Av partner Line Voldstad og senioradvokat Morten Gullhagen-Revling, begge Advokatfirma DLA Piper Norway DA.
Seriøsitetsbestemmelser har vært et hett tema i offentlige anskaffelser en lang stund, og bestemmelsenes forenlighet med EØS-retten har vært og er fremdeles under lupen. Nærings- og fiskeridepartementet arbeider for tiden med å utarbeide omforente seriøsitetskrav i en Norges-modell som forhåpentligvis forenkler arbeidet med seriøsitetskrav ved at det settes en minstestandard, og foreslåtte bestemmelser ble allerede sendt på høring 4. november 2022. Det er med andre ord vanskelig å finne manglende vilje eller engasjement knyttet til det å finne krav som skal sikre at det offentlige kontraherer seriøse leverandører: for det er vi jo alle enige om at det offentlige må gjøre ved bruk av felles midler.
Mens vi venter på den endelige utformingen av en Norges-modell med seriøsitetsbestemmelser er det oppsiktsvekkende å nok en gang lese at den kanskje mest sentrale seriøsitetsbestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår ikke følges opp. Riksrevisjonen har gjennom en nylig publisert rapport avdekket at statlige virksomheter ikke påser at ansatte hos leverandører har lønns- og arbeidsvilkår i henhold til regelverket, og klassifiserer dette som sterkt kritikkverdig. Riksrevisjonen hadde samme funn i 2016[i] og utfordringen ble tatt opp i Stortingsmeldingen “Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser” i april 2019. Det gjør funnet desto mer overraskende og kritikkverdig.
“Den mest sentrale seriøsitetsbestemmelsen”
Når vi omtaler seriøsitetsbestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som “den mest sentrale” er det fordi kravene allerede i lang tid har vært hjemlet i lov og forskrift[ii], og bestemmelsene er dessuten med på å oppfylle ILO konvensjon nr. 94 som forplikter Norge til å pålegge sentrale statlige myndigheter å ta med arbeidsklausuler i sine kontrakter. Det understreker viktigheten av kravene.
Manglende kontraktsoppfølgning – risiko for sosial dumping
Når man først oppstiller et kontraktskrav, skal det følges opp. For kravene om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter står det sågar i forskriftens § 7 at oppdragsgiver skal gjennomføre “nødvendig kontroll” av om kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Manglende kontroll er ikke i seg selv ensbetydende med at sosial dumping nødvendigvis skjer, men risikoen er definitivt mye større når man ikke har kontroll over om disse kravene overholdes av leverandøren.
Særhensynet i offentlige kontrakter
I offentlige kontrakter er det spesielle at kontraktene skal være inngått på bakgrunn av en konkurranse hvor pris ofte tillegges stor (om ikke avgjørende) betydning. Krav som skal sikre at arbeidstakere hos leverandør og underleverandør har anstendige lønns- og arbeidsvilkår, er naturlig nok i seg selv prisdrivende (i hvert fall hvis leverandøren har tenkt å overholde kravene) og det ligger også kostnader knyttet til leverandørens arbeid med å sikre at lønns- og arbeidsvilkårene tilfredsstiller forskriftens krav. Dersom en leverandør i anskaffelsesfasen tar forbehold mot kontraktens bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår er det vanskelig å tenke seg at dette ikke skulle være vesentlig og dermed føre til avvisning.
Dersom leverandører kan vinne kontrakter ved å gi en lav pris fordi man vet at oppdragsgiver uansett ikke vil følge dette opp dette/ikke har kontroll, blir konkurransen kunstig hvor de seriøse aktørene potensielt og på sikt kan utkonkurreres.
Hvorfor stille krav som ikke følges opp?
Man skulle tro at de konkurransevridende konsekvensene av manglende kontraktsoppfølgning allerede var vel kjent. Riksrevisjonens siste rapport viser at så ikke er tilfelle. I anskaffelsesfasen nedlegges det gjerne store ressurser på å sikre en lovlig tildeling, men rapporten viser at den senere kontraktsgjennomføringen ikke er tro mot forhold som kan ha hatt avgjørende betydning for at nettopp den bestemte leverandøren ble valgt. Når det viser seg at store statlige virksomheter ikke følger opp den mest sentrale seriøsitetsbestemmelse, er det grunn til å fremheve viktigheten av å sikre etterlevelse – spesielt når det nå er foreslått flere nye seriøsitetskrav gjennom forskrift.
Vi er nok ikke alene om å mene at krav til lønns- og arbeidsvilkår (eller andre typer seriøsitetsbestemmelser) i offentlige kontrakter er lite verdt om de ikke følges opp av oppdragsgiveren i kontraktsfasen, og det er positivt å lese at dette vil være fokus i neste fase av arbeidet med Norgesmodellen. Det er uansett viktig at de ulike innkjøpsmiljøene er bevisste på at slike krav krever forankring og at det også koster ressurser og kompetanse å sikre overholdelsen av slike krav.
[i] Dokument 3:14 (2015-2016) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med sosial dumping ved offentlige anskaffelser
[ii] Anskaffelsesloven § 6, jf. forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter
Bli den første til å kommentere på "Lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter – papirøvelse uten realitet?"