(En Anbud365-kommentar) Solid kunnskap er grunnmuren i all pengeforvaltning, enten man er privatperson, bedrift eller offentlig virksomhet. Når politisk foresatte hvert år bevilger 500 – 600 milliarder kroner i sum til kjøp av varer, tjenester og bygg- og anleggskontrakter, er det rimelig at deres velgere – folk flest – får vite hva alle pengene brukes til. Slik er det ikke lagt til rette for i dag. Man vet ikke, grovt sett, stort om hva som foregår innen området offentlige anskaffelser. På samme måte om virksomhetene vil ha best mulig datagrunnlag for sine anskaffelser, skylder storsamfunnet å vise fram samme. Det dreier seg om åpenhet og hvor komplett faktabildet er ved innsyn.
På et møte i «Nettverk for digitale anskaffelser» tok fagdirektør i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), Gunnar Wessel Thomassen, for seg datakvaliteten i offentlige anskaffelser. I et intervju med Anbud365 derpå utdypet han utfordringene. Hans påpekninger av manglene var tydelige og på sin plass. Vi vet altfor lite om hva Norge hvert år bruker 500 – 600 milliarder kroner til.
Slik kunnskap har flere formål ut over å være interessant for statistikknerder. På samme måte som den enkelte virksomhet bør ha godt statistisk grunnlag for sine anskaffelsesvalg, bør nasjonen som sådan ha det. Det skal innrettes politikk, styring, veiledninger etc. Det offentlige er en stor kunde, og det preger mye av nærings- og bosettingsutviklingen i det ganske land. Mange mener i det vide og det bredde, men hvor solid er faktagrunnlaget? Neppe imponerende alltid.
40% av kontraktstildelingene
Thomassen trakk som eksempel på svikt i «inndata»-strømmen fram verdien av kontraktstildelingene over EU/EØS-tersklene. At oppdragsgivere skal melde inn kontraktstildelinger, står å lese i regelverket. Men det er bare 40% av disse tildelingene som kunngjøres. Det er nær europeiske bunnivå. Tankevekkende.
I en kunngjøring står gjerne oppgitt antatt kontraktssum, sammenstilt med hvilken del av regelverket kunngjøringen sorterer inn under. Det forteller noe om hva oppdragsgiver tror markedsverdien er. Men blir kontraktssummen slik? Neppe alltid, men vi vet jo så lite om det. Betydningen av å vite det siste er at det er en økonomisk realitet, oppdragsgivers antakelse er en antakelse. Betydningen av offentlige anskaffelser måles best ved kunnskap om realiteter.
Åpenhet og forskning
Dessuten er det en demokratisk rettighet for den enkelte å kikke den offentlige forvaltningen i kortene. Da trengs åpenhet, og enkelt tilgang til denne. Den kommer trolig i løpet av de nærmeste månedene, da vi skal få se et oppdatert og vesentlig bedre Doffin i så henseende. Men den som kikker, må få et godt, representativt bilde. Slik er det ikke i dag. Det er svikt når det gjelder nødvendige «inndata».
La oss her også ta med forskere. Det er et behov og et ønske at høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i større grad skal engasjere seg i hva som skjer innenfor offentlige anskaffelser. For at forskning skal være vellykket og resultatet mest mulig troverdig, er solid datagrunnlag en forutsetning. I dag kan området offentlige anskaffelser ikke tilby et fullverdig datagrunnlag.
Neppe vond vilje
Det er neppe av vond vilje oppdragsgivere ikke kunngjør kontraktstildelingene. Trolig er det noe med kapasitet, mangel på rutiner og mer eller mindre permanent glemsel. Når kontraktsigneringen er over, er man jo i mål – og i gang med neste. Et enkelt tastetrykk bør være en løsning på dette. Ny teknologi er jo løsenet på det meste rutinearbeidet.
Man kan jo også tenke seg kunnskap om hva gjennomføringen av en kontrakt til slutt gir som kostnad. Vi hører jo stadig om overskridelser, men det er stort sett bare de som er så store at de når mediene. Hvis en samlet kontraktsum til slutt blir vesentlig større eller mindre enn forutsatt, er det avgjort interessant. Fakturainndataene er noe bedre enn kunngjøringsinndataene i dag, forstår vi Thomassen rett. Men ikke gode nok.
Hva står det i kontraktene?
I tillegg til estimert kontraktsbeløp og resultatet er det selvsagt også annen informasjon det er interessant å hente ut. Informasjon som forteller noe om art og innhold av kontraktene i det store markedet som preges av den – i sum – gigantiske offentlige kunden. Thomassen peker i intervjuet med Anbud365 på samfunnshensyn av ulike slag som eksempel.
Det er ingen kunngjøringsplikt for offentlige oppdrag under EU/EØS-tersklene. Ved å innføre en slik bestemmelse har Norge sagt at vi ikke trenger vite så mye om 80% av alle anskaffelsene, eller i alle fall bare om de som frivillig kunngjør. Hvor alvorlig det er, kan man selvsagt reise spørsmålstegn ved. Disse 80% utgjør – som tommelfingerregel – bare 20% av verdien av kontraktene. Hvis man får et system som innhenter alle ønskelige og nødvendige data fra kontraktene over EU/EØS-tersklene har man tross alt dekket 80% av samlede kontraktsverdier. På den annen side mister man da inndata fra en serie kunngjøringer som er av vesentlig betydning for mange av landets tallrike mindre kommuner.
Enda større arbeidsbyrde?
Det er viktig for Anbud365 å peke på at hungeren etter kunnskap som skal leveres inn fra offentlige oppdragsgivere må befinne seg i det edruelige segmentet. Innkjøpermiljøene har mer enn nok å ta seg til allerede. Dessuten er det slik at ikke alle steder innser politisk og administrativ ledelse at disse miljøene må styrkes for å kunne levere best mulig valuta for pengene. Å gi pålegg om mer statistikkinnhenting bør skje i en form som mest av alt minner om et tastetrykk. Ellers presser man sitronen utover hva en slik frukt kan tåle. Av det blir det ikke bedre datakvalitet.
Bli den første til å kommentere på "Hva bruker vi årlig 500 – 600 milliarder til – egentlig?"