(En Anbud365-kommentar) Offentlige innkjøpere har en nøkkelrolle i Norges arbeid for å nå sine internasjonale forpliktelser på klimaområdet. En stortingsmelding og en handlingsplan fra regjeringen nettopp dokumenterer det. Men har innkjøperne muligheter til å bidra slik det er nødvendig og forventet? Både og, er Anbud365s svar. Mange mangler kompetanse og forankringen i ledelsen for å stille slike krav, er ikke til stede overalt. Hos de store innen offentlige transportkjøp står det riktignok stort sett bra ut. Men skal de dra lasset alene? Regjeringen må følge opp sine forventninger om de skal nås. Alle bør jo bidra.
Regjeringen har i løpet av de siste dager lagt fram både en klimamelding for perioden 2021 til 2030 og en handlingsplan for fossile anleggsplasser i transport. Det er utslipp fra transport man skal til livs. Tunge kjøretøyer er i fokus, likeledes båter av ulikt slag. I den varslede omstillingen av samfunnet skal offentlige innkjøpere ha en sentral – og nødvendig – rolle. Det er gjennom det offentliges kjøp at næringslivet stort sett oppdras.
Om målsettingene skal nås, spesielt innen tidsfrister som er satt opp, avhenger av flere faktorer, i det vesentligste tre.
Om markedet kan levere er en av disse faktorene. Her er det neppe noen tvil. Det offentlige er en så stor kunde på de områdene det her er tale om, at enhver som ønsker å hindre røde tall i sine årsregnskaper, vi fly bena av seg for å tilfredsstille og dokumentere tekniske krav. En utfordring er det likevel: Vi er avhengig av at norske krav er harmonisert såpass med hva produsentene finner rom for å levere, at det offentlige får hva de ønsker. I alle fall etter en eventuell tilpasning for norske forhold. Med dagens bilteknologi bør dette ikke være uoverstigelig.
Kompetansen
Hakket mer engstelige er vi når spørsmålet om kompetansen til innkjøpere og det miljøet de omgir seg med, melder seg. Det kommer stadig meldinger om at mindre kommuner og etater ikke har denne kunnskapen i rikt nok monn. Undersøkelser avdekker det samme. Konsekvensen er at miljøkrav ikke helt har fått sitt definitive gjennombrudd i det offentliges anskaffelser ennå.
Det er mulig at det ikke er utslippskrav som er det mest utfordrende. Å tenke seg mer kompliserte kategorier når det gjelder miljøkrav, er jo ikke vanskelig. Også for leverandørene er det viktig med kompetente krav i spesifikasjonene i en anbudskonkurranse. Og det er viktig med krav som minner om hverandre fra kjøper til kjøper. Standardisering er utvilsomt et honnørord.
De store dominerer
På den annen side er det noen store offentlige byggherrer som dominerer markedet for tunge kjøretøyer knyttet til anleggsplasser. De gir føringer til leverandørene. Forenklet kan man da si at alle de som trenger en lastebil en gang imellom ikke har noe valg annet enn å kjøpe slike biler som de store krever. Det er ikke lønnsomt for leverandørene å holde seg med alle tenkelige typer biler i påvente av et kjøp nå og da.
På båtsiden er man i full gang med å lage utslippsfrie varianter, som fylkeskommuner og Statens vegvesen kan anskaffe. Det gjelder både hurtigbåter og ferjer. En smule mer utfordrende er det med bussene, selv om noen store, eksempelvis Ruter, allerede stiller strenge krav. På den annen side er det ikke noen små og mellomstore offentlige rutebilkjøpere og – drifter lengre.
Forankring i ledelsen
Håpet om suksess for regjeringens målsettinger når det gjelder transportmidler er til stede. Man kan si at sentralmyndighetene satser på lavthengende frukter. Det er selvsagt intet galt i det, hensikten helliger midlet i denne sammenhengen. Norge er internasjonalt forpliktet til å ta grep.
Men ikke alt er rosenrødt. Og da favner vi alt som omfattes av miljøkrav. Det er fortsatt slik at mange offentlige innkjøpere som savner reell forankring i toppledelsen for å stille miljøkrav i sine anskaffelser. Tro det eller ei. Rapportene om slike tilstander kommer fra virksomheter av ulik størrelse, selv om erklæringer om samfunnsansvar, bærekraft, sirkulærøkonomi og klima- og miljøhensyn lar seg høre. Ikke minst i kommunestyremøter.
Alle må med
Også her går de store på offentlig side foran, i alle fall er det slik når det gjelder å begrense eller helt hindre utslipp av klimagasser i bygg og anlegg. Det er fortjenstfullt og heies på. Det betyr svært mye, deres volumer, tatt i betraktning at de er på hugget her. Gode eksempler er deres engasjement når det gjelder innovative anskaffelser for å finne frem til produkter som kan løse utfordringene – produkter som ikke forelå på forhånd, men som produsenter og leverandører kan finne interesse i å utvikle og tilby.
Vi skal imidlertid ikke gi oss med det. Å nå internasjonale forpliktelser på klimasiden er ikke en sak for de store og ressurssterke alene. Det gjelder alle. Ikke minst bør det offentlige gå foran. At det svikter hos mange på kompetanse eller forankring i ledelsen – eller begge deler – er ingen unnskyldning eller forklaring. Det er et nullpunkt som vår fellesdugnad skal bevege seg opp fra.
Anbud365 forutsetter at regjeringen gir Direktoratet for forvaltning og økonomistyring fullmakter og penger nok til å ta grep og bidra til at alle bidrar til at utslippsmålene nås. Vi har det travelt.
Bli den første til å kommentere på "Innkjøperkompetanse, lederforankring og klimaambisjoner"