Hvor mye betyr rekkefølgen vi leser tilbudene i?

Når vi evaluerer tilbud, er det ofte metodene som får mest oppmerksomhet. Vi diskuterer vekting, poengsetting, evalueringsmodeller og dokumentasjon av vurderingene. Det er naturlig. Mye av anskaffelsesfaget handler nettopp om å etablere gode og etterprøvbare prosesser.

Samtidig finnes det sider ved evalueringen som ikke nødvendigvis fanges opp av modeller og matriser.

Et spørsmål jeg synes er interessant, er hvilken betydning rekkefølgen på tilbudene kan ha for vurderingene vi gjør.

Det første tilbudet vi leser, blir gjerne vår første konkrete besvarelse av konkurransen. Det gir oss et inntrykk av løsningsforslag, detaljeringsgrad og kvalitet. Kanskje er det naturlig at dette tilbudet, bevisst eller ubevisst, blir et referansepunkt for det som kommer etter.

Dersom det første tilbudet fremstår som særlig godt gjennomarbeidet, kan det tenkes at de neste tilbudene vurderes opp mot denne standarden. Og dersom det første tilbudet har svakheter, kan senere tilbud kanskje fremstå sterkere i sammenligning enn de ellers ville gjort.

Innen psykologien finnes det forskning som kan være relevant for denne problemstillingen. Amos Tversky og Daniel Kahneman beskrev allerede i 1974 det som omtales som forankringseffekten, altså hvordan et tidlig referansepunkt kan påvirke senere vurderinger. Forskning på såkalte rekkefølgeeffekter har også vist at rekkefølgen alternativer presenteres og vurderes i, kan ha betydning for hvordan vi sammenligner dem.

Dette er ikke forskning som nødvendigvis sier noe direkte om offentlige anskaffelser. Likevel er det interessant å reflektere over om tilsvarende mekanismer kan gjøre seg gjeldende når vi evaluerer tilbud.

Det samme spørsmålet kan stilles om evalueringsmøtene. Hvilken betydning har det hvem som legger frem sin vurdering først? Kan den første gjennomgangen påvirke hvilke forhold gruppen vier mest oppmerksomhet, eller ville diskusjonen utviklet seg på samme måte uansett?

Dersom slike mekanismer kan påvirke vurderingene våre, er det også naturlig å spørre om vi bør ta hensyn til dem i evalueringsarbeidet.

Et mulig tiltak kan være at medlemmene i evalueringsgruppen gjør sine foreløpige vurderinger hver for seg før de diskuterer tilbudene i fellesskap. Det kan også være nyttig å gå tilbake til de første tilbudene etter at alle er gjennomgått, for å se om vurderingene fortsatt står seg. Kanskje kan det å være bevisst på hvilken rekkefølge tilbudene gjennomgås i, i seg selv ha en verdi.

Dette trenger ikke å innebære mer omfattende evalueringsprosesser. Det handler først og fremst om å være oppmerksom på at også måten vi gjennomfører vurderingene på, kan ha betydning.

De fleste som har deltatt i tilbudsevalueringer, vil trolig kjenne igjen at vurderinger sjelden skjer i et vakuum. Tilbud leses etter hverandre, inntrykk dannes underveis, og vurderinger diskuteres i grupper. Slik vil det nødvendigvis være når faglig skjønn skal utøves.

På papiret vurderes hvert tilbud opp mot de samme kriteriene. I praksis skjer vurderingene gjennom mennesker som leser, sammenligner og diskuterer. Selv med gode evalueringsmodeller er det derfor interessant å reflektere over hvilke forhold som kan påvirke skjønnet vi utøver.

Jeg har ikke noe klart svar på hvor stor betydning rekkefølgen faktisk har i tilbudsevalueringer. Det vil antakelig også variere med hvordan evalueringen gjennomføres.

Men spørsmålet er likevel verdt å stille:

Ville vi alltid kommet frem til samme resultat dersom tilbudene hadde blitt lest i en annen rekkefølge?