Avvisning ved menneskerettighetsbrudd: Bare seks prosent har brukt muligheten
Avvisning er et lite brukt virkemiddel i offentlige anskaffelser. Hele 65 prosent av oppdragsgiverne i en ny KPMG-undersøkelse opplever avvisning ved menneskerettighetsbrudd som krevende, mens 91 prosent mener tydeligere kriterier vil bidra til bedre ivaretakelse av menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. KPMG peker på juridisk usikkerhet, strenge dokumentasjonskrav og risiko for rettslige tvister.
Om lag 70 prosent av de offentlige oppdragsgiverne i undersøkelsen oppgir at de aldri har avvist en leverandør på grunn av brudd eller mistanke om brudd på menneskerettigheter. Bare seks prosent har gjennomført slik avvisning én eller flere ganger.
Det fremgår av KPMGs nye rapport om menneskerettigheter i anskaffelsesregelverket, utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.
I en tilsvarende undersøkelse fra 2022/2023 var andelen som aldri hadde avvist en leverandør 65 prosent. KPMG finner dermed små endringer over tid, samtidig som flere oppdragsgivere oppgir å ha vurdert avvisning uten å gjennomføre den.
Frykter klager og rettslige tvister
KPMG peker på at avvisning oppleves som både juridisk og praktisk krevende. Utfordringene er særlig store når mistanken gjelder forhold hos underleverandører eller andre selskaper i samme konsern, fremfor dokumenterte brudd hos leverandøren selv.
Oppdragsgiver må blant annet vurdere hvor alvorlige forholdene er, om de er tilstrekkelig dokumentert, og hvilken tilknytning leverandøren har til de aktuelle bruddene.
Flere informanter beskriver også betydelig usikkerhet knyttet til risikoen for klager, rettslige tvister, forsinkelser og økte kostnader.
De nye tallene fra spørreundersøkelsen underbygger dette bildet. Hele 65 prosent av oppdragsgiverne opplever avvisning på grunn av menneskerettighetsbrudd som krevende.
Samtidig mener 91 prosent at tydeligere kriterier for avvisning vil bidra til bedre ivaretakelse av menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Av disse er 53 prosent helt enige og 38 prosent delvis enige.
Kan ha rett til å avvise – uten å ha plikt
Anskaffelsesregelverket skiller mellom avvisningsplikt og avvisningsrett. Ved rettskraftig dom eller vedtatt forelegg for nærmere angitte alvorlige straffbare forhold, blant annet barnearbeid og menneskehandel, kan oppdragsgiver ha plikt til å avvise leverandøren.
Ved andre alvorlige menneskerettighetsbrudd vil det ofte være reglene om avvisningsrett som er aktuelle. Etter anskaffelsesforskriften § 24-2 tredje ledd bokstav c kan oppdragsgiver avvise leverandører ved dokumenterte alvorlige eller gjentatte brudd på bestemmelser om blant annet arbeidsforhold og sosiale forhold.
Regelverket åpner også for avvisning ved alvorlige feil i yrkesutøvelsen som medfører tvil om leverandørens yrkesmessige integritet.
KPMG understreker imidlertid at avvisning må bygge på et tilstrekkelig faktisk grunnlag og en konkret vurdering av forholdsmessighet. Generell risiko, medieomtale eller ubekreftede påstander vil normalt ikke være tilstrekkelig alene.
Statens vegvesen avviste italiensk entreprenør
Et konkret eksempel på hvordan avvisningsreglene kan benyttes, er Statens vegvesens avvisning av det italienske entreprenørselskapet Itinera fra konkurransen om E6 Megården–Sommerset i 2024.
Bakgrunnen var blant annet lønnstyveri og grove brudd på tariffavtaler hos underentreprenører i flere danske byggeprosjekter der Itinera var involvert. Itinera bestred avvisningen og viste blant annet til at bruddene gjaldt underentreprenører som ikke skulle benyttes i den norske kontrakten.
Oslo tingrett ga i oktober 2024 Statens vegvesen medhold i at avvisningen var rettmessig. Itinera anket avgjørelsen, men fikk heller ikke medhold i Borgarting lagmannsrett i mars 2025. Lagmannsretten tok imidlertid ikke stilling til om selve avvisningen var rettmessig, ettersom Itinera uansett ikke hadde krav på å delta i konkurransen på grunn av rangeringen i prekvalifiseringen. Anbud365 omtalte tingrettens avgjørelse i Itinera-saken i oktober 2024, og du kan lese mer om den her.
KPMG bruker saken som en egen dybdeundersøkelse og trekker den frem som et eksempel på at alvorlige brudd på arbeidstakerrettigheter utenfor Norge kan være relevante ved vurderingen av avvisning. Samtidig illustrerer saken hvor omfattende juridiske vurderinger og ressursbruk en slik beslutning kan innebære.
Andre tiltak kan være mer hensiktsmessige
Selv om regelverket åpner for avvisning, er det ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige virkemiddelet i alle situasjoner. KPMG peker på at krav om utskifting av underleverandør, skjerpet kontraktsoppfølging eller korrigerende tiltak i mange tilfeller kan være mer treffsikre og forholdsmessige reaksjoner.
Oppdragsgiver må også ta hensyn til reglene om såkalt «self-cleaning», som gir leverandører mulighet til å dokumentere at de har gjennomført tiltak for å gjenopprette nødvendig pålitelighet. Slike tiltak kan blant annet omfatte erstatning, samarbeid med myndighetene og organisatoriske endringer for å forebygge nye brudd.
Det lave antallet avvisninger betyr dermed ikke nødvendigvis at oppdragsgiverne burde ha avvist flere leverandører. KPMG-undersøkelsen viser heller ikke hvor mange virksomheter som faktisk har stått overfor situasjoner som gir grunnlag for avvisning.
Etterlyser tydeligere veiledning
I rapportens anbefalinger foreslår KPMG mer praktisk veiledning om når menneskerettighetsbrudd kan gi grunnlag for avvisning, hvilke dokumentasjonskrav som gjelder, og hvordan leverandørenes korrigerende tiltak skal vurderes. Det etterlyses også tydeligere avklaringer om når andre virkemidler kan være tilstrekkelige, blant annet utskifting av underleverandører.
KPMG mener dessuten at innkjøpere bør få bedre veiledning om hvordan unormalt lave tilbud kan vurderes opp mot leverandørenes evne til å oppfylle krav til menneskerettigheter og andre bærekraftshensyn.
Nærings- og fiskeridepartementet har opplyst at rapporten skal inngå i grunnlaget for det videre arbeidet med anskaffelsesregelverket.
Undersøkelsen bygger på selvrapportering fra et utvalg virksomheter som ikke nødvendigvis er representativt for hele offentlig sektor. Sammenligningen med undersøkelsen fra 2022/2023 må tolkes med varsomhet, ettersom utvalgene ikke er identiske.
