Når fastprisen utfordres i kontraktsfasen
Fagstemme: Innlegget er skrevet av en ekstern fagperson og gir uttrykk for forfatterens egne vurderinger og synspunkter.
Hvert år kjøper offentlig sektor inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for svært store beløp. Anskaffelsesprosessen fram til kontraktstildeling er underlagt omfattende regulering, dokumentasjonskrav og kontroll. Men hva skjer når kontrakten er signert og oppdraget går over i gjennomføringsfasen?
Kontraktsinngåelsen markerer ikke slutten på oppdragsgiverens ansvar. Tvert imot begynner en ny fase der leveransen skal kontrolleres mot de opprinnelige konkurransevilkårene. Eventuelle endringer må håndteres innenfor rammene av kontrakten og anskaffelsesregelverket.
Dette er særlig viktig ved fastpriskontrakter. Når tilleggsbestillinger, prisjusteringer eller nye arbeidsoppgaver kommer til underveis, må oppdragsgiver kunne dokumentere hva som er avtalt, hvorfor endringen er nødvendig, og hvilket grunnlag den bygger på.
Dersom en fastpriskontrakt utvides uten tilstrekkelig dokumentasjon eller rettslig grunnlag, kan det utfordre et sentralt prinsipp i offentlige anskaffelser: at leverandørene skal konkurrere på like og forutsigbare vilkår.
1. Kontraktsoppfølging – et svakt ledd i anskaffelsesprosessen?
En offentlig anskaffelse består ikke bare av planlegging, konkurransegjennomføring og valg av leverandør. Oppdragsgiver har også ansvar for å følge opp den inngåtte kontrakten og kontrollere at leverandøren leverer det som er avtalt.
DFØs veiledning om kontraktsoppfølging understreker betydningen av tydelige roller, tilstrekkelig kompetanse, systematiske rutiner og dokumentasjon. Endringer i priser og andre kontraktsvilkår må skje i samsvar med kontraktens bestemmelser. Endringer skal godkjennes skriftlig, og kontraktsforvalteren må sørge for at de holder seg innenfor anskaffelsesregelverkets rammer [1].
At dette er en utfordring i offentlig sektor, kommer tydelig fram i DFØs Anskaffelsesundersøkelsen – Status og utvikling for Innkjøps-Norge 2026.
Undersøkelsen viser at andelen virksomheter som oppgir å ha tilstrekkelig kompetanse på kontraktsoppfølging, har falt fra 46 prosent i 2024 til 36 prosent i 2026. Det er en nedgang på ti prosentpoeng på to år. Kontraktsoppfølging er samtidig området der virksomhetene gjennomgående vurderer kompetansen som svakest [2].
Også kapasiteten er en utfordring. Bare 30 prosent av kommunene oppgir at de har tilstrekkelig tid og ressurser til å følge opp kontrakter og leverandører. Blant offentlige foretak og selskaper er andelen 58 prosent. DFØ beskriver kapasiteten til kontraktsoppfølging som omtrent uendret siden 2024, mens kapasiteten til behovsplanlegging og konkurransegjennomføring har økt [3].
Det er ikke bare kompetansen og kapasiteten som bekymrer. DFØ viser også en signifikant nedgang på mer enn ni prosentpoeng siden 2024 i andelen virksomheter som ofte eller alltid følger opp leveranser med hensyn til tid, antall og kvalitet, og kontrollerer om det opprinnelige behovet faktisk blir dekket [4].
Undersøkelsen viser dessuten at årlige risikovurderinger av anskaffelsesporteføljen er lite utbredt. Omtrent 10 prosent av kommunene og 12 prosent av de statlige virksomhetene oppgir at de i stor eller svært stor grad gjennomfører slike vurderinger [4].
Dette dokumenterer ikke hvor ofte kontraktsbrudd eller feilaktige faktureringer forekommer. Men funnene viser at mange virksomheter har begrenset kompetanse og kapasitet til å kontrollere om leverandørene oppfyller kontraktene. Det er et alvorlig styringsproblem når det nettopp er i kontraktsfasen at kvalitet, økonomiske gevinster og samfunnshensyn skal realiseres.
Når en leverandør fremmer krav om tilleggsbetaling, eller oppdragsgiver bestiller ekstraarbeider, blir derfor et grunnleggende kontrollspørsmål særlig viktig:
Er ytelsen allerede omfattet av den opprinnelige fastprisen, er det en reell tilleggsbestilling, eller dreier det seg om en kontraktsendring som skulle vært konkurranseutsatt?
2. Den juridiske rammen – hvor går grensen for lovlige kontraktsendringer?
Anskaffelsesregelverket åpner for at inngåtte kontrakter kan endres på nærmere bestemte vilkår. Det betyr nødvendigvis ikke at enhver tilleggsbestilling eller prisjustering er ulovlig. Det avgjørende er hva som i utgangspunktet er avtalt, hvilken type endring det dreier seg om, og om endringen har hjemmel i kontrakten eller regelverket.
For anskaffelser etter forskriftens del III regulerer FOA § 28-1 hvilke endringer som kan foretas uten ny konkurranse. Dette omfatter blant annet endringer som følger av klart angitte endringsklausuler, visse mindre verdiendringer og enkelte nødvendige tilleggsleveranser på nærmere bestemte vilkår. FOA § 28-2 angir når en endring skal regnes som vesentlig [5].
For anskaffelser etter del II er det FOA § 11-2 som regulerer adgangen til å foreta endringer. Bestemmelsen åpner for endringer som ikke er vesentlige. En endring er vesentlig dersom den fører til at kontraktens innhold blir vesentlig forskjellig fra det opprinnelige [6].
Reglene bygger blant annet på prinsippene fra EU-domstolens Pressetext-dom (sak C-454/06). Dommen viser at en endring kan være vesentlig dersom den kunne ha åpnet for andre leverandører eller påvirket utfallet av den opprinnelige konkurransen. Det samme kan gjelde dersom kontraktens omfang utvides betydelig, eller den økonomiske balansen forskyves til fordel for leverandøren på en måte som ikke var forutsatt i den opprinnelige avtalen [7].
Ved fastpriskontrakter er det særlig viktig å skille mellom tre situasjoner:
For det første: Betaling for arbeid som allerede inngår i fastprisen.
Dersom leverandøren fakturerer ekstra for ytelser som allerede er omfattet av den opprinnelige kontrakten, kan det dreie seg om et kontraktsbrudd og en uberettiget utbetaling. Det er da ikke nødvendigvis tale om en kontraktsendring, men om et krav på betaling utover det som er avtalt.
For det andre: Reelle tilleggsbestillinger.
Dersom oppdragsgiver bestiller nye ytelser som ikke inngikk i det opprinnelige oppdraget, må det vurderes om bestillingen har grunnlag i kontraktens endringsklausuler eller i unntaksbestemmelsene i anskaffelsesforskriften. Hvis det ikke finnes slikt grunnlag, kan det være nødvendig å gjennomføre en ny konkurranse.
For det tredje: Endringer i pris og økonomisk balanse.
Dersom oppdragsgiver aksepterer prisøkninger eller andre endringer som forskyver kontraktens økonomiske balanse til leverandørens fordel, kan det foreligge en vesentlig kontraktsendring. Dette må vurderes konkret opp mot den opprinnelige avtalen og konkurransegrunnlaget.
En vesentlig kontraktsendring som skulle ha vært konkurranseutsatt, kan utgjøre en ulovlig direkte anskaffelse. Det avgjørende er imidlertid endringens innhold, omfang og rettslige grunnlag – ikke bare størrelsen på tilleggsbeløpet.
3. Organisasjonsteoretiske forklaringer – når helhetskontrollen forsvinner
Hvorfor kan slike kontrollutfordringer oppstå i kommunale rådhus og statlige etater, selv om regelverket stiller tydelige krav?
Organisasjonsteoretisk kan dette blant annet belyses gjennom søppelspannmodellen (Garbage Can Model), utviklet av Michael D. Cohen, James G. March og Johan P. Olsen [8].
Modellen beskriver hvordan beslutninger i komplekse organisasjoner kan oppstå gjennom en relativt tilfeldig kobling mellom problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner. Organisasjoner fungerer ikke alltid som rasjonelle enheter der alle beslutninger bygger på fullstendig informasjon og en samlet vurdering av konsekvensene.
Overført til offentlige anskaffelser kan dette innebære at ulike aktører håndterer hver sin del av et oppdrag, uten at noen har et tydelig ansvar for å ivareta helheten.
Prosjektlederen ønsker framdrift og praktiske løsninger. Leverandøren ønsker å få løst oppgavene og deretter betalt. Økonomifunksjonen skal sørge for at utgiftene håndteres innenfor virksomhetens budsjettrammer. Underveis oppstår nye behov, og løsninger avtales fortløpende.
Hver enkelt beslutning kan isolert sett framstå som praktisk og fornuftig. Men dersom det mangler tydelige rutiner for å kontrollere endringene mot den opprinnelige kontrakten, kan det oppstå et organisatorisk kontrollvakuum.
Problemet er ikke nødvendigvis at noen bevisst forsøker å omgå regelverket. Det kan like gjerne skyldes en fragmentert ansvarsfordeling der ingen har et tydelig ansvar for å kontrollere de samlede økonomiske og kontraktsmessige konsekvensene.
DFØs undersøkelse gir støtte til at dette ikke bare er en teoretisk problemstilling. I 2026 oppgir rundt 65 prosent av virksomhetene at ansvaret for kontraktsoppfølging er tydelig fordelt mellom innkjøpsenheten og fagavdelingene. Det betyr samtidig at omtrent en tredel ikke oppgir at ansvaret er tydelig fordelt [4].
Undersøkelsen viser også at virksomheter med tydelig rolle- og ansvarsdeling gjennomgående gjør mer av det DFØ beskriver som anbefalt praksis. Dette peker på at kompetanse og kapasitet må kombineres med en organisering som gjør det mulig å bruke ressursene på en systematisk måte [4].
For kommunene stiller kommuneloven § 25-1 krav om systematisk internkontroll. Kommunedirektøren har ansvaret for at internkontrollen er tilpasset virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Bestemmelsen stiller blant annet krav om nødvendige rutiner, oppfølging av avvik og risiko, dokumentasjon og evaluering [9].
Kontraktsoppfølging bør derfor ikke overlates til uformelle arbeidsformer eller personavhengige rutiner. Den må inngå i virksomhetens etablerte internkontroll.
4. Fakturakontroll er mer enn budsjettkontroll
En særlig viktig del av kontraktsoppfølgingen er kontrollen med fakturaene.
At en faktura er attestert og har budsjettmessig dekning, er ikke i seg selv tilstrekkelig dokumentasjon på at den fakturerte ytelsen er kontraktsmessig berettiget.
Det må også kontrolleres om leveransen faktisk er utført, om den omfattes av kontrakten, om prisen er i samsvar med avtalen, og om eventuelle tillegg har nødvendig grunnlag.
Dette er et viktig skille mellom budsjettkontroll og kontroll av betalingsgrunnlaget. Budsjettkontrollen skal blant annet sikre at virksomheten har økonomisk dekning for utgiften. Kontroll av betalingsgrunnlaget må i tillegg sikre at betalingen følger av avtalen, og at virksomheten faktisk har mottatt det den betaler for.
DFØs veiledning om transaksjonskontroller i staten beskriver konkrete krav til dette. Ved attestasjon skal bestillingsdokumentasjonen eller avtalen kontrolleres mot fakturaen, blant annet med hensyn til pris og betalingsforpliktelse. Det skal også kontrolleres at varen eller tjenesten er mottatt og levert i samsvar med avtalen [10].
Dette er et viktig poeng: Fakturakontroll er ikke bare en administrativ kontroll av beløp, kontering og budsjettpost. Den må også ha en reell forbindelse til kontrakten og den faktiske leveransen.
DFØs bestemmelser om transaksjonskontroller gjelder statlige virksomheter. For kommunene må kontrollen forankres i kommunens egne økonomireglementer og internkontroll. Det grunnleggende behovet er likevel det samme: Det må finnes dokumentasjon på hvorfor virksomheten er forpliktet til å betale.
Dersom fakturakontrollen ikke omfatter en vurdering av kontraktsvilkårene, kan virksomheten risikere å betale for ytelser som allerede er inkludert i fastprisen, eller godkjenne endringer som ikke har nødvendig grunnlag.
Det er derfor ikke tilstrekkelig å kontrollere om det finnes penger på riktig budsjettpost. Man må også kontrollere hvorfor virksomheten er forpliktet til å betale.
5. Hva viser DFØ om styring og ledelsesforankring?
DFØs undersøkelse viser at styring og ledelse fortsatt er blant områdene med lavest modenhet i anskaffelsesarbeidet.
I 2026 oppgir 58 prosent av virksomhetene at de har en anskaffelsesstrategi. Det betyr at 42 prosent manglet en slik strategi da undersøkelsen ble gjennomført. Få virksomheter har styringsparametere for anskaffelsesområdet, og bare 12 prosent rapporterer slike parametere systematisk til toppledelsen [11].
Undersøkelsen viser også at virksomheter med anskaffelsesstrategi og tydelig ledelsesforankring gjennomgående skårer høyere på andre modenhetsområder. Det betyr ikke at strategien alene skaper god praksis, men funnene peker på en sammenheng mellom ledelsesforankring, organisering og kvalitet i anskaffelsesarbeidet.
Det er særlig interessant at DFØ samtidig finner at kompetansen på kontraktsoppfølging har falt, og at kapasiteten på området er lav. Det kan tyde på at virksomhetene i større grad prioriterer å få konkurransene gjennomført enn å sikre tilstrekkelig oppfølging etter kontraktsinngåelsen.
Undersøkelsen ble gjennomført i mai og juni 2026, før lovendringene trådte i kraft 1. juli samme år. Den gir derfor et utgangspunkt for å følge utviklingen, ikke en kontroll av om virksomhetene i dag oppfyller de nye lovkravene.
Fra 1. juli 2026 stiller anskaffelsesloven § 5a krav om at oppdragsgivere skal ha en anskaffelsesstrategi for å ivareta relevante samfunnshensyn, og egnede rutiner for å følge opp disse hensynene. Strategien skal være offentlig tilgjengelig [12].
Dette understreker behovet for at anskaffelser ikke bare behandles som enkeltstående innkjøp, men som en del av virksomhetens samlede styring og kontroll.
6. Konkrete tiltak for innkjøpere og kontrollorganer
For å redusere risikoen for feil og mangelfull oppfølging bør offentlige oppdragsgivere etablere rutiner som sikrer sammenheng mellom den opprinnelige konkurransen, kontrakten, eventuelle endringer og de faktiske utbetalingene.
Følgende tiltak vil være særlig relevante:
Skriftlig endringsregister
Alle endringer, tilleggsbestillinger og prisjusteringer bør registreres i et samlet endringsregister. Registreringen bør vise hva som er endret, hvorfor endringen er nødvendig, hvilket kontraktsmessig eller rettslig grunnlag den bygger på, og hvem som har godkjent den.
Systematisk kontroll av fakturaer mot kontrakten
Fakturakontrollen bør omfatte en konkret vurdering av om den fakturerte ytelsen inngår i det opprinnelige oppdraget, eller om det foreligger en godkjent og lovlig tilleggsbestilling. Dette er særlig viktig ved fastpriskontrakter.
Tydelig ansvarsdeling
Det bør være klare skiller mellom den som bestiller eller godkjenner endringer, den som kontrollerer leveransen, og den som attesterer og anviser betalingen. Samtidig må noen ha et helhetlig ansvar for kontraktsoppfølgingen.
Risikovurdering og planlagt oppfølging
Kontrakter bør vurderes ut fra økonomisk omfang, kompleksitet og risiko. Oppdragsgiver bør planlegge hva som skal kontrolleres, hvor ofte det skal skje, og hvilke avvik som skal rapporteres videre. DFØs veiledning om beste praksis for kontraktsoppfølging anbefaler nettopp en risikobasert tilnærming [1].
Kontrollutvalg og revisjon
Kommunale kontrollutvalg og revisjon bør i relevante anskaffelser undersøke om kontraktsoppfølgingen fungerer etter hensikten. Det kan blant annet innebære å etterprøve om faktiske utbetalinger samsvarer med inngåtte kontrakter og dokumenterte endringsavtaler.
Bedre digital systemstøtte
Virksomhetene bør benytte systemer som kobler kontraktsdokumenter, endringsgodkjenninger, bestillinger og fakturaer sammen. Det vil gjøre det lettere å oppdage avvik og sikre at beslutninger kan etterprøves i ettertid.
7. Offentlig innsyn som en del av kontrollen
Offentlighet og innsyn er også viktige virkemidler for å sikre etterprøvbarhet i anskaffelsesprosessen.
Offentlighetsloven § 3 fastslår som hovedregel at saksdokumenter, journaler og lignende registre hos offentlige virksomheter er åpne for innsyn, med mindre det finnes lovhjemmel for unntak [13].
Dette gir journalister, leverandører, folkevalgte og andre samfunnsaktører mulighet til å undersøke hvordan offentlige kontrakter følges opp.
Innsyn i relevante kontrakter, endringsavtaler, bestillinger og fakturadokumentasjon kan bidra til å avdekke om etterfølgende økonomiske disposisjoner er i samsvar med de opprinnelige konkurransevilkårene.
Innsynsretten er likevel ikke ubegrenset. Taushetsbelagte opplysninger, blant annet forretningshemmeligheter, og andre lovlige unntak må vurderes konkret. Det er heller ikke slik at alle dokumenter automatisk skal utleveres i sin helhet.
Åpenhet om kontraktsoppfølging handler dermed ikke bare om dokumenttilgang. Det handler også om å gjøre offentlig ressursbruk etterprøvbar.
Konklusjon: Konkurransen må være etterprøvbar helt fram til siste faktura
Offentlige anskaffelser blir ikke bedre enn kontrollen som utøves etter at kontrakten er signert. En konkurranse som gjennomføres korrekt, kan miste sin verdi dersom kontraktsvilkårene senere endres uten tilstrekkelig dokumentasjon og rettslig grunnlag.
DFØs undersøkelser viser at kontraktsoppfølging er et vedvarende svakt område i offentlig sektor. Kompetansen har gått tilbake, kapasiteten er lav, og flere sentrale oppfølgingsaktiviteter gjennomføres sjeldnere enn tidligere.
Dette er ikke dokumentasjon på at offentlige virksomheter generelt betaler uberettigede fakturaer eller foretar ulovlige kontraktsendringer. Men det viser at forutsetningene for god kontroll mange steder er svake. Det gir grunn til å stille spørsmål ved om virksomhetene har tilstrekkelig oversikt over hva de faktisk betaler for, og om endringer i kontraktene blir håndtert på en forsvarlig måte.
Skriftlige rutiner, digitale endringsregistre, tydelig ansvarsfordeling og reell kontroll av fakturaer mot inngåtte kontrakter er nødvendige virkemidler.
Til syvende og sist handler dette om mer enn juridisk etterlevelse. Det handler om likebehandling av leverandører, tillit til offentlige beslutninger og forsvarlig forvaltning av fellesskapets midler.
Konkurransen må ikke bare være rettferdig fram til kontrakten er tildelt. Også gjennom hele kontraktsperioden må oppdragsgiver kunne dokumentere at leveransen, endringene og betalingene er i samsvar med det som er avtalt og lovlig besluttet.
Kilder og faglig grunnlag
DFØ – undersøkelser og veiledning
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ): Veileder om beste praksis for kontraktsoppfølging. Anskaffelser.no. Oppdatert i forbindelse med lovendringene 1. juli 2026.
https://www.anskaffelser.no/maler-veiledere-eksempler-og-andre-verktoy/veiledere/veileder-om-beste-praksis-kontraktsoppfolgingDFØ: Anskaffelsesundersøkelsen – Status og utvikling for Innkjøps-Norge 2024, s. 32; og Anskaffelsesundersøkelsen 2026, s. 26. Kompetanse på kontraktsoppfølging: 46 prosent i 2024 og 36 prosent i 2026.
2024-rapporten: https://anskaffelser.no/sites/default/files/2024-05/Anskaffelsesunders%C3%B8kelsen%202024.pdf
2026-rapporten: DFØ, Anskaffelsesundersøkelsen – Status og utvikling for Innkjøps-Norge 2026, s. 26.DFØ: Anskaffelsesundersøkelsen 2026, s. 30–31. Kapasitet til kontraktsoppfølging fordelt på virksomhetstyper.
DFØ: Anskaffelsesundersøkelsen 2026, s. 40–42. Oppfølgingsaktiviteter, risikovurderinger, kompetanse, kapasitet og ansvarsdeling.
Forskrift om offentlige anskaffelser (FOA), §§ 28-1 og 28-2. DFØs veileder til anskaffelsesforskriften, kapittel 41: «Endring av kontrakt».
https://www.anskaffelser.no/sites/default/files/2025-07/veileder-til-reglene-om-offentlige-anskaffelser-anskaffelsesforskriften-uu.pdfForskrift om offentlige anskaffelser (FOA), § 11-2.
https://lovdata.no/nav/forskrift/2016-08-12-974/EU-domstolen: Sak C-454/06, Pressetext Nachrichtenagentur GmbH mot Republikken Østerrike, dom 19. juni 2008.
https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:62006CJ0454Cohen, Michael D., James G. March og Johan P. Olsen (1972): «A Garbage Can Model of Organizational Choice», Administrative Science Quarterly, 17(1), s. 1–25.
Kommuneloven § 25-1. Kommunal- og distriktsdepartementet: Veileder om kommunelovens internkontrollbestemmelser (2021).
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/internkontroll-i-kommunesektoren/id2876831/DFØ: «Transaksjonskontroller», økonomiregelverket i staten.
https://www.dfo.no/fagomrader/okonomiregelverket/transaksjonskontrollerDFØ: Anskaffelsesundersøkelsen 2026, s. 10–14. Styring og ledelse, anskaffelsesstrategi og rapportering til toppledelsen.
Anskaffelsesloven § 5a: Plikt til å ha anskaffelsesstrategi og -rutiner. Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2026.
https://www.anskaffelser.no/veileder-til-anskaffelsesloven/5-plikt-til-ha-anskaffelsesstrategi-og-rutinerOffentleglova § 3: Hovedregel om innsyn.
https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§3