Parallelle rammeavtaler: Hvor stort er rommet for faglig skjønn?
Hvor langt kan oppdragsgiver gå i å bruke faglige vurderinger når oppdrag skal fordeles mellom leverandører på parallelle rammeavtaler? En fersk KOFA-avgjørelse viser betydningen av å skille mellom behovsvurderingen og selve leverandørvalget. Statens vegvesen fikk medhold i en tvist om avrop på skredkontrollutstyr, selv om klagenemnda mente avropsmekanismen kunne vært tydeligere.
Når offentlige oppdragsgivere inngår rammeavtaler med flere leverandører, må det være klart hvordan de enkelte oppdragene skal fordeles. Men hva skjer når leverandørene tilbyr forskjellige tekniske løsninger, og oppdragsgiver må gjøre en faglig vurdering av hva som faktisk er nødvendig?
Dette spørsmålet sto sentralt da Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) behandlet en klage mot Statens vegvesen. Saken gjaldt to avrop på en parallell rammeavtale for skredkontrollutstyr. Leverandøren som ikke fikk oppdragene, mente Vegvesenet hadde lagt feil faglige forutsetninger til grunn for tildelingene.
To leverandører med ulike løsninger
Statens vegvesen kunngjorde i mai 2024 en konkurranse om rammeavtale for utstyr til forebyggende snøskredkontroll, hvor formålet var å etablere fastmonterte systemer som kunne brukes til kontrollerte utløsninger av snøskred. Rammeavtalen skulle kunne benyttes over hele landet, og Vegvesenet ønsket å inngå avtale med inntil tre leverandører.
I juli samme år ble det inngått parallelle rammeavtaler med Wyssen Norge AS og MHM Entreprenør og Service AS. De to leverandørene tilbød forskjellige teknologier. Wyssens løsning var basert på sprengstoff, mens MHMs løsning benyttet gass.
Konkurransen om rammeavtalene hadde pris som eneste tildelingskriterium. Ved senere avrop skulle Vegvesenet foreta en konkret faglig vurdering av hvilken dekning som var nødvendig, og velge den løsningen som samlet sett hadde lavest pris.
Uenighet om faglige forutsetninger
I desember 2025 tildelte Vegvesenet to avrop til MHM. Oppdragene gjaldt utbygging av skredkontrollanlegg langs E69 Nordkapp–Olderfjord og riksvei 94 Hammerfest–Kvalsund.
Ved planleggingen av anleggene la Vegvesenet til grunn en effektiv rekkevidde på 75 meter for begge teknologiene. På dette grunnlaget ble behovet beregnet til henholdsvis 14 og fem skredtårn, uavhengig av hvilken løsning som skulle benyttes.
Wyssen Norge AS mente at fremgangsmåten var i strid med avropsmekanismen. Selskapet argumenterte for at de to teknologiene hadde forskjellige tekniske egenskaper og ulik effektiv rekkevidde. Dersom det var behov for forskjellig antall tårn, kunne dette også påvirke beregningen av hvilken løsning som samlet sett var rimeligst.
Klageren mente derfor at Vegvesenet ikke hadde gjennomført og dokumentert en tilstrekkelig konkret, prosjektspesifikk faglig vurdering. Selskapet anførte også brudd på prinsippene om forutberegnelighet, etterprøvbarhet og likebehandling.
Først behovet – deretter leverandørvalget
KOFA tok utgangspunkt i anskaffelsesforskriften § 26-3, som stiller krav til hvordan kontrakter skal tildeles under parallelle rammeavtaler. Når alle kontraktsvilkårene er fastsatt, skal oppdragsgiver ha en fordelingsnøkkel som er angitt i anskaffelsesdokumentene.
I den aktuelle rammeavtalen fremgikk det at Vegvesenet skulle foreta en konkret faglig vurdering av nødvendig dekning og deretter velge løsningen med lavest samlet pris. KOFA tolket dette slik at Vegvesenet først skulle fastsette behovet for det enkelte oppdrag. Deretter skulle det vurderes om de tilbudte løsningene kunne dekke behovet.
Dersom flere løsninger oppfylte behovet, skulle oppdraget tildeles leverandøren med lavest pris. Nemnda bemerket samtidig at avropsmekanismen med fordel kunne vært tydeligere utformet.
Betydelig rom for innkjøpsfaglig skjønn
KOFA understreket at offentlige oppdragsgivere har et betydelig innkjøpsfaglig skjønn ved fastsettelsen av egne behov. Utgangspunktet er at oppdragsgiver selv kan bestemme hva som skal anskaffes, og hvilke krav som er nødvendige for å dekke behovet.
Dette skjønnet kan bare i begrenset grad overprøves, men må utøves innenfor de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesregelverket. I denne saken viste Vegvesenet blant annet til tidligere gjennomførte avrop, skredsikringsrapporter, testresultater og beregninger som grunnlag for sine faglige vurderinger. KOFA fant at vurderingene fremsto som grundige og saklige.
Nemnda fant heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at det var i strid med likebehandlingsprinsippet å legge samme effektive rekkevidde til grunn for de to ulike teknologiene.
At leverandørene hadde forskjellige oppfatninger av hvilken avstand som burde benyttes mellom tårnene, var ikke tilstrekkelig til å fastslå at Vegvesenets vurdering var feil.
Flere måter å fordele avrop på
Problemstillingen har også en mer generell side. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) beskriver i sin veiledning flere måter å fordele oppdrag mellom leverandører på parallelle rammeavtaler.
Når alle kontraktsvilkårene er fastsatt, kan avrop blant annet fordeles etter leverandørenes rangering, prosentvis fordeling eller geografiske områder. DFØ omtaler også den såkalte behovsmodellen. Her kan oppdragsgiver legge konkrete behov til grunn for å avgjøre hvilket av de eksisterende tilbudene som best oppfyller objektive kriterier fastsatt på forhånd. Det kan for eksempel være forskjeller i kompetanse, pris for det aktuelle oppdraget eller faglige egenskaper ved alternative produkter.
En slik modell innebærer ikke at oppdragsgiver står fritt til å velge leverandør. Fordelingen må bygge på den fastsatte mekanismen og være i samsvar med prinsippene om blant annet likebehandling og forutberegnelighet. DFØ understreker også at fordelingsmekanismen må fremgå klart av anskaffelsesdokument ene.
Dokumentasjon ble avgjørende
Et annet spørsmål i saken var om Vegvesenet hadde oppfylt kravet til etterprøvbarhet. Wyssen mente det manglet tilstrekkelig dokumentasjon for hvorfor den samme effektive rekkevidden ble lagt til grunn for begge teknologiene.
KOFA viste imidlertid til at Vegvesenet hadde utarbeidet skredsikringsrapporter før avropene, og at det var fremlagt dokumentasjon på tidligere erfaringer med den aktuelle rekkevidden. Nemnda fant derfor ikke grunnlag for å konstatere brudd på dokumentasjonsplikten eller prinsippet om etterprøvbarhet.
Ingen brudd på regelverket
KOFA konkluderte med at Statens vegvesen ikke hadde brutt anskaffelsesregelverket. Avgjørelsen illustrerer at faglige behovsvurderinger kan ha stor betydning for hvordan oppdrag fordeles under parallelle rammeavtaler.
Samtidig viser saken betydningen av å beskrive avropsmekanismen så tydelig som mulig allerede i konkurransegrunnlaget, og å kunne dokumentere de faglige vurderingene som ligger til grunn for det enkelte avrop.
