Kan åpne seg for lange kontrakter i Forsvaret for sivile leverandører

Forsvaret har neppe ressurser nok til selv å understøtte sine avanserte, høyteknologiske systemer i årene fremover. Det kan bety lange kontrakter for sivile leverandører. – Vi er spente på hvor langt regjeringen i sin kommende langtidsplan vil gå i å slippe til sivilsamfunnet, sier adm. dir. Torbjørn Svensgård i FSi (Forsvars– og sikkerhetsindustriens forening).

Den høyteknologiske forsvarsindustrien opplever gode tider.  Siden 2000 er eksporten tre–firedoblet, og denne trenden er ut til å holde fram.  Ved inngangen til 2016 viste ordrereserven all time high. Noen ledige fra andre industrien får nå jobb i forsvarsindustrien. Innenfor visse nisjer, der vi har meget høy kompetanse, er løsningene ettertraktet i de internasjonale markedene.

Det har vært nær dialog mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt og forsvarsindustrien i det såkalte «trekantsamarbeidet» og fra langt tilbake i tiden. Først ad hoc, så gradvis satt i system. Dette dreier seg om anskaffelser av materiell som er unntatt fra det alminnelige anskaffelsesregelverket (etter EØS–avtalens artikkel 123). «Trekanten» er Forsvaret, Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og Svensgård er tydelig:

Forutsetning for industri

– Dette dreier seg om høyteknologiske produkter. Leverandørindustrien utvikler ikke slikt med mindre Forsvaret tar initiativ og er i behov av å kjøpe et slikt produkt. Har man ikke denne dialogen, bortfaller forutsetningen for en forsvarsindustri. Samarbeidet gir også grunnlag for eksport innenfor de teknologiske nisjene vi er gode på.

I 2008 kom den første stortingsmeldingen som utdypet en strategi for forsvarsindustrien. Den ble fulgt opp av Meld. St. 9 (2015-2016) “Nasjonal forsvarsindustriell strategi”, som kom sist høst. – Med denne fikk vi på plass et rammeverk som viderefører samarbeidsmodellen, fastslår Svensgård.

Modellen består i praksis av løpende samarbeidsprosjekter, der en leverandør eller et cluster av leverandører som sammen med oppdragsgiver utvikler en løsning Forsvaret er interessert i. Likeledes er det i kjølvannet av stortingsmeldingen fra 2008 etablert programkonferanser der de ulike forsvarsgrenene informerer om påtenkte og planlagte prosjekter. Den årlige INFO/ERFA–konferansen er samarbeidets «toppmøte». Her gis bl.a. – på et overordnet nivå – en oversikt over kommende anskaffelser.

Tilbudskonferanser

Svensgård forteller at Forsvaret også arrangerer tilbudskonferanser ved større anskaffelser.

I morgen, fredag 17. juni, legger regjeringen fram sin langtidsplan for Forsvaret. Hva vil denne planen bety for industrien, Svensgård?

– Den vil ventelig gi oss bedre sikkerhet for gjennomføring av en del prosjekter, også de som foreløpig står på vent. Vi tror ikke på noe dramatisk, og er vel kjent med situasjonen. Et spesielt poeng er forventningen om at regjeringen i planen vil avklare hvor langt Forsvaret vil gå i å benytte sivilsamfunnet til å understøtte sine teknologiske systemer. Det er snakk om så spesialisert kompetanse at Forsvaret neppe kan holde seg med tilstrekkelig mannskap til formålet alene. Dersom Forsvaret ønsker en modell med strategisk samarbeid med industrien om understøttelse av materiell og systemer, er det en forutsetning at industrien gjør det samme i fredstid som den er forventet å gjøre dersom beredskapssituasjonen tilspisser seg. Det forutsetter langsiktige kontrakter med varighet langt utover noen få år med årlige opsjoner, slik det normale er i dag. Forsvaret må være garantert å kunne benytte ressursene til enhver tid på gitte vilkår. Beredskap og fornyelse er viktige stikkord.

Utenlandske eiere

Et spesielt poeng er at man må få et regelverk som avgrenser mulighetene for å selge avansert teknologi og tilhørende virksomheter til utenlandske eiere uten at Statens og Forsvarets interesser sikres. Slik situasjonen er i dag, sier Svensgård, kan Forsvaret ikke leve med.

Det som tidligere het «gjenkjøp» heter nå «forsvarsindustrielt samarbeid». – Å opprettholde dette er helt nødvendig for industrien, presiserer Svensgård. Uten et slikt system er det i praksis umulig å komme seg inn på europeiske forsvarsmarkeder for f.eks. norske leverandører. Ekstern drahjelp må til. I flere tilfeller fører ordningen til at det etableres fruktbare allianser som gir senere kontrakter i partnerskap med større internasjonale selskaper med tilgang på de store markedene. Det er det juridiske handlingsrommet som «123–unntaket» gir, som åpner for slike industrielle samarbeid i kjølvannet av leveranser til det norske forsvaret.

– For noen år siden kom et EU–direktiv som skulle bidra til åpne de store forsvarsmarkedene. Hos oss er dette blitt en forskrift om forsvars– og sikkerhetsanskaffelser. Vil det lykkes å åpne disse markedene?

– I de årene direktivet har vært i kraft, er situasjonen ikke endret det minste, poengterer Svensgård, som heller ikke tror at så vil skje fremover. Nasjonale politikere som bevilger store summer til sitt forsvar, vil ha noe tilbake til egen industri. Åpnes markedene kan en av reaksjonene bli mindre til forsvaret, og er det noe vi ikke trenger nå, er det en slik reduksjon i forsvarsbevilgningene. EU gjennomfører nå en evaluering av direktivet. Resultatet blir neppe endringer i eller et nytt direktiv, men kanskje en plan for hvordan direktivet skal implementeres på en bedre måte.