Av LO-sekretær Trude Tinnlund
KS ved Helge Eide prøver i Anbud365 5. mars å forklare hvorfor organisasjonen stiller seg bak en juridisk utredning fra Wiersholm, som sterkt begrenser norske kommuners handlingsrom i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.
På sine hjemmesider markedsfører KS utredningen med at den er gjennomført av advokat og Managing Partner i Wiersholm, Morten Goller. I innkjøpskretser er Goller best kjent for å representere tilbydere som ikke har nådd frem i konkurranser, og som vil ha erstatning for påståtte anbudsfeil. Sist i Fosen-saken, der han bisto NHO. De hadde erklært partshjelp for å få gjennomslag for at EØS-avtalen krever at enhver anbudsfeil leder til at offentlige innkjøpere blir erstatningsansvarlige. Dette førte ikke frem for Høyesterett.
Spørsmålet om hvor langt EØS-avtalen begrenser offentlige innkjøperes adgang til å stille seriøsitetskrav, er rettslig sett uavklart. Det er ikke, slik Eide hevder, at avtalen forbyr kontraktsvilkår som kan virke konkurransebegrensende eller diskriminerende mot utenlandske tilbydere. Dersom det er nødvendig for å sikre viktige samfunnshensyn, er det tillatt både å diskriminere og begrense konkurransen. Erfaring viser dessuten at regler som styringsverktøy ofte, særlig i EU, men også i EØS, i praksis er gjenstand for pragmatiske og i noen grad politiske mekanismer, både i og utenfor domstolene.
En av de store svakhetene til Wiersholm-betenkningen er at dette utgangspunktet ikke løftes frem. Den har heller ikke noen beskrivelse av arten og omfanget av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping som seriøsitetsbestemmelsene skal motvirke. Spørsmålet om slike bestemmelser er nødvendige, blir derfor stående ubesvart. Det blir også spørsmålet om problemene kan motvirkes ved mindre inngripende tiltak.
Hvorfor Wiersholm har unnlatt å gjøre denne vurderingen, vet ikke vi. At KS velger å slutte seg til en så mangelfull utredning, er uforståelig. For LO er det vanskelig å se dette som noe annet enn en Bukkene Bruse-strategi, der KS peker på at andre som er større og sterkere må ta ansvar for de store problemene i bygge- og anleggsnæringen.
En langt bedre strategi ville vært å gjøre som i saken om Hjelmengutvalget. Der hentet KS inn en samfunnsanalyse som ga norske myndigheter grunnlag for å vurdere behovet for de kostbare og uheldige tiltakene utvalget hadde foreslått.
Her har KS valgt motsatt innfallsvinkel. Heller enn å beskrive problemene og si hva som er nødvendig for å løse dem, har organisasjonen bedt forretningsadvokater å lete etter mulige hindringer i EØS-avtalen. Det er disse advokatene norske kommuner vil møte som representanter for motparten, om de skulle gjøre som Eide foreslår; å teste grensene for handlingsrommet i domstolene.
Å sette opp gjerdestolper milevis unna kanten av stupet, slik Wiersholm-rapporten forsøker, er ikke bare en overforsiktig strategi i møte med store samfunnsutfordringer, men representerer også et uheldig forsøk på å rettsliggjøre politiske veivalg.
Bli den første til å kommentere på "KS sin Bukkene Bruse-strategi"