Offentlige innkjøpere kan bli de virkelig store utslippskutterne

(En Anbud365-kommentar) En svensk spendanalyse har vist et mulig omfang av klimapåvirkning som følge av offentlige anskaffelser i vårt naboland. Det har vakt oppsikt, her er det mye å ta av. Selvsagt kan man diskutere størrelsen på de eksakte tallene i beregningene, men viktigere er det å ta grep og legge til rette for virkeliggjøring av hva offentlige innkjøpere kan få til på dette viktige samfunnsområdet. Her er det et stykke igjen.

At offentlige anskaffelser er viktig i arbeidet med å nå klimamål, kommer frem i utredninger, uttalelser og ikke minst i selve regelverket. Når man legger sammen hva alle anskaffelser utgjør i samlet innkjøpermakt, er det nok klokt å satse på klimabidrag fra denne delen av samfunnet. At innkjøpermakten gjør seg bedre i regnestykker enn i praksis, er en annen sak. Innkjøpssamarbeid, statlige innkjøpssentre o.l. drar i retning av stadig mer makt over et leverandørmarked som mer enn gjerne vil handle med den gode betaler, offentlige virksomheter.

I løpet av sommeren har Anbud365 bragt artikler som er tankevekkende i forbindelse med bruk av anskaffelser til å nå klimamål. Et eksempel er foreningen Norsk Bergindustris bidrag til hva den kommende stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser bør ta for seg. I innspillet går foreningen til angrep på bruken av laveste pris, som ofte trumfer kvalitet. Offentlige myndigheter kjøper naturstein fra langt unna. Norske leverandører utkonkurreres – som er en problemstilling i seg selv, men klimaavtrykket i forbindelse med levetid og transport blir mye større enn om norske leveranser ble valgt.

Livsløp og transport

Kanskje vil mer oppmerksomhet mot livsløpskostnader og transportens utslipp rette opp et slikt misforhold. Det er i allefall ikke regelverket som står i veien for å kjøpe miljøvennlig kvalitet, derimot en annen utfordring: Den enkelte oppdragsgivers økonomiprioritering, som ofte har inneværende års budsjett som perspektiv. Hva som skjer med det innkjøpte neste år, er et tema for kommende budsjettbehandling.

Den andre artikkelen på Anbud365 som et er verd å rette oppmerksomheten mot i denne sammenheng, er omtalen av beregninger fra svenske Upphandlingsmyndigheten. Dette er en offentlig myndighet hvis formål er å bidra med kunnskap, råd og veiledning til alle de som har med offentlige anskaffelser å gjøre. Ikke ulikt Difi her hjemme.

Seks mill. bensinbiler

Upphandlingsmyndigheten har i en spendanalyse av offentlige anskaffelser i 2014 kommet til at klimapåvirkningen som følge av hva man kjøper inn, tilsvarer om lag 6 millioner bensindrevne biler. Det er dobbelt så mange slike som var i trafikk i Sverige samme år. Vi snakker om 14 100 000 000 CO2-ekvivalenter.

Slike beregninger kan selvsagt diskuteres. Men uansett hva de stridende måtte ære uenige om, kan man slå fast at svenske kjøpende virksomheter bidrar med sine anskaffelser til betydelige utslipp, som alle motarbeider klimamål. At mange produkter i markedet ennå ikke foreligger i utslippsfrie versjoner er naturligvis en av forklaringene. Og dersom det året før var mange flere CO2-ekvivalenter ute i luften som følge av hva som var kjøpt inn, går det jo i riktig retning. Likeledes om tallene for 2015 viser seg å være lavere enn 2014-tallene.

Stort omfang

Det er omfanget som interesserer i denne sammenhengen. Svært få kan tenke seg et Sverige uten en eneste bensinbil to år på råd. Tro om omfanget av utslipp fra norske offentlige anskaffelser er like stort?

De to artiklene peker på mulighetene og hva man kan oppnå. Imidlertid er dette deler av en langt større problemstilling, som favner om omstilling, innovasjon, konkurransekraft og økonomi. Et spørsmål er om samfunnet – fra virksomhetsledelse til Stortinget – har lagt til rette for at offentlige innkjøpere virkelig kan trå til med klimavennlige kvalitetskjøp.