(En Anbud365-kommentar) Innkjøpere i det offentlige er på mange måter i et fortvilet dilemma når det gjelder samfunnsansvars-krav. Hvis man da ikke hører med til de få som har kapasitet og kompetanse nok. Det kommer stadig ny kunnskap og strengere regler. Ikke lett å følge med. Mange kompetansemiljøer bidrar – fortjenstfullt – med veiledninger, råd og verktøy. Praktikerne over hele landet skulle gjerne ha satt seg inn i alt dette, men tilgjengelig kapasitet forbyr det. Samtidig forventes det at offentlige innkjøper skal spille en sentral rolle når det gjelder å nå norske klima- og etikkmål. I et webinar forleden ble dilemmaet løftet frem med all ønskelig tydelighet.
Miljømerking Norge lanserte forleden et nytt webverktøy – juridisk kvalitetssikret – som skal forenkle grønne anskaffelser. Det er prisverdig at man bruker tid og krefter på å utvikle et slikt verktøy. Det er avgjort behov for et slikt. Og det er i sannhet et praktverk. Her fins råd og veiledning for 24 anskaffelsesområder – 400 produkttyper og 30 000 miljøprodukter er å finne i verktøyet.
På webinaret der verktøyet ble lansert, tok Tommy Hestem, leder i KS Innkjøpsforum, frem et par tanker med rot i den praktiske innkjøper-virkeligheten. Trolig hentet fra kommunal side, men utvilsomt situasjoner som mang en innkjøper også i statlig sektor føler på. Det kommer stadig nye og strengere krav til bruk i grønne innkjøp. Det er bare rett og riktig at man, spesielt på, politisk hold, engasjerer seg med innspill i håp om å redde verden. Men noen skal altså realisere vedtakene og ambisjonene. Hestem illustrerte denne utviklingen med å si at den minnet om en form for virus som stadig muterte.
Et vell av hjelpere
Hans andre bekymring er egentlig et paradoks. Når det er slikt fokus på samfunnsansvar, er det naturlig at de kompetansefora vi har på området, rykker til unnsetning for innkjøperne. Det blir laget veiledninger, verktøy og annet til hjelp for praktikerne, som har som jobb å bidra til at de store, brede målsettingene på disse viktige arenaene. Sammen har de bidratt med et vell av kunnskap og praktiske hjelpemidler til bruk når grønne anskaffelser skal gjøres. Eller om det skal legges inn etiske krav. Dette er forbilledlig, ingen tvil om det.
Virkeligheten i mange mindre statlige og en rekke kommunale virksomheter er at det er bare en innkjøper. Noen kommuner har ingen som har innkjøp som særlig ansvarsområde. Rett nok er det mange steder etablert innkjøpssamarbeid, der det er samlet rimelig god kompetanse. Flere og flere steder rykker innkjøp dessuten oppover på den offentlige prioriteringslisten – i Oslo er den f.eks. ganske nære toppen, så vidt vi forstår. Men det er ikke mange som er der. Det er fortsatt ikke få som frister en tilværelse et stykke ned i organisasjonen og gjør sitt beste – med de ressursene man har til rådighet – langt unna toppledelsens oppmerksomhet.
Alle skal med
Hestem var i sitt bidrag på webinaret til Miljømerking Norge ganske nær å bruke ordspillet «Alle skal med». Meningen var at man for å få ønskede resultater må få med hele det offentlige Norge i dugnaden som har som hovedingrediens at anskaffelsene skal være et vesentlig bidrag til å oppfylle nasjonens ambisiøse klimamålsettinger – og tilsvarende når det gjelder menneskerettigheter og øvrig etisk atferd. Det er sannelig ikke enkelt når mange som skal bidra, hverken har tid eller kompetanse til å sette seg inn i alle de flotte hjelpemidlene som tilbys fra eksperthold. Da er det lett å falle tilbake på enklest mulig variant, enn si ikke noen slike krav i det hele tatt. I tillegg er det jo fortsatt slik at ledelsen gjerne skjeler til situasjonen på årets budsjett og finner at å være for krevende, blir for dyrt.
Hvordan gjør man så denne situasjonen enklere, slik at alle kan bli med – så å si uansett hva slags ressurser man er tildelt? Hestem hadde en ide her også. En Norgesmodell. Trolig inspirert av den nye regjeringens planer om å lage en slik når det gjelder bruk av anskaffelser i kampen mot arbeidslivskriminalitet. På sistnevnte område er det i dag en rekke modeller, gjerne navngitt etter den virksomheten som har laget den – eller tilpasset en allerede laget til eget behov. Da velger noen den ene, andre den annen modell. Det kan leses av de mange anskaffelsesstrategiene som er blitt etablert eller oppdatert i det siste.
Én standard for samfunnsansvar
Men er det vilje og muligheter til å lage en Norgesmodell for samfunnsansvar? En standard? Standard Norge håndterer de autoriserte standardene her til lands, og er med i et internasjonalt nettverk. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har faglig kompetanse og statlig ryggdekning. Miljømerking Norge forvalter miljømerker. Etisk handel Norge har topp kompetanse på etiske krav. NHO har maler. Dette er bare noen eksempler på aktører som bidrar. Antakeligvis kan listen gjøres mye lengre. Vi har valgt å illustrere med disse.
Skal det lages en Norgesmodell må alle aktørene samles og snakke sammen først. Det må lages en felles virkelighetsforståelse. Hvordan er situasjonen i det offentlige innkjøps-Norge? Skal man velge en form for «gjennomsnitt-innkjøperen» når en Norgesmodell eventuelt skal lages? Eller bør utgangspunktet være annerledes, tilpasset ulike nivåer? Utfordringen er der allerede fra starten.
En «copy-paste»-løsning?
Hopper vi frem til hva resultatet skal bli, er det fristende å tenke at man kan lage en «copy-paste»-utgave tilpasset kvalifikasjonskrav, tildelingskriter og kontraktskrav. Du verden for en forenkling – bare å lime inn i konkurransegrunnlaget. Men det styrker jo ikke kompetansen stort. Skal man lykkes med det, må det brukes tid på å lese seg opp, delta på webinarer mm. Slik tidsbruk går på bekostning av annet. Ressursene er ikke der overalt. Kanskje er et enkelt, webbasert verktøy løsningen – et system som man raskt lærer seg å kjenne og der man finner formuleringer som kan brukes – og som er egnet til å følge opp uten altfor mye kompetanse. Og som er selvoppdaterende i pakt med stadig ny kunnskap, nye behov på samfunnsansvars-området, nye rettsavgjørelser etc.
På denne plass har vi det så enkelt at vi kan nøye oss med å peke på utfordringen, ikke løse den. Men, etter DFØs undersøkelser av innkjøps-Norge med jevne mellomrom, ser vi at dette med miljø- og andre samfunnskrav i anskaffelsene virkelig henger etter. Da må vi peke med kraft på det. Kompetanse savnes, frykt for å ryke ut erstatningskrav skremmer. Men forventningene til hva det offentliges anskaffelser skal utrette på samfunnsansvarsområdet er allerede høye – og stigende. Så hva gjør vi? Og hvem tar initiativ til et forsøk på å løse situasjonen, slik at norske klima-forpliktelser kommer i mål? Statsministeren?
Bli den første til å kommentere på "Forventninger, ressurser og kompetanse på kollisjonskurs"