Kommunene kan få mer VA for pengene – uten å vente på ny organisering
Mens et nytt ekspertutvalg skal vurdere fremtidens organisering av vann- og avløpssektoren, mener Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) at mye kan forbedres allerede i dag. Organisasjonen peker på økende statlig og kommunalt byråkrati, ulike særkrav og ubalansert risikofordeling som viktige kostnadsdrivere – og mener enklere regelverk og bedre anskaffelser kan gi kommunene mer igjen for milliardinvesteringene.
Norsk Vann har beregnet at det samlede investeringsbehovet i vann- og avløpssektoren ligger mellom 411 og 535 milliarder kroner i perioden 2025–2045. Omtrent halvparten gjelder ledningsnettet.
Som Anbud365 nylig omtalte, har regjeringen oppnevnt et ekspertutvalg som blant annet skal vurdere om investeringsansvaret bør flyttes fra kommunene til regionale aktører. Men ifølge Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er det ikke nødvendig å vente på en eventuell omorganisering for å forbedre måten kommunene gjennomfører VA-anskaffelser på.
– Noen snakker om at VA-sektoren må organiseres på en annen måte. Men det det er allerede mye som forbedres med dagens organisering, fastslår leder for næringspolitikk og kompetanse i MEF, Finn N. Bangsund til Anbud365.
Han mener bedre planlegging, større grad av standardisering og mer hensiktsmessige kontrakter kan bidra til at kommunene får mer igjen for investeringene.
Kommunale krav kan gjøre prosjektene dyrere
Bangsund peker særlig på manglende standardisering og store forskjeller mellom kommunenes krav til VA-prosjekter.
– De største utfordringene er manglende standardisering, varierende kvalitet på konkurransegrunnlagene og en risikofordeling som ikke alltid er balansert.
Ifølge MEF møter entreprenørene ulike VA-normer, tekniske særkrav og dokumentasjonskrav fra kommune til kommune. Forskjellene gjelder blant annet materialvalg, utførelse, kompetanse, innmåling og sluttdokumentasjon.
Det skaper utfordringer for både entreprenører, rådgivere og leverandører, som må sette seg inn i et stort antall lokale bestemmelser. MEF mener dette bidrar til høyere kostnader, lengre prosjekttid og økt risiko for feil.
– MEF har derfor over tid etterlyst like nasjonale tekniske krav til hvordan VA-anlegg skal prosjekteres, bygges og dokumenteres, uttaler Bangsund.
Norsk Vann har utviklet Vannstandard, som skal erstatte de tidligere løsningene VA-norm og VA/Miljø-blad. Den gamle VA-normen avvikles fra 1. januar 2027.
En mer ensartet praksis kan gjøre det enklere for leverandørene å konkurrere om oppdrag på tvers av kommunegrensene. Samtidig må kommunene fortsatt kunne ivareta nødvendige lokale hensyn og krav til blant annet kvalitet, sikkerhet og drift.
Økende byråkrati gjør VA-prosjektene dyrere
Men utfordringene stopper ikke ved kommunale særkrav. Ifølge MEF har også den samlede belastningen av statlige og kommunale regler og dokumentasjonskrav blitt en viktig kostnadsdriver i VA-prosjektene.
Bangsund forteller at medlemsbedriftene bruker mye tid og ressurser på administrasjon for å etterleve kravene. Særlig små og mellomstore entreprenører, som ofte har begrensede administrative ressurser, opplever dette som krevende. Ifølge MEF gjør det lønnsom drift vanskeligere og offentlige prosjekter dyrere.
Problemet er ifølge Bangsund ikke nødvendigvis det enkelte kravet, men summen av statlige og kommunale regler, lokale særkrav og dokumentasjonsforpliktelser. Organisasjonen mener nye krav legges oppå eksisterende regler uten tilstrekkelig samordning eller vurdering av kostnadene for små og mellomstore bedrifter.
– Skal kommunene få mer igjen for investeringene, må krav som gir liten reell verdi fjernes, og rapportering og dokumentasjon i større grad standardiseres, understreker Bangsund.
MEF mener derfor at forenkling både på statlig og kommunalt nivå må være en del av arbeidet med å ta igjen etterslepet i VA-sektoren.
Advarer mot ubalansert risikofordeling
En annen utfordring er kvaliteten på konkurransegrunnlagene og hvordan risiko fordeles mellom oppdragsgiver og entreprenør. Bangsund trekker frem mangelfull prosjektering, uklare beskrivelser og urealistiske fremdriftsplaner som svakheter som ofte går igjen.
Særlig problematisk blir det når entreprenørene må ta ansvar for forhold de i liten grad har mulighet til å undersøke eller påvirke, for eksempel ukjente grunnforhold.
– Et godt konkurransegrunnlag er tydelig, gjennomarbeidet og tilpasset det konkrete prosjektet, utdyper Bangsund.
Ifølge MEF kan usikkerheten føre til at entreprenørene legger inn høyere risikopåslag. I enkelte tilfeller kan kravene og risikofordelingen også bidra til at færre leverandører ønsker å delta i konkurransen.
Bangsund er dessuten kritisk til at offentlige byggherrer ofte gjør tillegg og avvik fra etablerte standardkontrakter og standardbeskrivelser. Han peker også på mangelfull eller for sjelden indeksregulering som en risikofaktor, særlig i perioder med store prisendringer.
– En mer balansert risikofordeling gir mindre behov for risikopåslag og et bedre grunnlag for konkurransedyktige tilbud, poengterer han.
Problemstillingen er også omtalt i DFØs veiledning om offentlige kontrakter.
Direktoratet påpeker at ubalanserte kontraktsvilkår kan begrense mindre leverandørers mulighet til å levere tilbud og føre til økte kostnader. DFØ anbefaler derfor tilbakeholdenhet med å fravike fremforhandlede standardkontrakter eller innføre bestemmelser som gir skjev risikofordeling.
Tidlig markedsdialog kan gi bedre konkurranse
MEF mener også at kommunene i større grad bør benytte markedsdialog før konkurransegrunnlagene ferdigstilles.
– Tidlig markedsdialog kan avdekke konkurransebegrensende krav, urealistiske tidsplaner og kostbare eller lite gjennomførbare løsninger før konkurransegrunnlaget låses. Kommunene kan også få bedre kunnskap om tilgjengelig kapasitet, kompetanse og alternative tekniske løsninger, forklarer Bangsund.
Han understreker at samspillet bør fortsette gjennom hele prosjektet, ikke bare i prosjekteringsfasen.
Han mener en åpen dialog mellom oppdragsgiver og entreprenør, både under planlegging og utførelse, gir bedre forutsetninger for gode løsninger og høy kvalitet. Samtidig bør valg av kontrakts- og gjennomføringsmodell tilpasses det enkelte prosjektets kompleksitet og risikobilde.
Samarbeider om nye løsninger
Det finnes allerede eksempler på at kommuner samarbeider om å utvikle bedre løsninger og anskaffelsesprosesser i VA-sektoren.
Gjennom prosjektet «Sammen om slambehandling» har 13 kommuner rundt Oslofjorden, i samarbeid med Norsk Vann og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP), kartlagt felles behov og gjennomført dialog med leverandørmarkedet.
Arbeidet resulterte i 2023 i et kunnskapsgrunnlag med anbefalinger om hvordan kommunene kan samarbeide om fremtidens slambehandling. Blant forslagene var etablering av felles behandlingsanlegg fremfor at hver kommune utvikler sine egne løsninger.
Et annet eksempel er «Fremtidens renseanlegg», der 22 kommuner i Østlandsområdet har samarbeidet om behov, mulige løsninger og dialog med markedet. Målet er å gi kommunene et bedre grunnlag for anskaffelser av nye og oppgraderte renseanlegg.
I en artikkel fra desember 2025 peker LUP på at mange kommuner står foran store investeringer samtidig. Det kan skape kapasitetsutfordringer i leverandørmarkedet dersom kommunene konkurrerer om de samme ressursene hver for seg.
Gjennom felles behovskartlegging og markedsdialog kan kommunene få bedre kunnskap om tilgjengelige løsninger, samtidig som leverandørene får større forutsigbarhet.
Prosjektene viser hvordan samarbeid og innovative anskaffelsesprosesser kan brukes for å møte utfordringene i VA-sektoren. De tilgjengelige prosjektomtalene gir imidlertid ikke grunnlag for å fastslå hvor store økonomiske besparelser tiltakene eventuelt har gitt.
For Bangsund er konklusjonen at forbedringsarbeidet kan starte allerede nå.
-Bedre planlegging, tydeligere konkurransegrunnlag, bruk av etablerte standarder og tidlig dialog med leverandørmarkedet er blant grepene MEF mener kommunene bør prioritere – uavhengig av hvordan VA-sektoren blir organisert i fremtiden, oppsummerer han.