(En Anbud365-kommentar) Vi er nylig servert en sjelden kilde til å skaffe oss innsyn i hvordan det egentlig står til på kjøpersiden innenfor det offentlige innkjøpsmarkedet. Det har Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) gitt alle og enhver som har den minste interesse av dette markedet. Hovedinntrykket er at det går fremover – og sammenliknet med da EØS-avtalen kom til landet for 30 år siden er nivået neppe til å kjenne igjen. Det mest gledelige er innkjøpernes kompetanse-sug. Så kan man riste på hodet av ledere som ikke gir nok tid og ressurser til å gjøre en best mulig innkjøpsjobb. Og deretter kan vi alle – ikke bare DFØ – brette opp det vi dekker armene til med og ta tak i alle de utfordringene undersøkelsen melder om. Nok å gjøre!
Resultatene fra årets store anskaffelsesundersøkelse, tidligere modenhetsundersøkelsen, ble nylig lagt frem. Undersøkelsen gjøres annethvert år og er, uten sammenlikning, den undersøkelsen som gir den beste bildet av status for offentlige innkjøp. Det tjener Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) til stor ære at de gjør denne kartleggingen og analyserer situasjonen på bakgrunn av funnene. Hadde vi hatt liknende grunnlag for alt man foretar seg i forbindelse med et offentliges innkjøp …
Men slik er det ennå ikke. Rett nok kan man kritisere svarprosenten, som i år er på 51%. Imidlertid er det slik at det er mange av de mindre virksomhetene som ikke har latt sin røst høre. Kartet over kommuner i Norge gir en god del av forklaringen. Også i staten er det en del mindre som knapt nok har en organisert innkjøpstjeneste. Felles for alle disse er at innkjøp gjøres etter beste evne, og at skjemaer med en masse spørsmål de opplever som temmelig fremmede i mange tilfeller, appellerer ikke til bruk av tid.
Tilnærmet korrekt bilde
Dessuten: Basert på innkjøpsvolum, dekker de som har svart 92% av totalt volum i staten, 82% tilsvarende i fylkeskommuner og kommuner. M.a.o. gis det nok et tilnærmet korrekt bilde av status.
I stedet for å gremmes over mangel på det fullkomne, er det nødvendig å se hva de faktiske resultatene kan bidra med. Noe faller en umiddelbart i øynene. Først og fremst gjelder det stikkord kompetanse. Her er det åpenbart at behovet fortsatt er stort. Generelt og kanskje spesielt – blant de prioriterte områdene – på klima og miljø. Det gledelige her er at utgangspunktet for det følte behovet for mer kompetanse, er ambisjoner om å gjøre en enda bedre innsats. Innkjøperkorpset i det offentlige er blitt kompetanse-jegere, enda nivået – «gulvplanken» – nå ligger høyere enn noen gang. Men det er ikke godt nok, åpenbart, slik man selv føler det. Sunnhetstegn!
Lytt til bekymringer
Det er bare å glede seg. Slike ambisjoner følges gjerne av en viss bekymring over mangel på tid og ressurser. Det avdekker også undersøkelsesresultatene. Først og fremst gjelder det å gjennomføre anskaffelsesprosessen på en god måte og å utvikle innkjøpsfunksjonen strategisk. Når det gjelder kategorier, er det på bærekraft-området man kunne ønske seg mer kunnskap. Man skal lytte til slike bekymringer, især ledelsen i virksomhetene. Det dreier seg om å forvalte hundrevis av milliarder hvert år, å bidra til å nå fastsatte klimamål etc. De ledere – politiske som administrative – som ikke sørger for at innkjøpere på best mulig måte er i stand til å gjøre dette, bør kanskje bli minnet på det. På en måte som gir inntrykk.
Selvfølgelig må det stilles tid og ressurser til rådighet for kompetanse-sugne medarbeidere. På innkjøp er det slik at så vel virksomheten som storsamfunnet er tjent med det, det gir avkastning i form av vesentlig bedre økonomi. Og da tenker vi ikke på pris alene, men først og fremst på kvalitet, bærekraft, gjenbruk – for å nevne en del av de stikkordene som dekker en virkelighet vi alle er tjent med. Og det er i høyeste grad økonomi. Noe laveste pris ikke alltid er, bortsett fra får å redde årets budsjett. Året etter, da det nyinnkjøpte vise svakheter, er det jo et nytt budsjett.
En av våre kjepphester
Vi ser at også en annen av Anbud365s kjepphester inntar en sentral plass blant resultatene fra undersøkelsen. Det hadde gledet oss om andelen som sier de følger opp de kravene de stiller i anskaffelsene, lå tett oppunder 100%. Vi forstår at det er et stykke igjen, for å være nennsom i valg av ord. Generelt er det klokt å følge opp hva man bestiller, enten det er varer eller tjenester – enn si investeringer i bygg og anlegg. Kombinasjonen mangel på kompetanse, tid, ressurser og oppfølging gjør at nær 2200 leverandører til det offentlige i perioden 2015 -2020 trolig burde vært avvist. Men de fikk kontrakt. Det viser en rapport fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) – «Leverandører til det offentlige Egenskaper ved leverandører som har begått lovbrudd».
Og det er særlig tankevekkende når det gjelder samfunnshensyn. Her mener våre foresatte at offentlige innkjøp skal være et verktøy som skal benyttes i arbeidet for en bedre verden. Krav, maler – og modeller – finnes, flere og flere finner ut av hvordan man skal bruke slike. Erfaring fra andre er her viktig. Men hva med å se om kravene virker – om de som får tilslaget virkelig leverer som forutsatt – ikke bare med en gang, men gjennom hele kontraktsperioden? En god del virksomheter gjør dette, selvfølgelig. Men det krever tid, kompetanse og ressurser. Noen løser dette gjennom samarbeid, til og med over landegrensene. Mange av problemstillingene knyttet til samfunnshensyn er jo også grenseoverskridende.
Gledelig kommune-satsing
Og vi noterer oss – og gleder oss over – at kommunene synes å prioritere samfunnshensyn. Utslagene i undersøkelsen tyder på at det må gjelde flere enn de aller største, de med en viss grad av ressurser.
På ett punkt stanser vi et øyeblikk opp. Både interessen for kompetanse og for å prioritere menneskerettigheter viser fallende tendens. Neppe av ond vilje, men trolig på grunn av mange utfordringer, ikke minst det å kunne følge opp. Mer enn noe annet område krever området tilgang på ressurser og kompetanse. Etisk handel Norge har mye å bidra med, eksempelvis Sykehusinnkjøp, Oslo kommune og Statens innkjøpssenter går foran og viser vei. Og om noen dager får vi den såkalte åpenhetsloven med krav om aktsomhetsvurderinger.
Dra nytte av hverandre
Rett nok kjøper de fleste kommunene det samme, og mange av leverandører er de samme. Og dersom de mest ressursrike gjør jobben når det gjelder menneskerettighets-krav og – oppfølging, kan mange andre dra nytte av det. Så det er vel her som på innovasjonsområdet – ikke alle trenger drive med innovative anskaffelser eller skaffe seg kompetanse på det. Noen skal jo også kjøpe det virksomheter med innovative anskaffelser bringer frem – hvis ikke melder leverandøren seg ut. De satser på innovasjon for å beholde, enn si kapre eller utvide markedet. Hvis alle driver med innovative anskaffelser i en eller annen form, tar det tid og ressurser uten gevinster.
En overveldende kilde til kunnskap om status i offentlige innkjøp er gjort tilgjengelig gjennom DFØs undersøkelse. Noe av dette tar sikkert DFØ selv tak i. Men rekken av andre virksomheter som har noe å hente der er lang. Vi kan begynne med Stortinget, regjeringen og så fortsette, ja, vi øyner ikke i farten noen virksomhet som kan si at resultatene er uvesentlige eller intet betyr for dem. Men det er jo alltid noen som ikke forstår, ikke vil forstå, ikke kan nok og lever godt med det etc. Det er slik vi mennesker er. Også ledere.
Bli den første til å kommentere på "Slik er det offentlige innkjøpsmarkedet – og behovet for fornyede krafttak"