• Leverandører
  •  

Høye transaksjonskostnader, ja vel, men så da?

Anbud365: Høye transaksjonskostnader, ja vel, men så da?Mange tilbydere, høye transaksjonskostnader i sum, men likevel effektive anskaffelser i pakt med regelverkets forutsetning.

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) Tilsynelatende høye transaksjonskostnader i en konkurranse som tiltrekker seg flere tilbydere enn vanlig, kan faktisk godt være i pakt med regelverkets krav til effektivitet. God konkurranse gir gjerne gevinster, det kan man spare pris og vinne kvalitet på i det lange løp. Og dersom en liten oppstartsbedrift kaprer kontrakten har den offentlige oppdragsgiver bidratt til å imøtekomme et politisk, overordnet krav om samfunnsutvikling sett både fra norsk side og fra EU-side. Det er vanskelig i denne settingen å se at transaksjonskostnadene hos den enkelte tilbydere skulle fare i været.

Advokat Tore Frellumstad i NHO-foreningen Abelia besværer seg i Kampanje over omfanget av en konkurranse som Universitetet i Oslo er ansvarlig for. Det gjelder rammeavtaler med byråer innenfor fire fag – kommunikasjon, reklame, medie og innholdsproduksjon/video etc. Advokatens bekymring knytter seg bl.a. til omfanget av transaksjonskostnadene i konkurransen, som, etter hva Anbud365 erfarer, har fått flere tilbydere enn tidligere. Verdien av konkurransen er mellom 25 og 30 millioner.

Det er klokt å ha et våkent øye på transaksjonskostnadene – både hos oppdragsgiver og i leverandørmarkedet. Universitetet i Oslo har effektivisert sine anskaffelsesprosesser, og vi føler oss trygge for at den erfarne innkjøpsavdelingen der ikke minst har sett på hvordan transaksjonskostnadene kan kuttes. Vi tror ikke Universitetet i Oslo bidrar til å trekke opp det høye gjennomsnittstallet Norge har når det gjelder transaksjonskostnadene sett i europeisk sammenheng.

Dilemmaer

Men, det er en del dilemmaer her, som vi er sikre på at advokat Frellumstad har tatt i med i sine betraktninger. Det ene er at konkurranse er grunnleggende i det regelverket som styrer offentlige anskaffelser. I flere bransjer og i flere geografiske regioner sliter man med veldig få tilbydere, kanskje ingen. Det er alminnelig bekymringsfullt sett i lys av hva som er formålet med regelverket, nemlig å sikre effektive anskaffelser.

Universitetet i Oslo har åpenbart formulert sitt konkurransegrunnlag slik at mange føler seg kallet. Konkurransen skjerpes, men selvsagt betyr det samlet sett større transaksjonskostnader på oppdragsgivers hånd enn om det bare hadde vært en eller to tilbydere. Om det i akkurat denne konkurransen skulle føre til større transaksjonskostnader pr. tilbyder enn i konkurranser generelt, er det vanskelig å se.

Kanskje med ett unntak.

Oppdeling av kontrakter

Det er klart at noen av de aktuelle tilbyderne i denne konkurransen kan være byråer som dekker flere av de kunngjorte områdene. En oppdeling vil da kunne medføre at transaksjonskostnadene nærmer seg situasjonen der en tilbyder legger inn bud i flere konkurranser. Vi tror det i tilfelle gjelder de store i bransjen(e).

Da er vi ved et vesentlig poeng. Det er et unisont krav så vel fra nasjonale som internasjonale myndigheter (EU!) om å se hen til små og mindre bedrifter, til gründere og oppstartselskaper. Disse signalene og føringene er så klare og tydelige at det ville forundre om en offentlig virksomhet lot som om disse ikke fantes. For å kunne få disse bedriftene med i en konkurranse må det legges til rette. Man må sørge for at barrierene blir lavere, men likevel ikke slik at dette fører til mindre kvalifiserte tilbydere.  Man kan f.eks. vise seg drivende dyktig selv om man ikke kan vise til en referanseliste 10 år tilbake.

«Del eller begrunn»

Advokat Frellumstad kjenner selvsagt til kravet i regelverket om «del eller begrunn». Det betyr at dersom man ikke deler opp store kontrakter, må man skrive hvorfor. Rett nok er ikke dette en forklaring som kan etterprøves, men vi må forutsette at offentlige oppdragsgivere er lojale mot sine politisk og administrativt foresatte. Velger man å dele opp, kan man «risikere» at mange små og nystartede sier at her kan vi satse, her kan vi få vårt gjennombrudd – en kontrakt med det offentlige. I stedet for de «tre store bukkene bruse» kommer en hel haug små. Da skyter transaksjonskostnadene lett i været.

Når dette er sagt, vil nok noen peke på at i mange bransjer er det slik at noen av de etablerte har lagt på seg store overheadkostnader i form at administrativt personale, kontorer i Oslo sentrum og gode lønns- og arbeidsvilkår – og veldig mye møter. Slikt gir seg utslag i pris til oppdragsgiver/kunde. Vi har også hørt bemerket at noen oppdragsgivere mener at en del etablerte størrelser i enkelte bransjer ikke lenger er «sultne», men er mer opptatt av å surfe på et renommé. Kanskje er ikke dette overhode tilfelle i de bransjene som er aktuelle i denne sammenhengen, men velges en tilbyder som kan gjøre jobben for en million mindre enn en dyr størrelse, står en oppdragsgiver overfor følgende:

Kanskje dekker denne millionen de økte transaksjonskostnadene?

Dette er jo bare en del av vurderingen, men hvis den rimeligste av de to tilfredsstiller kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier som er satt opp av oppdragsgiver, bør jo valget være greit?

Selvsagt er dette vurderinger som ligger bak advokat Frellumstads synspunkter på transaksjonskostnadene, men likevel: Er det et av de store, etablerte Abelia-medlemmene som rister oppgitt på hodet av å måtte finne seg i så mye konkurranse, tro?

Be the first to comment

on "Høye transaksjonskostnader, ja vel, men så da?"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*