Betale for å få innsyn?

(En Anbud365-kommentar) Næringslivets tilgang til mulige konkurransefordeler – finansiert av det offentlige – i ly av innsynsretten er moden for en evaluering. Innsynsretten er til for å gi mulighet for å ettergå det offentliges gjøren og laden. Men leverandører benytter retten gjerne også til å få innsyn i sine konkurrenters tilbud og dermed øke sine kunnskaper om markedet. Ikke noe galt i det, men hvorfor skal det offentlige gjennom sin ressursbruk betale for det? Kan ikke leverandørene betale for det selv, om det har en verdi, spør Anbud365? Verdiøkning koster gjerne noe. Og mener man genuint at oppdragsgiver har gjort feil, kan det å betale for innsyn, kaste av seg hvis man har rett.

Både Bergen kommune og Universitetet i Bergen (UiB) tar opp innsyns-problematikk i sine innspill til Anskaffelsesutvalgets annen delutredning. Begge retter søkelyset mot de ressursmessige konsekvensene innsynsrett ved offentlige anskaffelser kan føre med seg, at oppdragsgiverne bruker stadig mer tid på å gi innsyn i dokumenter i anskaffelsesprosessene.

Ikke i mandatet

Det står intet i utvalgets mandat om at innsyn skal utredes. Fra utvalget er det kommet signaler om at man er kjent med innsyns-utfordringene, men har ikke hatt tid til å se nærmere på dem. Det kan man i og for seg forstå når man ser de tidsfrister som er satt for utvalgets arbeid.

Innsyns-utfordringer er ikke noe nytt i anskaffelsessammenheng. Så lenge Anbud365 har eksistert og så lenge avisens redaktør i mange år før det har befattet seg med journalistikk knyttet til offentlige anskaffelser, har innsyn med ujevne mellomrom stukket sitt hode frem. Utfordringene er erkjent av øvrighetspersoner og – institusjoner, offentleglova ha vært utredet, henvisningene til denne utredningen har vært mange – i håp om at denne skulle føre til at noe ville skje.

Hva med en merknad?

Noe er senere gjort med offentleglova, men intet som har satt spesielle spor i de offentlige anskaffelsesmiljøene. Hva denne tilsynelatende passiviteten, eller frykten for å brenne fingrene sine, skyldes, er vanskelig å se. Danskene hadde for noen år siden de samme utfordringene, men tok grep, og etter den tid har ikke dette med innsyn preget dansk anskaffelsesdebatt i særlig grad. Så det er altså mulig.

Vi vet ikke om Anskaffelsesutvalget føler behov for å bruke tiden frem til mai på de ulike innsynsutfordringene. Men de kan jo koste på seg en form for merknad i sin mai-innstilling: For øvrig, kjære statsråd Vestre, er det vår mening at tiden er overmoden for å ta tak i innsyns-utfordringene i offentlige anskaffelser. Eller noe i den retning, kanskje mer formelt akademisk/byråkratisk kan hende.

Tre hensyn

Utfordringene vanskelige, de er preget av tre hensyn som står steilt mot hverandre. Innsynsretten som sådan er vel verd å bevare i et liberalt, demokratisk land som vårt. Mange leverandør benytter denne rettigheten til å skaffe seg kompetanse/konkurranse-etterretning uten å betale for det. Offentlige oppdragsgivere får en nær uoverkommelig oppgave ved sidetunge, ressurskrevende tilbud.

En betydelig arbeidsmengde, skriver Universitetet i Bergen. Tiden er nå overmoden for å se på hvordan ressursbruken i forbindelse med innsynssaker kan begrenses, mener Bergen kommune, som legger til at slik det fungerer nå, kastes for mye av fellesskapets ressurser bort på uhensiktsmessige innsynskrav.

Konkurransefordeler

Innsyn er i sin reneste form der for å etterkomme en leverandørs behov for å etterprøve at rett leverandør er kåret som vinner av konkurransen. Når Bergen kommune peker på «uhensiktsmessige innsynskrav», er det f.eks. snakk om forsøk på å tilegne seg informasjon om konkurrenter som kan utnyttes til egen fordel. Universitetet i Bergen tar spesielt opp at det kan være svært krevende å vurdere hvilken informasjon i til dels meget omfattende tilbud som er eller ikke er underlagt taushetsplikt.

For å gå et stykke over grensen for rimelig tabloidisering kan vi antyde at konkurrenter, i frykt for å bli sett i kortene av øvrige markedsaktører, sladder – når de blir bedt om å sende en sladdet versjon av tilbud – alt bortsett fra navn og adresse. Oppdragsgiver har en selvstendig plikt til å sjekke hva som er underlagt taushetsplikt, men det er ikke alltid godt å vite presist i alle ulike bransjer. Pliktoppfyllende som man er, gjør man sitt beste – noe som krever ressurser.

Gyllen mulighet

Kommunens synspunkt – forsøk på å tilegne seg informasjon om konkurrenter som kan utnyttes til egen fordel – bør det også reflekteres over. Det er ikke noe galt med å ville vite mest mulig om konkurrentene, ikke bare økonomi, men tekniske forhold, CV-er osv. Jo mer man vet, jo sterkere kan man stille i konkurranser. Det er konkurransens vesen. Og man kan få informasjon av det offentlige uten å betale et øre for om mulig å kunne styrke sin konkurranseposisjon. Ingen kompensasjon til oppdragsgiver som må rote frem det man ber om – etter å ha grublet over hva som omfattes av taushetsplikt eller ei.

Denne gylne muligheten benyttes selvsagt. En informasjonsbit her, en annen der. Til sammen et bilde av hva konkurrentene har å stille opp med. Alt innenfor lovlighetens grenser, alt innenfor det «hellige innsyns-prinsippets» rammer.

Krybbebitende tider

Leverandørene kunne fått vite det samme gjennom å snakke med sine konkurrenter. Men det går nok ikke i praksis. Man er forsiktig med hva man leverer ut en-til-en, og der mange er samlet, gjelder det samme – bortsett fra å sladre om hva konkurrenter som ikke er til stede, har fore. Konkurransetilsynet er på vakt, men slipper neppe inn i interne foreningsmøter etc. Dessuten er de ansvarlige i de respektive foreningene nøye med å passe på at konkurranselovens bestemmelser etterleves. Snakkes det vel mye pris fra talerstolen, hysjes det gjerne.

I de konjunkturfasene der hestene biter i krybbene, er selvfølgelig trangen etter konkurransefremmende viten enda større – og virkemidlene kan lett bli ytterligere skjerpet. Det er en kamp om arbeidsplasser og leverandørens økonomi – og det offentlige er en ettertraktet kunde. Pågangen blir tøffere for de i det offentlige som skal forvalte innsynskrav.

Om å vekke bjørner

I og med at innsynsrett er et av de «hellige» våpnene for å se om det offentlige gjør som lover og regler tilsier, skal man selvsagt være forsiktig med å trå dem for nær. Det skal ikke mye til før forslag om nye grenser for rekkevidden av innsyn vekker alt som er av bjørner – både sovende og andre, enn si fører med seg konsekvenser som kan vise seg uforutsett. Derav kravet om utredninger.

Likevel våger Anbud365 seg utpå, som det heter. Vi snakker om å skaffe seg en konkurransefordel ved hjelp av innsyns-instituttet, ikke om hva som trengs for å ettergå offentlig forvaltning. Omvendt, kan man tenke seg at næringsdrivende kan greie å drive butikken sin like godt om de ikke får benytte innsyn til nevnte konkurranse-formål eller betale for det de får? Om de må greie seg med hva de får vite på ryktebørsen og i pauser i møter og konferanser? Og selvfølgelig gjennom de som skifter arbeidsplass.

Vanskelig grensetrekking

Å innsnevre innsynsadgangen kan teoretisk være et verktøy å benytte, men i praksis – eler prinsipielt – er det neppe veien å gå. Hvordan skal man greie å trekke en grense mellom de tå sjekke grundig om det offentlige gjør jobben sin og det utelukkende å ville skaffe seg kunnskap om markedet? En slags på tro og ære-erklæring? Neppe. Og må man ikke få kjennskap til alle tilbudene for å få best mulig oversikt over om oppdragsgiver har handlet rett? Det kan utvilsomt hevdes.

Danskene innførte former for betaling i forbindelse med innsynskrav. Og det er vel ikke annet enn rett og riktig at man betaler for å få en konkurransefordel. Det har jo en verdi. Og er det mening i at det offentlige slik skal bruke betydelige ressurser på å forbedre konkurransesituasjonen for en eller flere leverandører – uten vederlag? Ikke få tjenester fra det offentlige må man betale for. Om ikke annet til utgiftsdekning. Så hvorfor ikke prøve dette når det gjelder innsyn? Inntil vi får kunstig intelligens, som muligens i løpet av sekunder gjør jobben?

Vi aner ramaskriket, det straffer seg å ta betalt for en «hellig rettighet», selv om de det gjelder, har penger nok til både å sjekke om det offentlige gjør jobben sin og til å investere i kunnskap om sine konkurrenter. Om de syns det er verd det.