(En Anbud365-kommentar) Anbudssystemet er som demokratiet, det beste av tilgjengelige systemer for formålet. Tusenvis av offentlige innkjøpere og målrettede næringslivsfolk gjør daglig hva de kan for å få det til å fungere best mulig. Kompetansesvikt, kulturkløft og personkjemi er skjærene i sjøen. Heldigvis er det mer og mer av dialog med markedet. Det dreier seg om mer enn kunnskap om konkrete produkter, nemlig det å forstå hverandre. Sammen med kompetanseløft og bedre ledelse er det veien til stadig mer fruktbare anbudsprosesser.
Formålet med lov om offentlige anskaffelser er at den skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Skal vi nå målet, trengs anbudsprosesser preget av dialog, tillit og samspill, slik vi alle kjenner fra gode kundeforhold. Budskapet tilhører en av kommunikasjonsbransjens mer kjente ansikter, presentert i en artikkel forleden i Dagens Næringsliv. Han retter skarp kritikk mot det offentliges anbudspraksis.
Budskapet er ikke ulikt hva man hører fra mange av dem som taper en anbudskonkurranse. Enn si en fotballkamp, der det ofte er dommeren som får skylden for tapet. I tilfelle kommunikasjonspersonen vet vi jo ikke om bakgrunnen for artikkelen er en tapt anbudskonkurranse, alternativt en personkjemi som skar seg. Vi velger å tro at bidraget er kommet til etter mange erfaringer og saklige overveielser.
Mye rett
Dessverre har jo artikkelforfatteren mye rett i hva han hevder: overvektige dokumentasjonskrav, engstelse for nye tanker, uhorvelig mye arbeid bare for å svare i en mindre omfattende konkurranse, laveste pris, oppdragsgivere som ikke kan noe om det aktuelle faget, «iskalde» – tidvis vel knappe – avslagsbrev etc.
Men bildet har flere nyanser. Det finnes en lang rekke offentlige virksomheter som både er innovasjonslystne og breddfulle av kompetanse, og det finnes tilbydere og leverandører som i større grad kunne ta inn over seg at det er forskjell mellom privat og offentlig sektor. Og i større grad søke forklaring på hvorfor ikke alle oppdragsgivere er partnere slik man ideelt ønsker seg – på samme måte som alle private oppdragsgivere heller ikke i ett og alt er den ideelle partner. Den beste form for kommunikasjon er jo å søke å «snakke felles språk», dvs. å ha respekt for hverandres egenart og bygge tillit. At personkjemien ikke alltid treffer, kan også skje – det er det mer problematisk å gjøre noe med, annet enn å jobbe med saken.
Offentlig frykttilstand
Når det er sagt, er det jo slik at det – fortsatt – eksisterer en form for frykttilstand i noen offentlige virksomheter. Trygghetsbehovet trumfer da gjerne det meste. Risikoaversjonen er tydelig, og den styres av flere faktorer: Faglig ære, karriereskade, dårlig økonomi, omdømmesvikt, fare for å gjøre feil (Kofa, innovasjon mm).
I tillegg er det flere politiske grupperinger som har som et viktig formål å kutte eller holde i tømme offentlige kostnader. Det formålet har god klangbunn i næringslivet, leverandørmarkedet. Dessverre er det en opplevelse at det ikke gjelder konsekvent. Inntrykket er imidlertid ofte at hensynet til offentlig pengebruk ikke gjelder hvis den enkelte næringsdrivende selv drar nytte av det – bare ellers. Men i sum skaper dette et press der forvaltningen i det offentlige bestreber seg på å holde kontroll. Det er viktig og bra, men i noen tilfelle blir det nok vel mye av det gode. Tidvis er det jo intet som kan måle seg med gode anskaffelser når det gjelder å investere offentlige penger. Man kan, for å tilpasse et forslitt uttrykk, låne seg til fant.
Kulturkløft
Da amerikanerne i sin tid skapte sin republikk, var sammensetning av folkevalgte organer og stemmerett sentrale temaer. Ikke få innen eliten mente at forretningsførende ikke måtte få innpass i politikken, i forvaltningen av felleskapets midler, fordi de – enkelt sagt – bare tenkte på seg selv (ps: De slapp til etter hvert i Representantenes Hus, ikke Senatet med det første). I dag illustrerer det kulturkløften mellom de to sektorene. I det offentlige forvaltes felleskapets midler. Alle krever at det må skje på en skikkelig og ryddig måte. I næringslivet forvaltes enkeltpersoners og/eller aksjonærenes midler, også det med ærefrykt. Forskjellen ligger ikke minst i at i sistnevnte tilfelle skal det skapes mer penger, i det offentliges tilfelle gjerne andre typer verdier av pengene.
Det er bra med debatt om anskaffelsespraksis i det offentlige. Mye er ikke godt nok, men det blir gradvis bedre. Et blikk på status for 25 år siden viser et kvantesprang. Kompetansen øker, mer profesjonelle miljøer utvikles og flere ledere innser at strategisk satsing på anskaffelser gir verdier de er på jakt etter. Tilgang på støtteverktøy og veiledninger er god – bedres. Men det er strekk i laget – fra knapt nok innkjøpskompetanse i det hele tatt til høyprofesjonelle kjøpermiljøer.
Ting tar tid
Og alle er forsiktige med midlene, som tilhører fellesskapet. Man må ha spilleregler. Det er en balanse som må treffes – mellom «slipp fangene løs, det er vår» og læreren med linjalen klar til å rappe en over fingrene. Ting tar imidlertid tid. Ikke minst i offentlig sektor. Av naturlige grunner. Brå kast med frykt for spill av fellesskapets midler vil ikke møte forståelse i fellesskapet.
Så, hurra for dialog mellom offentlig og privat sektor. Det er veien til det beste forholdet, preget av tillit og forståelse – med gode anskaffelsesrunder og – kanskje – litt mindre generalisering i egen sorghåndtering etter tap i en anbudskonkurranse. Kanskje vinnere i anbudskonkurranser også kan stå frem med kritiske synspunkter på prosess: Hva kan gjøres bedre?
Bli den første til å kommentere på "Veien til stadig mer fruktbare anbudsprosesser"