(En Anbud365-kommentar) En ny interessemotsetning mellom oppdragsgiver og leverandørmarkedet har meldt seg, en annen er moden for historien. Ikke uvanlig at det er kollisjoner mellom de respektives interesser. Men Norge har forpliktet seg til å nå klimamål, til å respektere Paris-avtalen. Det gjelder «alle mann til pumpene». Effekten av klimaendringene, sammen med krig, pandemi og energipriser osv., har vist seg med all ønskelig tydelighet. Da kreves bl.a. fredspipe når det gjelder balanserte kontrakter, og å se hvordan man som kjøpmann kan innordne seg for å imøtekomme ønsket om gjenbruk av engangsutstyr i sykehusene. Miljøgevinster er å hente, effektiv konkurranse å bevare.
På noen områder er det nærmest uunngåelig at det blir kollisjon mellom oppdragsgivers og leverandørs interesser. I mange av tilfellene er det ikke de brede, samfunnsgagnlige interessene som støter sammen. På et par utvalgte er det åpenbare egeninteresser som gjelder, selv om de i sin konsekvens nettopp har med de nevnte mer brede interessene å gjøre.
Krav om omstilling
Den ene av disse ble nylig avdekket i Anbud365s spalter. Det dreier seg om tiltak som kan bidra til å redde vår klode. Her har vi tatt til oss at det dreier seg om omstilling, og at offentlige anskaffelser et virkningsfullt verktøy for å begrense, enn si stanse miljø- og klimafarlig utslipp.
Regjeringen vi ha mer fart på omstillingen og er kommet med skjerpede miljøkrav, som skal tre i kraft ved kommende årsskifte. Vårt inntrykk er at disse tiltakene er godt mottatt i næringslivet, som i mange tilfeller er godt forberedt på en mer krevende offentlig kunde enn hva som synes å være gjengs.
Offensivt Sykehusinnkjøp
– Selv om regelendringene ikke trer i kraft før 1. januar 2024, så er det ingen grunn til å vente, sa en offensiv adm.dir. Bente Hayes i Sykehusinnkjøp i en kommentar til regjeringens nye regler for miljø- og klimakrav i offentlige anskaffelser. Nå er det ikke uvanlig at denne store innkjøperen for spesialisthelsetjenesten er på hugget når det gjelder å bake inn ulike samfunnshensyn i anskaffelsene. De har en god historikk.
Sykehusinnkjøp har også, på vegne av sine eiere, de regionale helseforetakene, sendt brev til Helse- og omsorgsdepartementet. Budskapet er å gjøre om forskriften for medisinsk utstyr slik at reprosessering av medisinsk engangsutstyr igjen blir tillatt. Forbudet som i dag gjelder mot gjenbruk av slikt dyrt utstyr skaper store mengder avfall, særlig plast, heter det, og de mener at å oppheve forbudet kan bety 30% klima- og kostnadskutt for de produktene det gjelder, vesentlig engangsutstyr innen kirurgi.
Et godt bidrag
Leverandører som gjør slikt finnes, i USA reprosesserer leverandører eget utstyr, slik at det går i sirkel, og en rekke europeiske land har åpnet for denne typen gjenbruk. Og sikkerheten for pasientene ivaretas etter alle kunstens regler, så vidt vi forstår.
Vi mener at et klima- og miljøkutt på 30% på et slikt område er et godt bidrag i vår felles kamp for å komme ile utslipp til livs. Ettersom det er helsevesenet det er snakk om, er selvsagt hensynet til pasientene det utslagsgivende.
Men bransjen for medtek-bedriftene, Melanor – som er en del av NHOs yngste landsforening NHO Geneo, rygger bare ved tanken på gjenbruk for de aktuelle produktene. Denne delen av næringslivet er åpenbart ikke langt forut for det offentlige, slik at krav derfra møtes med hurrarop. Tidligere tiders resterilisering og gjenbruk av medisinsk engangsutstyr i regi av helsevesenet minnes med ordene «gamle synder». Nødvendig kompetanse og kontrollrutiner var den gang visstnok ikke på plass.
Ikke kastes, gjenbrukes
Anbud365 minner om at Sykehusinnkjøp nok mente at nødvendig kompetanse til dette tiltak ikke skulle være i helsevesenet, men i leverandørmarkedet. Selvsagt vil slike krav, ikke minst fra næringens store kunde, vekket former for oppsikt hos de leverandørene som leverer strømmen av nye produkter. Det blir en ny virkelighet om den påpekte forskriften endres. Da skal ikke lenger engangsutstyret kastes og bli hauger av avfall, da skal det gjenbrukes etter alle kunstens regler. Omstilling, heter det, for dette segmentet av leverandørmarkedet.
Gjenbruk er bærekraftig ressursforvaltning, og skal klimamålene nås, må alle på en eller annen måte regne med å måtte omstille seg. Også medtek-bransjen. Vi tror disse leverandørene er vel kjent med det, men at de i første omgang gjennom sitt talerør, søker å verne seg mot plutselige endringer. Vi vet ikke om de leverandørene som gjør gjenbruk, er de samme som i dag leverer engangsutstyr til spesialisthelsetjenesten. Er de ikke det, får de nye konkurrenter – en utfordring de må tas, ikke verne seg mot. Klima og helsevesen er tjent med det.
Enda en kollisjon
Og hvis medtek-bransjen også behersker gjenbruks-kunsten, er det vel egentlige ikke noe problem. Hvis det offentlige ved neste anbudsrunde på denne typen engangsutstyr krever gjenbruk, vinner den som har investert i en smule omstilling. Og da vil formodentlig det man har påkostet, dekkes.
Den andre kollisjonen er en velkjent en. En gjenganger. Ropet om balanserte kontrakter, om risikofordeling. Næringsminister Jan Christian Vestre har sendt brev til oppdragsgivere i det offentlige der han, tidens omverdens- utfordringer tatt betraktning, ber om fornuftig behandling av kontraktene når det er snakk om risiko-fordelingen. Veidekke har meldt seg og klaget over at Sykehusbygg ikke har imøtekommet deres ønske om en risiko-justering i en kontrakt. Og henvist til næringsministerens appell.
Har svar til Vestre
Sykehusbygg har imidlertid visst svar: Uten penger er Vestres appell om risiko-balanse i krisetider bare ord.
Tja, dette er jo tankevekkende. Regjeringens ansvarlige for næringspolitikken kommer med en oppfordring. Leverandørmarkedet skal tas vare på, ikke minst av hensyn til konkurransesituasjonen. Tynnes det i rekkene, blir konkurransene deretter. Taperen er gjerne offentlig sektor når et marked med bare en (eller noen få) tilbydere er i live. Men Sykehusbygg har ikke penger (les: budsjett) til å lytte til næringsstatsråden. Eller kanskje det er en omskrivning av en juridisk kjepphest.
Bedre risiko-fordeling
I en annen melding tar NHO Transport til orde for at det offentlige bør dekke risikoen som er forårsaket av tildragelser utenfor leverandørens rimelige kontroll. Det kan være pandemi, krig, naturkatastrofer, energipriser mm. Det satses kraftig på kollektivtransport som del av kampen mot klimaendringene, m.a.o. et tydelig samfunnskritisk motiv. Oppdragsgivere i sjø- og busstransport vil være tjent med kontrakter der risikofordelingen blir bedre balansert, heter det i en Oslo Economics-utredning bestilt av NHO Transport. I det alt vesentlige leverer medlemmene i denne organisasjonen ulike transporttjenester på oppdrag fra det offentlige.
Også her er det altså kolliderende interesser. Men det er også snakk om en bransje som mer og mer domineres av få store. Det er snakk om å sikre at det er tilbydere igjen. Vi er intet stort land og den tiden er over da sjø- og bussruter ble eid en for en av enkeltpersoner. Eventuelt familier. Effektiv kollektivtransport er en nødvendig del av arbeidet for å avdempe, eventuelt helt ut kutte, utslipp. Mye er gjort allerede, noe som er gjort mulig av bærekraftige enheter. Men om veier, bane og sjø blir våtere, villere og varmere, er det ikke vanskelig å se for seg at flere av dagens selskaper kan få det vanskelig. Til bekymring for det offentlige.
Balanserte kontrakter
Løsningen hittil har vært å gi økonomisk hjelp etter regning, i etterskudd. Vel og bra, men spørsmålet er om ikke utfordringene på dette området med klimaendringer og kollektivtransport bør løses og sikres på en mer konsistent, strukturell måte. I kontraktene. Virkelig innføre omforente, balanserte kontrakter. Riktignok vil da en tilsynelatende evigvarende interessemotsetning forsvinne. Spørsmålet er om det egentlig er en interessemotsetning lenger.
Bli den første til å kommentere på "To kollisjoner – på vår vei til klimamålene"