• Leverandører
  •  

Tre sentrale suksesskriterier for innkjøpsambisjoner

Anbud365: Tre sentrale suksesskriterier for innkjøpsambisjonerStatssekretær Magnus Thue i Nærings- og fiskeridepartementet har en sentral rolle i utviklingen av regjeringens fremtidige anskaffelsespolitikk på flere områder.

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) Om halvannet år fra i dag vil offentlige innkjøpere stå overfor en situasjon der forventningene til dem er langt større enn i dag. Stikkord er: En ny næring skal etableres, innovasjon skal skyte fart og samfunnshensyn enda mer sentralt – ved siden av best mulig kvalitet for pengene. Hvis det skal bli noe av dette i praksis, trengs ryddige og stimulerende arbeidsforhold, god tilgang på kompetanseløft (Anskaffelsesakademiet) og et eget direktorat. Så, kjære Stortinget, regjeringen og virksomhetsledere – ta dette med i betraktningen, så går det nok bra.

I løpet av det kommende året eller så skal tre stortingsmeldinger med offentlige anskaffelser som større eller mindre tema se dagens lys. Det gjelder en melding om helsenæringen, der offentlige anskaffelser får en sentral plass fordi krevende, offentlige kunder er motoren til å få en konkurransedyktig helsenæring. Så kommer en innovasjonsmelding, og da kan dere vel gjette hva som blir et svært sentralt tema. Innovative anskaffelser.

Den tredje stortingsmeldingen som vi er opptatt av, er selvsagt den som skal handle om politikken for offentlige anskaffelser i årene fremover. Den angis en retning som etter hvert blir forankret i Stortinget, og hver og en innkjøper og leverandør vil etter hvert få merke hva denne politikken går ut på, ikke minst når det gjelder prioriteringer. Mye ord i slike dokumenter, men realitetene, kan man si, ligger skjult i detaljene – eller hvordan man skal realisere de viktige ord og tanker i slike meldinger.

Forståelse for forsinkelser

Tankene i denne forbindelse går ikke minst til Nærings- og fiskeridepartementet. De har – minst – en hånd med i alle de tre meldingene. Full forståelse for at forsinkelser kan oppstå! Og det er bedre å komme med et gjennomarbeidet og godt dokument enn å presse frem noe pga at en aller annen tidsfrist som en opinionsdanner (politiker?) godt presset av media eller møteledere får seg til å melde.

Offentlige innkjøpere får altså mye å stelle med fremover. De skal bidra til å skape – minst – en ny næring (med arbeidsplasser i mengder), de skal få fart på innovasjon (som ifølge statsministeren er noe Norge står trenger) og de skal etter beste evne sørge for at både det som er direkte innkjøpsfaglig og det som er ikke-innkjøpsfaglige hensyn ivaretas til samfunnets beste. Snakk om å være nøkkelpersonell!

Sikre nødvendige ressurser

Grunnleggende er det å sikre at innkjøpsmiljøene omkring i Norge får de ressurser som er nødvendig. Det er bra å ha politiske ønsker og gi tilhørende pålegg om en rekke viktige samfunnshensyn skal ivaretas, men jobben må gjøres. Til det kreves arbeidsforhold som gjør at motivasjon, kompetanse og entusiasmen er til stede, ikke en fortvilelse over alt man skulle ha gjort, men ikke får til. Rett nok vil digitalisering, standardisering, maler etc. hjelpe til, men det er ikke trøst nok. En artikkel for en tid tilbake fra en innkjøper i en stor norsk kommune illustrerer en situasjon vi forstår mange innkjøpere kjenner seg igjen i.

Her er det tid for å minne om at innkjøpere gjerne ikke arbeider isolert, de har brukergrupper og – miljøer som de skal forholde seg til. En entusiastisk, kunnskapsrik innkjøper kan risikere å måtte forholde seg til en brukergruppe som aldeles ikke deler hans/hennes innstilling til tingene – eller omvendt. Krevende utfordring, men langt fra uløselig dersom man har tid og kompetanse.

Kompetanse

I tillegg til arbeidssituasjonen er kompetanse viktig – og blir mer og mer viktig. Ikke bare dagens kompetanse, men det som blir krevet fremover. Erfaringsdeling, samarbeid etc. er gode løsninger som kan gi økt kompetanse. Det tilbys i tillegg kurs, seminarer og konferanser der kompetanse kan erververs og nettverk pleies. Men utdannelses- og forskertilbud på høyere nivå fremtrer som mer og mer påkrevet. Anskaffelsesakademiet må få ressurser til å utvikles slik som planlagt og kanskje enda mer til. Og det bør skje i hurtig tempo.

Anskaffelsesakademiet er også viktig fordi enhver yrkesgren med kompetansetilbud på høyt nivå avtvinger respekt og skaper selvtillit. Man er ikke lenger en virksomhet langt nede i virksomhetens hierarki, men en som kan bidra like mye som virksomhetens juridiske, økonomiske og tekniske miljø. Med andre ord verdig en plass ved toppledelsens bord.

Direktorat

Et tredje grep er også verd å se på når offentlige anskaffelser er tiltenkt de viktige rollene som kommer til å bli anvist i politikken til regjeringen fremover. En sentral kompetansekjerne i dag er Avdeling for offentlige anskaffelser i Difi. Herfra kommer det råd og veiledninger om hvorledes man skal forvalte 500 årlige offentlige milliarder. Ikke lite ansvar, og svært nødvendig for å omgjøre regjeringens politikk til praksis. Likevel, bare en avdeling i et direktorat, som forøvrig fremover blir mer og mer IKT på grunn av digitaliseringsvinden som blåser og forsterkes. Grunnene er mange for at nevnte avdeling selv bør få status som eget, selvstendig direktorat. Det behøver ikke bety mer kostnader, klokt anrettet. Men det er ingen rimelighet i at en profesjon som skal bidra til å skape «Nye Norge» avspises med en avdeling som skal være Sareptas kompetente krukke i arbeidet med å forvalte alle milliardene.

Det må m.a.o. følge ressurser med alle forventningene til innkjøpere. Det gjør seg nemlig ikke selv. Ord i meldinger er greit, men det skal jo gjennomføres i praksis.

Be the first to comment

on "Tre sentrale suksesskriterier for innkjøpsambisjoner"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*