Hurra for åpenhet og markedsdialog, men det er sider å tenke gjennom

Anbud365: Hurra for åpenhet og markedsdialog, men det er sider å tenke gjennomApropos markedsdialog: Poenget er ikke at man skal slutte med dialog i frykt for feilskjær eller å gå på en mine. Poenget er å tenke gjennom hva man gjør, at det kan være sider man ikke alltid er grundig nok til å reflektere over i begeistringen for markedskunnskap og – kontakt

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) Anbud365 er en svoren tilhenger av åpenhet i offentlige anskaffelser. Vi holder behovet for best mulig markedskunnskap høyt. Dialogkonferanser, konkurransedokumenter på høring, en-til-en-møter osv. – alt dette og mer til har vår positive støtte. Imidlertid er det av verdi å reflektere, problematisere. Økte transaksjonskostnader, bruke markedets kompetanse uten å betale for det, hvilke motiver ligger bak foreslåtte endringer i en høringsrunde. Dette er eksempler på forhold det nok kan være av verdi å ha et avklart og gjennomtenkt forhold til.

Vi inviterte for en tid tilbake vårt faste kommentatorkorps til å komme med sin mening om det å sende hele eller deler av konkurransegrunnlaget (eventuelt konkurransedokumentene) ut i markedet på høring før konkurransen. Det resulterte i en rekke interessante synspunkter, publisert i fem artikler på anbud365.no. Vi takker de som tok tid til å bidra for viktige innspill i diskusjonen. Det er verdifullt.

Det er jo dialog med markedet dette gjelder. Å ha dialog – fortrinnsvis god dialog – med markedet har vært god latin en god stund nå. Det dekker flere behov, ikke minst i erkjennelse av at aktørene ute i markedet kan mer enn den offentlige oppdragsgiver hva dette markedet har å tilby. Det gjelder produkter (varer og tjenester), så vel som kultur og strukturer.

«Terrenget» er avgjørende

Skal man skaffe seg best kvalitet til best pris er kunnskap om «terrenget» nærmest avgjørende. Gjennom dialogkonferanser og en-til-en-møter har det lenge vært slik at offentlige oppdragsgivere har kunnet skaffe seg innsikt til bruk for sine anskaffelser.  I en tid da funksjonskrav og ønske om å stimulere innovasjon, er det desto viktigere å skaffe seg viten på hva markedet har av kompetanse.

Mange markeder i Norge er små, kanskje i noen tilfeller bare en håndfull aktører. Noen av disse er vel kjent med hvem som kjøper inn, og den aktuelle – gjerne en mindre – oppdragsgiver er godt kjent med hvem som tilbyr hva. Her kan man selvsagt spørre om det er behov for å bruke ressurser på ytterligere dialog. Imidlertid kan det tenkes at man her heller trenger å ha dialog for å utvikle markedet.

Skjerpe seg hele tiden

Nå er det slik at alle markedsaktører – håper vi – hele tiden må skjerpe seg for å delta med hell i sine konkurranser. Det gjelder produktutvikling og salgsinnsats. Uaktet hva den offentlige kunden foretar seg – i hvert fall der det også er private kunder ute etter deres produkter. Og der det er mer enn en aktør.

Dette leder oss over i et behov for å problematisere litt. Å sende konkurransedokumenter ut på høring før en konkurranse kan være en forlengelse av dialogen, og i så måte av betydning.  Er oppdragsgiver så «heldig» å få nærmere et dusin innspill, må disse gjennomgås og tenkes gjennom – prøves i organisasjonen. Dermed øker transaksjonskostnadene, som allerede er betraktelige. I slike tilfeller vil vi tro at oppdragsgiveren etter å ha prøvd høringsvarianten noen ganger bør trekke erfaringer og se om den økte ressursinnsatsen svarer til eventuelle forventninger.

Åpenhet er fint, men …

Rasjonell drift er det noe som heter. Det innebærer bl.a. at investeringenes verdi må måles opp mot resultat og ikke gi «røde tall». Å være opptatt av åpenhet som sådan er fint og svært positivt, men neppe forsvarbarhet av seg selv dersom det blir med åpenhet, ikke resultat. Kanskje er trykk på åpenhet på andre områder en vel så god investering for gode anskaffelser.

Også på markedsaktørenes hånd er dette med høringsrunde problematisk. Det kan reises prinsipielle spørsmål om en offentlig oppdragsgiver bør trekke på aktørenes kompetanse uten at dette skal honoreres. Gjør man det på den måten, blir det som å invitere til å bruke penger på å kjøpe skrapelodd, der håpet om å vinne er motivet og alt man sitte igjen med. Å bidra forut for en anbudskonkurranse kan sees på i samme lys.

Endringer til selvhjelp

Motsatt kan man tenke seg at dyktige fagfolk ute i markedet kan dokumentere behovet for endringer i konkurransegrunnlaget på en så overbevisende måte at endring skjer. Det har en positiv side – oppdragsgiveren kan treffe blink enda bedre. Men det har også en mindre positiv side – endringen kan føre til at konkurransen får en slagside i retning den leverandøren som har dokumentert behovet for endring. Kanskje også en retning som ikke nødvendigvis ivaretar samfunnsmessige sider, slik oppdragsgiver hadde tenkt seg.

Næringsdrivende må passe butikken og gjør man det på en dyktig måte, er det ingenting i veien for det. Spørsmålet er om bildet da blir slik oppdragsgiveren ønsker seg, best mulig konkurranse. For å finne ut av slik fremsendt endrings-dokumentasjon kreves kompetanse hos oppdragsgiveren – en kompetanse man i dialogens navn ønsker å skaffe seg.

Vi har ingen grunn til å mistenke noen som helst om at det foregår noe som kan lykkes pga manglende kompetanse. Det eksisterer tillit mellom aktørene i markedet og det offentlige, og den er av verdi å ta vare på. Problemstillingene kan jo for øvrig snus om – kanskje skjer det at en oppdragsgiver vinkler sine konkurransedokumenter mot en spesiell aktør.

Tenke gjennom hva man gjør

Poenget er ikke at man skal slutte med dialog i frykt for feilskjær eller å gå på en mine. Poenget er å tenke gjennom hva man gjør, at det kan være sider man ikke alltid er grundig nok til å reflektere over i begeistringen for markedskunnskap og – kontakt.

Bli den første til å kommentere på "Hurra for åpenhet og markedsdialog, men det er sider å tenke gjennom"

Legg inn kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.