To arbeidere i verneutstyr arbeider med treverk på en byggeplass foran en skole som bygges.
Lærlingkrav er et viktig virkemiddel for å sikre flere læreplasser. Samtidig viser to ferske saker at oppdragsgivere må foreta vanskelige vurderinger av når plikten faktisk gjelder. Illustrasjonsfoto.

Når må det kreves lærlinger? To ferske saker viser hvor krevende vurderingen er

En kommune måtte nylig stanse en millionanskaffelse fordi lærlingkravet var glemt. Samtidig har KOFA slått fast at en annen oppdragsgiver gjorde rett i å la være å stille et slikt krav. Til sammen viser sakene hvor krevende vurderingen av lærlingreglene er blitt.

Publisert

At offentlige oppdragsgivere må ta lærlingkrav på alvor, har blitt tydelig demonstrert den siste tiden. Bare i løpet av den siste uken har to slike saker blitt omtalt her i Anbud365.no, hvorav den ene saken endte med at Nord-Fron kommune måtte sette en anbudskonkurranse på vent da de hadde glemt å ta inn den lovpålagte lærlingklausulen.

Den andre endte med klage i KOFA da en leverandør mente at Øyvar AS (på vegne av Øygarden kommune) hadde brutt regelverket ved ikke å kreve bruk av lærlinger. KOFA ga imidlertid oppdragsgiver medhold.


Ikke nok med relevant fagbrev

Øyvar-saken gjaldt en kontrakt der det i praksis skulle benyttes fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV). Klager mente oppdraget falt naturlig inn under lærefaget fjernstyrte undervannsoperasjoner, og at vilkårene for å stille lærlingkrav derfor var oppfylt.

KOFA var langt på vei enig. Nemnda konstaterte både at kontrakten var stor nok til at lærlingreglene kunne komme til anvendelse, at det var dokumentert mangel på læreplasser innen det aktuelle utdanningsprogrammet, og at oppgavene i stor grad falt inn under kompetansemålene i læreplanen. Likevel kom KOFA til at oppdragsgiver ikke hadde plikt til å stille lærlingkrav.

Markedspraksis ble avgjørende

Det avgjørende ble hvordan arbeidet faktisk utføres i markedet. Nemnda la til grunn at én leverandør benyttet personell med fagbrev, mens tre av fire kjente leverandører i markedet utførte de samme oppgavene uten slikt fagbrev. Dermed kunne det ikke legges til grunn at arbeidene «normalt» utføres av fagarbeidere.

Dermed falt også plikten til å stille krav om bruk av lærlinger bort. Avgjørelsen illustrerer at vurderingen ikke bare handler om hvorvidt det finnes et relevant fagbrev eller et lærefag som passer til oppdraget. Oppdragsgiver må også vurdere hvordan arbeidene faktisk utføres i markedet.

To saker – to ulike feil

Sett sammen illustrerer de to ferske sakene ulike sider av samme regelverk.

I den ene saken ble anskaffelsen stanset fordi lærlingkravet ikke var tatt inn, selv om det skulle vært det. I den andre kom KOFA til at oppdragsgiver gjorde rett i å la være å stille kravet.

Fellesnevneren er at vurderingen av lærlingreglene fremstår som langt mer sammensatt enn et spørsmål om kontraktens verdi eller om det finnes et relevant fagbrev.

Ny lov – samme vurderinger

Timingen gjør også KOFA-avgjørelsen særlig interessant. 1. juli ble reglene om lærlingkrav flyttet fra egen forskrift og inn i anskaffelsesloven som en del av de nye bestemmelsene om samfunnshensyn. Selve lærlingplikten videreføres i all hovedsak, mens forskriften oppheves. Samtidig endres blant annet innslagspunktet i loven til 500.000 kroner, og lærlingkravet knyttes til kunngjøringspliktige anskaffelser.

Når en regel løftes fra en forskrift til en lov, styrkes dens juridiske status, demokratiske forankring og stabilitet fundamentalt. Det reiser dermed et spørsmål som både oppdragsgivere, leverandører og myndighetene trolig vil måtte forholde seg til i tiden fremover:  Vil KOFAs tolkning av når arbeid «normalt utføres» av fagarbeidere nå få en enda større betydning, siden bestemmelsen er løftet opp på lovnivå? 


Powered by Labrador CMS