Menneskerettigheter og åpenhetslov

(En Anbud365-kommentar) Offentlig innkjøpere har ansvar for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner og grunnleggende menneskerettigheter respekteres i hele forsyningskjeden. Samtidig viser praksis fra offentlige oppdragsgiveres anskaffelser at det neppe er noe man bryr seg mindre om – skal man dømme etter hva som stilles av krav i en anskaffelsesprosess. Neppe noen uvilje her, men et spørsmål om prioritering.  Menneskerettigheter er krevende, og det er noe langt unna. Vi har hatt en åpenhetslov med informasjonsplikt fra leverandører i snart et år. Snart kommer deres rapporterings-deadline. Ser vi et lys i en tunnel – en konstruktiv symbiose mellom formålene til denne loven og anskaffelsesreglene?

Fra og med 1. juli 2022 har virksomheter som er omfattet av åpenhetsloven, bl.a. plikt til å utføre såkalte aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Disse virksomhetene må også svare på spørsmål om dette arbeidet og offentliggjøre en redegjørelse hvert år. Den skal offentliggjøres senest 30. juni i år.

Det er anslått at i underkant av 9 000 norske virksomheter vil være omfattet av åpenhetsloven. Loven gjelder for større virksomheter som er hjemmehørende i Norge. Den gjelder også for større utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge, og som er skattepliktige til Norge etter norsk intern lovgivning.

Kopling til anskaffelsesreglene

Også virksomheter som faller utenfor åpenhetslovens virkeområde, vil måtte forholde seg til loven for eksempel fordi de er leverandører til eller forretningspartnere med en virksomhet som er omfattet. Regnskapsloven viser i hovedsak til allmennaksjeselskaper og børsnoterte selskaper, som er de samme foretakene som har plikt til å utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar etter regnskapsloven.

Med åpenhetsloven kan alle kreve å få informasjon fra virksomhetene om hvordan de håndterer faktiske og mulige negative konsekvenser som er vurdert i aktsomhetsvurderingene. Det er informasjonskravet. Og her er koplingen til anskaffelsesregelverket.

Langt bak i køen

I anskaffelseslovens §5 heter det at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer «… skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter». Åpenhetsloven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Men vi vet, ikke minst fra undersøkelser, at det å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelser står langt bak i køen for de fleste når det skal gjøres anskaffelser med betydelig risiko. Området er forsømt, fremgår det av en DFØ/KPMG-rapport, som bygger sine funn på svar fra om lag 50 av de største offentlige virksomhetene. Menneskerettigheter nedprioriteres i mange anskaffelser, under halvparten av virksomhetene har ingen strategi for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i leverandørkjeden og kontroll av krav og bakgrunnsundersøkelser er heller sjeldne øvelser.

Ikke alle er like

Da Vestfold og Telemark IKS gjorde en forvaltningsrevisjon i Larvik kommune, fant de at kommunen har overordnede målsetninger for klima og miljø, men ikke for grunnleggende menneskerettigheter. De fant ett eksempel på at det var satt kvalifikasjonskrav eller tildelingskrav om klima/miljø, men intet krav til grunnleggende menneskerettigheter.

Anbud365 har på ingen måte til hensikt å henge ut Larvik kommune, en kommune som på mange måter utmerker seg innen anskaffelsesfaget. Men den store kommunen (nærmere seg 50 000 innbyggere) tjener som et eksempel på status. Og revisjonsrapporten er rimelig fersk.

Samtidig har Oslo kommune, DFØ v/Statens innkjøpssenter og Sykehusinnkjøp HF inngått en samarbeidsavtale om å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter i anskaffelser av bl.a. IKT-utstyr. Slikt utstyr er blant innkjøpskategoriene de vet risikoen er stor for menneskerettighetsbrudd. Også Stavanger er langt framme på området. Vi har sikkert hoppet over en rekke andre som kunnet vært fremhevet her, men som i eksemplet over om det motsatte, tjener de nevnte som relativt ferske eksempler.

Risiko for brudd

Offentlig innkjøpere har ansvar for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner og grunnleggende menneskerettigheter respekteres i hele forsyningskjeden. Det er risiko for brudd på menneske- og arbeidstakerrettigheter i globale leverandørkjeder, herunder tvangsarbeid, barnearbeid, mangel på fagforeningsfrihet og diskriminering.

Undersøkelser viser at det med menneskerettigheter stiller bakerst i køen når de gjelder å imøtekomme lovens samfunnsansvars-paragraf. Det skal stilles krav som er målbare, som ikke bare er tomme ord og en form for uforpliktende signal om at man bryr seg. Slikt krever kompetanse, og dokumentasjonen i tilbudene og oppfølgingen underveis i kontraktsperioden er ressursmessig krevende. Ikke noe for hvilken som helt kommune eller statlig virksomhet. At menneskerettigheter står bakerst i køen skyldes nok ikke uvilje eller mangel på forståelse av behovet. Det er disse ressursene igjen …

Bredt samarbeid

I Sverige har regionene – tilsvarende våre fylkeskommuner – etablert et samarbeid i form av et sekretariat for menneske – og arbeidstakerrettigheter: Hållbar upphandling er det kalt. Regionene har ansvaret for innkjøp til spesialisthelsetjenesten, noe som nok er forklaringen på at de har ansett det for fornuftig ressursforvaltning å samarbeide på området. Vi ser det samme her hjemme i Sykehusinnkjøps prioriteringer. Mye til sykehusene har sin opprinnelse i land der menneske- og arbeidstakerrettighetene ligger noe tilbake å ønske.

Så er spørsmålet om åpenhetsloven endrer bildet. Om en drøy måned skal de berørte bedriftene – leverandørene – ha sin rapportering klar. I snart et år har det vært anledning til å spørre om en leverandør kjenner til og har orden og oversikt på sin leverandørkjede.

Vil være til hjelp

Vi vil tro at informasjonsplikten som ligger i åpenhetsloven vil være til hjelp for offentlige oppdragsgivere somivrer etter å etterleve egen lovs forventninger når det gjelder menneske- og arbeidstakerrettigheter. Kanskje vil et også bli såpass mye enklere at dette med menneske- og arbeidstakerrettigheter tar steget opp fra bunnen av køen når det gjelder prioritering av krav man kan/skal stille. Gjennom rapportene foreligger et jo en form for dokumentasjon.

Ikke helt klart er det om arbeidet med å følge opp kontrakter får så stor hjelp fra åpenhetsloven. Hyppige oppdateringer av bedriftenes rapportering er selvsagt noe hjelp, men på leverandørhold er det også snakk om ressursbruk. Og vi mistenker selvsagt ikke eiere og ledelse for å innta en uengasjert holdning til at bedriften skal bidra med å påvirke menneske- og arbeidstakerrettigheter. På den annen side er det mange som nærmet gjør hva som helt for å tekkes den store offentlige kunden, som jo er en god betaler. Selv om det krever ekstra ressursinnsats på et felt som ligger noe til side for bedriftens hovedfokus.

Gå seg til

Anbud365 ser med interesse på hvordan samlivet mellom åpenhetsloven og anskaffelsesreglene vil utvikle seg. Vi er optimister. I positiv retning.  Men det er nok snakk om å gå seg til. Noen spydspisser vil føre an. Det vil føre til et skritt fremover.  Og når spydspissene gjør et godt arbeid, øker mulighetene for at andre kjøper av leverandører med orden nedover i leverandørkjedene. Og det er de store det i stor grad gjelder. Om f.eks. Oslo arbeider aktivt, noe de sikkert gjør, for å sikre at deres leverandører har alt på stell og tar grep nå noe svikter, behøver ikke kommunen med 1000 innbyggere bry seg med det når man der kjøper av samme leverandører. Oslo kommune har ryddet vei. Igjen, Oslo er valgt som eksempel. Ikke mer.