To profesjonelt kledde personer poserer side om side foran en nøytral bakgrunn.
Ida Hjorteset og Fariman Konar i Bresto Advokatfirma mener EU-kommisjonens forslag til ny anskaffelsesforordning kan utfordre flere norske særregler. De etterlyser grep fra norske myndigheter for å sikre det nasjonale handlingsrommet.

EUs nye anskaffelsesregler utfordrer norske særregler

Fagstemme: Innlegget er skrevet av eksterne fagpersoner og gir uttrykk for forfatternes egne vurderinger og synspunkter.

Publisert

Fire norske særregler fra 1. juli utfordres av Kommisjonens forslag til nyanskaffelsesforordning.

Da opphevelsen av anskaffelsesloven § 4 om de grunnleggende prinsippene ble utsatt i juli, var begrunnelsen at det skulle lages forenklede regler under EØS-terskelverdi, og at arbeidet var tett knyttet til EUs revisjon av anskaffelsesdirektivene. Ti uker senere kom forslaget fra Kommisjonen. Forslaget inneholdt ingen revisjon av direktivene, men en full opphevelse av dem.

Forslaget erstatter de tre direktivene fra 2014 med én forordning på 149 artikler. Men før høstens innspill for alvor retter seg mot de materielle endringene, må vi se på hvordan formen på rettsakten påvirker de fire norske særreglene fra juli.

Fra direktiv til forordning: redusert nasjonalt handlingsrom

Fra de felles europeiske anskaffelsesreglene så dagens lys, har regelverket vært direktivregulert. Det har gitt lovgiver handlingsrom til å gjøre nasjonale tilpasninger i gjennomføringslovene, slik lovgiver har gjort ved innføringen av eksempelvis Norgesmodellen og kravet om 30 prosent klimavekting. Det var mulig så lenge de nasjonale tilleggsreglene var strengere og ellers i samsvar med direktivet.

En forordning fungerer motsatt. Den skal etter EØS-avtalen gjøres til norsk rett ord for ord, uten nasjonal omskriving. Handlingsrommet forsvinner ikke, men det vil etter vår vurdering reduseres kraftig dersom forslaget vedtas i sin nåværende form. Under innslagspunktet bestemmer landene fortsatt selv, så lenge traktatens prinsipper følges der en anskaffelse har interesse over landegrensene. Over innslagspunktet gjelder kun det forslaget til forordning uttrykkelig åpner for. Forslaget lar for eksempel landene pålegge oppdeling i delkontrakter eller begrense antall ledd av underleverandører der det er dokumentert forhøyet risiko for brudd på arbeids- og sosialrettslige plikter, og beholde strengere regler om egenregi. Slik vi leser forslaget, er dette de uttrykkelige åpningene. Etter vår vurdering gir ingen av dem rom for verken klimavekting eller Norgesmodellen.

De fire særreglene i lys av forslaget

Tretti prosent klima og miljø. Anskaffelsesloven pålegger oppdragsgivere å vekte klima- og miljøhensyn med minst 30 prosent. EU-kommisjonens forslag til forordning krever at kvalitetskriteriene samlet skal vektes minst 30 prosent, og minst 50 prosent i arbeidsintensive kontrakter. Kravet gjelder altså kvalitet, ikke miljø særskilt. Her ser EU-kommisjonen miljø som en integrert del av kvalitetsbegrepet, i motsetning til den norske løsningen.

Den norske regelen binder oppdragsgiver til ett bestemt kvalitetshensyn, og er derfor en annen type bestemmelse enn den europeiske: den sier ikke hvor mye som skal måles, men hva det skal måles på.

Slik forslaget nå foreligger, kan vi ikke se at det inneholder noen bestemmelse som overlater denne beslutningen til medlemsstatene.

For norske oppdragsgivere er dette ikke slutten for miljøkravet, men vi bør være forberedt på at det kan bli flyttet tilbake til kvalitetskriteriene, der det etter vårt syn hører hjemme. Forslaget regner miljø som ett av de forholdene kvalitet kan måles på, og et miljøkriterium vektet 30 prosent er dermed samtidig 30 prosent kvalitet. Hva det gjør med evalueringsmodellene, kan det skrives en egen artikkel om. Norgesmodellen. Kravene om lønns- og arbeidsvilkår, lærlinger, menneskerettigheter og antall ledd i leverandørkjeden er inntatt i anskaffelsesloven. Forslagets bestemmelse om sosiale hensyn er derimot en kan-bestemmelse. Kjedebegrensningen er regulert i forslaget, men på et vilkår den norske regelen ikke selv stiller, nemlig at det er identifisert forhøyet risiko. Menneskerettighetskravet har sitt motstykke i forslaget. Det har ikke lærlingekravet, det finnes ikke spor av et slikt krav i forslaget. Og der

Norgesmodellen i praksis påvirker hvem som kan konkurrere, foreslår Kommisjonen i stedet, europeisk preferanse, som åpent knytter deltakelse til opprinnelse innenfor EU.

Innslagspunktet på 500 000 kroner. Forslaget får ingen betydning for innslagspunktet, fordi beløpet ligger langt under tersklene i artikkel 2. Hvert land skal etter forslaget opprette et nasjonalt datarom med opplysninger om alle inngåtte kontrakter over 10 000 euro (om lag 116 000 kroner), omtrent der den gamle norske grensen lå. Dersom forslaget vedtas, blir friheten under terskelverdiene derfor en frihet fra prosedyre, ikke fra synlighet. Der mange har sett for seg en mye friere hverdag, fritatt fra regelverket under 500 000 kroner, vil det i så fall bli full transparens på alle innkjøpene. Dette vil nok stille vesentlig strengere forventninger til oppdragsgivers kontroll over eget innkjøp og integritet enn hva vi har vært vant med fra tidligere.

Prinsippbestemmelsen. Opphevelsen av § 4 er vedtatt, men ikke i kraft. Kommisjonens forslag viderefører derimot de grunnleggende prinsippene i forslagets artikkel 4. Verdt å merke seg er den noe proteksjonistiske tilnærmingen ved at likebehandlingsprinsippet kun gjelder overfor leverandører fra EU og fra land som er omfattet av EUs handelsforpliktelser. Etter forslaget blir prinsipper både løftet inn i en rettsakt som gjelder direkte, og snevret inn med hensyn til hvem som må behandles likt. Når alle anskaffelser over 116 000 kroner skal synliggjøres, er det en god idé å ha noen gode grunnleggende prinsipper å styre etter. Det gjenstår å se om lovgiver holder fast ved en forenkling som i praksis innebærer at forholdsvis like anskaffelser skal ivareta ulike, parallelle hensyn.

Endrede spilleregler

Forslaget er selvsagt bare et forslag, som skal behandles videre av Parlamentet og Rådet.

Minimumsvektingen er en politisk het potet, som fort kan ende med en omskriving. Etter forslaget skal forordningen først gjelde to år etter ikrafttredelsen, og deretter følger EØS-prosessene med sin egen forhandling om tilpasninger før dette blir endelig vedtatt. Ingen bør skrive om norske lover og forskrifter etter et utkast. Kritikken vår gjelder noe annet: Den norske forenklingen ble bygget på en forutsetning om at EU-kommisjonen var på vei i samme retning. Den forutsetningen er, slik vi ser det, ikke lenger holdbar.

Etter vår vurdering fremstår plasseringen av miljøkravet i lovens § 5 b dermed som en kunstig plassering av et underkriterium til kvalitet. Slik vi leser forslaget, gir det ikke rom for en slik plassering. Blir det vedtatt i denne formen, mener vi det i praksis bare gjenstår ett valg: å legge kravet tilbake i kvalitetsvurderingen. Det betyr ikke at 30-prosentregelen har utspilt sin rolle, bare at den hører hjemme under kvalitet.

Etter vårt syn har norsk anskaffelsesrett de siste årene i økende grad beveget seg bort fra de grunnleggende prinsippene. Om dette er årsaken til eller følgen av at prinsippbestemmelsen fjernes, er en annen diskusjon. Forslaget er uansett, slik vi leser det, et tydelig signal om at Kommisjonen ønsker å gå motsatt vei. Det bør både lovgiver, forenklingsutvalg og KOFA ta inn over seg.

Når rammene nå endrer seg, åpner det seg en mulighet for å revurdere valgene fra juli, snarere enn en forpliktelse til å holde fast ved dem.

Hjemmelen må sikres nå

Kanskje må vi ikke skrote hele særregelverket som akkurat trådte i kraft, men forslaget fra EU-kommisjonen viser svakhetene ved det norske forsøket på forenkling. Beslutningen om å fjerne de grunnleggende prinsippene, trekke ut miljø fra kvalitetsvurderingen og endringer i en rekke andre bestemmelser, framstår etter vårt syn som vanskelig å forene med den retningen Kommisjonens forslag signaliserer.

Forskriftsarbeidet under EØS-terskelverdi skal ikke tilpasses et utkast, men kan heller ikke lenger forutsette at EU-kommisjonen forenkler i samme retning. Om de norske særreglene skal overleve en forordning i den formen Kommisjonen har foreslått, trenger de etter vår vurdering en hjemmel de i dag ikke har. Slik vi leser forslaget, gir det verken klimavektingen eller lærlingekravet noen hjemmel (jf.artikkel 98 og 55). Den bør Nærings- og fiskeridepartementet arbeide for å sikre nå, gjennom EØS/EFTA-kommentarer til forslaget og i Kommisjonens ekspertgrupper, mens Parlamentet og Rådet fortsatt forhandler. Etterpå kan det være for sent.

Powered by Labrador CMS