning antakeligvis kan by på betydelige lettelser.
Nå blir nok ikke verden på dette området rosenrød av et slikt system. Vil man lure offentlige myndigheter, viser det seg at kreativiteten er stor. Det vil også gjelde under et ratingsystem. Systemet må også vedlikeholdes, oppdateres og ajourføres. Det krever en ikke umulig innsats fra oppdragsgivernes side.
La oss ta debatten
At konsekvensene ikke er klare og således uoverskuelige, er ikke god nok grunn til å vende forslaget om et ratingsystem ryggen. La oss ta debatten. Og huske på at stjernespekkede leverandører også vil kreve sin pris, men da kan oppdragsgivere på den annen side kreve og forvente å få valuta for pengene. I tillegg vil den seriøse delen av markedet strekke seg. Det bør bli kvalitativt sett bedre konkurranser. Ulempen er at offentlige virksomheter med svak økonomi ikke lenger kan sikte mot laveste pris. Og så ta det som kommer.
Bli den første til å kommentere på "Et ekspert-forslag kom seilende"