(En Anbud365-kommentar) Igjen er bestemmelsen om «del eller begrunn» kommet i oppmerksomhetens grelle lys. En stor norsk entreprenør har kastet seg inn i valgkampen, og opposisjonsmiljøene har nappet. Om man setter ønsket om flere kontrakter til norske entreprenører med påfølgende flere norske arbeidsplasser inn i en anskaffelseshelhet, er debattens kjerne imidlertid nær noe svært vesentlig. Hva vil Stortinget med mulighetene offentlige anskaffelser gir? Noen drypp kommer nå og da, og regjeringen har fått sine beskjeder om hva den skal gjøre. Men helheten, anskaffelsespolicy’en eller anskaffelsesstrategien? Den mangler. Det gjør debatten mer populistisk enn den trenger å være.
Det feier en vind over vår del av verden der behov for å kjøpe lokalt- eller, om man vil, sørge for at nasjonale entreprenører/leverandører får kontrakter, dominerer. Debatten i anskaffelsesmiljøene er imidlertid ikke ny. Et politisk ønske om hensyn til de små og mellomstore bedriftene har vært driveren der. Med de siste EU-direktivene – og dermed eksisterende norske forskrifter – kom bestemmelsen om «del eller begrunn» som svar på denne bekymringen. I EU-verdenen er små og mellomstore bedrifter gjerne virksomheter med 500 ansatte eller færre. Her hjemme er gjennomsnittsstørrelsen på bedriftene om lag 50 ansatte, og SMB-er gjerne de med dette antall ansatte eller færre.
I §19-4 i forskriften finner vi bestemmelsen om oppdeling av kontrakter. Oppdragsgiveren kan velge å dele opp anskaffelsen i delkontrakter, heter det her. Oppdragsgiveren bestemmer selv størrelsen på og innholdet i delkontraktene. Dersom oppdragsgiveren ikke deler opp anskaffelsen i delkontrakter, skal han gi en kort begrunnelse for dette i anskaffelsesdokumentene eller i anskaffelsesprotokollen. Begrunnelsen kan ikke overprøves.
Velg selv
Med andre ord står oppdragsgiveren overfor et valg, og dersom valget ikke favoriserer oppdeling av en kontrakt, må det begrunnes. Hva som står i begrunnelsen kan ingen gjøre noe med annet enn å si ja, takk.
Debatten om oppdeling av kontrakter var sist i skuddet som følge av en sentral avtale som gjelder hoteller, der noen etablissementer mente at de ikke hadde en sjanse i havet til å få kontrakter uten at slike ble delt opp. Denne gangen er det Veidekke – en stor entreprenør i norsk forstand, som startet debatten.
En gjennomgang selskapet har gjort, viser at så langt i år har 52% av de store veiprosjektene her i landet gått til utenlandske selskaper. Selskapet har gått gjennom alle samferdselskontrakter verdt over en halv milliard kroner innen vei og bane fra 2017, og de har skilt mellom norske/skandinaviske aktører og utenlandske aktører. I 2017 gikk 9% av disse kontraktene til utenlandske selskaper, mens tallet hadde økt til 43% i 2020.
Valgkamp
Og nå som i hotellsaken har politikere og foreninger kastet seg inn i debatten med styrke. Spesielt denne gang – ettersom det stunder til valg – opposisjonsmiljøer. Kravet er det samme – flere kontrakter må til norske bedrifter, det gjelder norske arbeidsplasser. Og, forstår vi, om valgresultatet i høst faller ut til fordel for dagens opposisjon, skal det bli vei i vellinga. Da skal kontrakter deles opp, da skal det bli arbeidsplasser. Det er som det skal være i et demokrati med folket i valg. Vi har full respekt for slikt.
Så kan man spørre hvorfor ikke statlige virksomheter i større grad deler opp kontrakter. Statens vegvesen, Politiet, Nye Veier, Oslo Met og Statens innkjøpssenter er eksempler på virksomheter som i de siste årene har fått søkelys på seg fordi de ikke deler opp kontrakter i stor nok grad. De får alle sine budsjetter som følge av beslutninger i Stortinget, i særdeleshet når årets statsbudsjett vedtas. Man kan, som opposisjon selvsagt kritisere regjeringen for å ha bevilget for lite penger til statlige virksomheter. Mange vil nok mene det. Anbud365 tar ikke standpunkt.
Transaksjonskostnader
Imidlertid vil vi bringe på bane at det koster ganske mye å forberede en kontrakt, gjennomføre en anskaffelse og følge opp slik som man bør. Transaksjonskostnadene i Norge er blant de aller høyeste i Europa. Vi er et høykostland, også når det gjelder gjennomføring av anbud. Jo flere kontrakter å hanskes med, dess mer ressurser krever det – både i penger og personell, selv om bruk av digitale verktøy selvfølgelig gjør det mer effektivt.
Vi tviler sterkt på om det er en valgvinner å si at det skal bevilges mer penger, slik at kontrakter kan deles opp. Da melder spørsmålet seg om inndekning – enten øke skatter og avgifter eller å kutte et annet sted i budsjettene. Kanskje bruk av oljepenger. Vi tror imidlertid ikke virksomhetenes anskaffelsesmiljøer er sterke nok internt eller utad til å sikre seg ekstrabevilgningene. Det er mange i en virksomhet som mener man trenger penger, og anskaffelser er ikke overalt ledelsens «hovedbaby». Det kunne man kanskje på Stortinget gjøre et bidrag til ved å legge opp til en anskaffelsespolicy for det offentlige.
Stordrift lønnsomt
I tillegg høre det med at stordrift lett blir mer lønnsomt. En rekke krav om ulike samfunnshensyn driver dessuten lett kostnadene i været, og Stortinget har selv bestemt at det er opp til oppdragsgiverne selv å velge om de vil dele opp eller ikke. Og den begrunnelsen de velger for ikke å gjøre det, kan hverken Kofa eller domstolene gjøre noe med. Ikke noe særlig med sanksjonsmuligheter, altså. Rimeligvis ikke.
Valgløfter hører med. Men det er en yrkesgruppe som gjør det beste ut av de midler de og de aktuelle faggruppene har til disposisjon. De rammes selvsagt av kritikken. Det er nær baker for smed, slik vi ser det. De benytter bare de mulighetene de får av de som bestemmer, i disse tilfellene Stortinget. Noen steder er toppledelsen svært opptatt av anskaffelser, andre steder ikke. Noen får ressurser til kontraktsoppfølging. Men noen overflod er det ikke.
Nasjonal anskaffelsesstrategi
Stortinget og regjeringen kan gjøre noe med dette – uansett regime eller flertall. Ikke nødvendigvis med mer penger, men å interessere seg mer seriøst for selve systemet med anskaffelser. Det er ikke nok med en proposisjon og en stortingsmelding i ny og ne. Fylkeskommuner og kommuner er mer enn noen gang i ferd med å få frem anskaffelsesstrategier. Det kunne også Stortinget gjøre, for å fylle «missing link» i triangelen med lov og beskjed til regjeringen hva den skal gjøre (stortingsmelding hvert tiender år).
Bli den første til å kommentere på "På tide å legge en helhetlig anskaffelsespolitikk"