(En Anbud365-kommentar) Landets mange innkjøpssamarbeider kommer nå gradvis mer og mer i søkelyset. Det spørres hva mindre kommuner som ønsker å prioritere lokalt næringsliv, egentlig får igjen for å være med i slike samarbeider. Deres interesser og hensyn taper fordi det er den «sterkeste rett» som gjelder, heter det. Noen vurderer rett og slett å melde seg ut og drive med alle anskaffelsene selv. Anbud365 tror det er overilet. I disse samarbeidene finnes det til sammen såpass mye kompetanse at andre løsninger må kunne finnes. Og mulighetene er flere. Alenegang med et minimum av kompetanse og ressurser frister egentlig ikke.
For halvannet år siden kom en utredning fra Oslo Economics, Inventura og NIVI Analyse om samordning av kommunale og fylkeskommunale innkjøp. Oppdragsgiver var Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). I utredningen kan vi lese at sju av ti kommuner deltar i til sammen 36 formaliserte, helhetlige innkjøpssamarbeid.
Basert på svar fra spørreundersøkelsen, intervjuer og økonomisk teori er det klart grunnlag for å si at innkjøpssamarbeid bidrar til bedre behovsdekning, reduserte transaksjonskostnader, og bedre betingelser i kontrakt, heter det i utredningen. For formaliserte, helhetlige samarbeid gjelder også bedre kontraktsoppfølging. I sum anslår utrederne at innkjøpssamarbeid sparer kommunesektoren for administrasjonskostnader mellom 400 til 700 mill kroner årlig, sammenlignet med en situasjon uten innkjøpssamarbeid.
Gode argumenter
Den økonomiske verdien av bedrede innkjøpsbetingelser takket være samarbeid er mer usikker, men utrederne anslår det til hvert fall å være minst én mrd årlig, gitt en prisforbedring på minst 2% av en fjerdedel av innkjøpsvolumet i kommunesektoren. Samarbeid har dessuten en klart positiv virkning på ivaretakelsen av samfunnshensyn og regelverketterlevelse.
Så langt utredningen.
Trolig er konklusjonene i utredningen fremdeles så pass gyldige at vi kan legge dem til grunn. Med andre ord er det mange gode argumenter for å delta i slike samarbeider. Vi ser rett nok, ifølge samme utredning, at det er stor variasjon mellom landsdeler og mellom fylker når det gjelder oppslutning om slike samarbeider. I Troms og Finnmark, heter det, er snaut 30% av kommunene med i et slit samarbeid, i fire fylker i Sør-Norge (Møre og Romsdal, Agder, Innlandet og Vestfold og Telemark) er alle eller så å si alle med.
Hensyn til lokale bedrifter
I de siste årene er det imidlertid kommet en trend som tilsynelatende forsterker. Det er dukket opp et behov for å kople lokal næringsutvikling tettere opp mot bruk av kommunale innkjøp. Det betyr at oppdrag i større grad skal gå til lokale næringsdrivende, uten at det alltid spesifiseres om det dreier seg om de som er innenfor kommunens egne grenser – eller om det også kan omfatte bedrifter i samme region, eller i alle fall i nabokommuner.
Naturlig nok kan et slikt formål stange mot det å delta i et interkommunalt innkjøpssamarbeid, samtidig som det nok er i pakt med det unisone politiske kravet om å ta vare på og stimulere de små og mellomstore bedriftene. Anbud365 har notert flere reaksjoner på den beskrevne «kollisjonen». Noen kommuner, sist Sortland, vurderer å melde seg ut av det innkjøpssamarbeidet de er en del av. En annen reaksjon er en utredning av hva små og mellomstore kommuner i distriktene har å tjene på å delta i slike samarbeider. De kommer i økende grad tapende ut når kommunen legger opp til store interkommunale innkjøp tilrettelagt for store regionale eller nasjonale leverandører, skriver Distriktssenteret, som er utredningens oppdragsgiver.
Store aktører
Distriktssenteret er et faglig uavhengig forvaltningsorgan opprettet i september 2008 og tilknyttet Kommunal- og distriktsdepartementet. Distriktssenteret forvalter også Merkur-programmet som er et utviklings- og kompetanseprogram for butikker i Distrikts-Norge. Med andre ord er det ikke hvilken som helst oppdragsgiver.
Et viktig innslag i debatten om nytten av slike interkommunale samarbeider for mindre kommuner som ønsker å prioritere sine lokale SMB-ere, er at det i alle disse samarbeidene gjerne er med – minst en – stor kommune, statlig deltaker eller fylkeskommune. Det er heller ikke uvanlig at samarbeidets sekretariat har sitt hjemme hos en av de større aktørene i samarbeidet. Og «makta rår» trolig her som i så mange andre sammenhenger.
Små, lokale taper
Når en rammeavtale er ute på anbud, stilles det krav om pris og kvalitet. Sistnevnte er etter hvert blitt svært mangfoldig i mange anskaffelser – miljø, klima, menneskerettigheter, lærlinger osv og useriøse aktører skal sperres ute. Det er ikke uten videre at alle lokale, mindre bedrifter er i stand til å leve opp til alt slikt – bortsett fra pris, vil vi tro. Og store leveranser som de større oppdragsgiverne trenger, er utenfor rekkevidde. Da blir man tapende.
Konfliktene som er beskrevet her, kan selvsagt unngås. Innkjøpssamarbeidene kan la hver enkelt kommune ta seg av anskaffelser under den nasjonale terskelverdien, enten prinsipielt eller når aktørene i samarbeidet er enige om det. Der det er mulig kan en avtale deles opp, slik at mindre bedrifter slipper til. Det finnes også eksempler på lokale, mindre bedrifter som har kapret store kontrakter ved å slå seg sammen i et fellesskap som er sterkt nok til å kunne konkurrere. Dette siste ser vi imidlertid lite til i debatten om prioriteringen av lokale bedrifter.
Uten oppfølging …
Anbud365 er kontinuerlig og sterkt opptatt av at intet krav får 100% gjennomslag med mindre det er en effektiv kontraktsoppfølging. Å dele opp kontrakter og det å overlate til mindre kommuner – med som oftest mindre innkjøpskompetanse – å stå for anskaffelsene sine, kan også sees på som en risikosport. Anbud365 fikk nylig en henvendelse fra en entreprenør i en kommune som hadde sitt å melde. Er det slik at budskapet står til troende, er korrupsjon og kameraderi begreper som kan forsvares i bruk. Og noen husker Herøy-saken (Helgeland) der både kjøper og tilbyder satt på samme side av bordet.
Ikke bare kameraderi og korrupsjon, men også en arena for useriøse. Der kontraktsoppfølgingen er svakest, der kompetanse på anskaffelser ikke er den beste, trives useriøse selvsagt best. I mange tilfeller dreier det seg om små kommuner – men ikke bare! – der «alle kjenner alle» og etiske grenser i praksis så å si er umulig å ha armlenges avstand fra. Ikke fordi man ikke vil, men fordi prioritering av lokale bedrifter innebærer et hensyn til næringsdrivende man kjenner godt, er i selskap med, er i idrettsforening med, er naboer, venner, familie osv. Utfordringen er selvsagt når to eller flere lokale kjemper om samme kontakt – hvem i vennekretsen skal man si nei til? Et enkelt, men likevel aktuelt eksempel. Tilbydere som taper en konkurranse, er selvsagt aldri blide.
Ikke utvide smutthull
Utredningen fra Distriktssenteret kan vise seg viktig. Anbud365 har ikke tro på at veien frem til å prioritere lokale bedrifter går via utmeldelse av innkjøpssamarbeid. Da er det bedre å utnytte den samlende kompetansen i samarbeidet til å finne løsning. Det stiller krav til de store – den største aktøren – å se at det er andre enn egne hensyn som skal ivaretas. Ikke minst er det av felles interesse å finne løsninger som gjør at man ikke utvider smutthullene for useriøse aktører.
Bli den første til å kommentere på "Overilet å stikke av fra et innkjøpssamarbeid"