Låser kommunene seg til gårsdagens løsninger?

Akkurat nå er det mange kommuner som har inngått avtaler, er i prosessen med eller skal begynne med anbud på nye IT-løsninger. De færreste stiller det egentlige spørsmålet: låser de seg samtidig til gårsdagens teknologi, i en tid der den utvikler seg raskere enn noen anskaffelsesprosess er bygget for å følge?

Jeg mener svaret ofte er ja. Og jeg mener det er en tabbe.

Rekkefølgen er problemet

Tabben handler sjelden om leverandøren du til slutt velger. Den handler om rekkefølgen. Mange anskaffelser starter med en tilsynelatende enkel øvelse: Beskriv nøyaktig hva som skal kjøpes. Problemet er at løsningen dermed bestemmes før problemet egentlig er løst.

Det er fornuftig når du vet hva du trenger, men med innkjøp av avanserte IT-løsninger vet man sjelden det. Og hvordan beskriver du da en løsning på et problem du ennå ikke har løst?

Tidligere digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung tok til orde for at offentlige virksomheter i større grad bør beskrive behovet, fremfor å spesifisere løsningen i detalj. Poenget er ikke at kravene skal bort. Poenget er at de stilles på riktig måte.

Offentlig sektor kjøpte varer, tjenester og investeringer for rundt 835 milliarder kroner i 2024, ifølge DFØ. Anskaffelser er derfor mer enn administrasjon og regelverk, det er et av de kraftigste virkemidlene staten og kommunene har for å få nye løsninger ut i tjenestene.

Konsekvensene av dagens kontraktsmodeller

Inngår du en systemanskaffelse med tre til fem år eller mer i kontraktsrammen, basert på dagens teknologi, risikerer du å låse kommunen til gårsdagens løsning og gå glipp av det som er mulig i morgen. De beste løsningene bygges i samarbeid mellom teknologer og de som skal bruke løsningene. Det er akkurat her koblingen ofte er mangelfull, og offentlig sektor igjen, og igjen blir utdatert.

For slik kontrakter utformes i dag, er det både vanskelig å videreutvikle produktet internt og konkurranseutsette fra andre aktører. Det er for mye fokus på å huke av forhåndsdefinerte sjekkbokser basert på antakelser og når boksene sjekkes av er prosessen ferdig til kontrakten går ut. Dette gjør det vanskelig både å løse det reelle problemet og å innovere etter at avtalene er inngått. Både du som innkjøper og leverandøren låses til et uprøvd kravspekk.

Jeg mener bransjen selv har et ansvar her. IT-bransjen, oss i Journalia inkludert, bør konkurranseutsettes langt oftere enn i dag. Det høres kanskje selvmotsigende ut fra en leverandør, men den beste garantien du som innkjøper kan få for gode tjenester, er ikke en lang, trygg avtale det er å kreve at leverandøren fortjener den på nytt, jevnlig.

Denne måten å tenke testing, utforsking, og pilotering senker også den opplevde risikoen i hver enkelt kommune. Alt for mange beslutningstakere blir sittende alene med ansvaret og med usikkerhet rundt rammer og sikkerhet er terskelen høyere for å prøve noe nytt - selv om ønsket og nysgjerrigheten er der.

Det står sjelden på de ansatte selv. Jeg møter ukentlig engasjerte, nysgjerrige folk i kommuner som ønsker å teste nytt og endre arbeidshverdagen sin. De sitter ofte i trege systemer de selv er frustrerte over. Bekymringen er ikke mangel på vilje, det er at innkjøpene som gjøres i dag, ikke nødvendigvis er den beste løsningen i morgen.

Hva bør gjøres annerledes

Med piloteringer avgrenser du risiko og får muligheten til å teste ut hva du faktisk har nytte av. I stedet for å gå fra null erfaring til full utrulling, kan du teste i en avgrenset del av tjenesten, måle effekten, og bygge kunnskap før den store beslutningen tas.

Flere kommuner, deriblant Oslo, tester nå kunstig intelligens i avgrensede piloter på tvers av tjenester. Dette nettopp for å bygge erfaring før en eventuell større anskaffelse, uten å late som de allerede vet nøyaktig hvordan fremtidens løsning skal se ut. Det mener jeg flere kan ta lærdom av.

Innovasjons- og samskapingsutvalget peker i NOU 2026:6 «Den nye velferdskommunen» på «pilotsyke» som et gjennomgående problem: gode initiativer blir stående som avgrensede utprøvinger, uten å bli til varig praksis. Skal du unngå dette, må piloten følges av videre testing og konkurranse. Det som fungerer må implementeres, men også fortsette å utfordres og konkurranseutsettes for å holde innovasjonstakten gående.

Det verste vi kan gjøre i dag er å undervurdere farten vi beveger oss i, og låse oss til lange, rigide avtaler. Skal den offentlige sektoren henge med i utviklingen, må noe endres, og lengden og rekkefølgen på anskaffelsene kan være et sted å begynne.