Fra virkeligheten – nesten mistet trua …

(En Anbud365-kommentar) Vi bryter en tradisjon i dag, gjør et eksperiment med utgangspunkt i en reell telefonsamtale mellom Øystein Sætrang, innkjøpssjef i Innlandet fylkeskommune. I samarbeid har vi utbrodert samtalen – nær opp til muntlig form. Sætrang er en veteran i det offentlige innkjøpsgame’et. Og han var del av et miljø på slutten av 1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet – GRIP, med samfunnsansvar på dagsordenen. Allerede da kom de med en veiledning med miljøkriterier til bruk for innkjøpere. Sætrang åpnet samtalen med oss slik forleden: – Problemet er at jeg har mistet trua. Trua på at det nytter med samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Da bestemte vi oss for å lage denne artikkelen.

Telefonen ringer.

– Hei, det er Lennart.

– Hei. Det er Øystein Sætrang i Innlandet fylkeskommune. Har du lest Anbud 365?

– Ja, det er jeg som skriver den.

– Lennart, nå går det ikke lenger. Min gode medarbeider, Olaug, ga meg reprimande for et par dager siden. Hun mente det var min jobb å motivere henne til å ta samfunnsansvar, ikke det motsatte.

– Okei. Hva er problemet?

– Problemet er at jeg har mistet trua. Trua på at det nytter med samfunnsansvar i offentlige anskaffelser.

I Anbud 365 den 7.3.22 stod det en artikkel med overskriften Hvordan kan miljø brukes som tildelingskriterium? Jeg kjente jeg igjen på avmakten. To rådgivere i Deloitte erkjenner at Norges innkjøpere har begrenset med tidsressurser og sier «Vi anbefaler derfor at innkjøpere starter i det små og heller retter fokus på (et, red. merkn.) spesifikt marked for å gjennomføre anskaffer som ivaretar klima- og miljø.»

Problem: FNs klimapanel lanserte den 28.2.22 andre del av sjette hovedrapport, og den sier: «Vi har et kortvarig vindu for å sikre en levelig fremtid for alle, og det haster å legge om samfunnsutviklingen». FNs generalsekretær António Guterres sier: «Mange økosystemer er på et punkt uten retur – nå. Ukontrollert karbonforurensning tvinger verdens mest sårbare på flukt fra ødeleggelse – nå».

Kan ikke starte i det små

Lennart, budskapet er såre enkelt: Vi må gjøre noe NÅ.

Innlandet fylkeskommune har ca. 380 avtaler innen mange produktområder, fra fyllingsmaterialer i tenner til brøytepinner (bør vi bruke bambus eller plast, forresten?).

Det hjelper ikke at tusen norske innkjøpsrådgivere sitter på hvert sitt kontor og surrer i hvert sitt spesifikke marked. Det blir ikke tyngde av slikt. Det er ikke tid til å starte i det små.

Verden brenner. Og vi tar den juridiske debatten om støtet bør settes inn i kvalifikasjonskravene eller tildelingskriteriene. Hallo! Vi kan gjøre begge deler, og vi er fortsatt langt fra mål.

Lennart, dette går ikke! Jeg har ingen tru på at dette kan gå. Og nå er snart Olaug like desillusjonert som meg.

– Jeg skjønner, Øystein. Du har jo selv jobbet i virkemiddelapparatet og laget veiledere med miljøkriterier til bruk for innkjøpere. Hvordan er forskjellen fra 90-tallet til nå?

– En liten historie. På 90-tallet ga vi ut veilederen GRIP kjøretøy. Den inneholdt mange krav og kriterier når biler skulle anskaffes. Nestoren, Bjørnstad, i Volvo Norge ringte meg. «Øystein, nå må du komme ut hit og se hva du har stelt i stand.» Bjørnstad hadde vært med i arbeidsgruppa. Og nå hadde en innkjøper tatt veilederen i bruk. Bjørnstad satt og prøvde å svare på alle de krav og kriterier han selv hadde vært med å utarbeide. Det gikk ikke bra.

Problem: Alle detaljene. Fra garving av lær til kromdetaljer med seksverdig krom (giftig!).

Akademisk perfekt, men for detaljert

Alt var akademisk perfekt. Men det ble for detaljert. Vi glemte kundene, altså innkjøperne. De hadde ikke noe bedre tid eller kompetanse den gangen heller. Rådgiverne i Deloitte anbefaler å starte i det små, f.eks. spørre om antall ladesykluser på PC-batterier. Så de har skjønt det.  Eller? Lennart, vi er omtrent på akkurat samme sted som for 25 år siden!

Det er tusenvis av produkter. Alle med sine utfordringer. Og disse utfordringene må du kjenne til, når du skal ned på ladesyklusnivå.

– Så, Øystein: Hvis ikke norske innkjøpere skal redde verden, hvordan skal det da gjøres?

– Verden må ta helt fundamentale grep. EU, Kina og USA må på banen. Kanskje bør til og med Norge bidra, altså melde seg inn i EU, og hjelpe verden med god tenkning.

Vel, innmelding i EU er vel å ofre litt for mye, bare for å redde verden. Vi klarer oss vel best sjøl.

Men det korte svaret er: Verden må gjennomføre anbefalingene fra FNs klimapanel. Og de anbefalingene er milevis fra museskrittene vi kan gjøre her på berget.

Men skrittlengden kan økes.

Og offentlige anskaffelser er en del av løsningen. Det ble fastslått allerede i Agenda 21 fra 1992, selv om det da var 30 år mer tid til rådighet.

Systemer og ordninger må på plass, slik at krav blir hardtslående og har virkning.

Enkel, men vanskelig løsning

Løsningen er like enkel, som den er vanskelig: Produkter skal produseres av gjenvunnet materiale, ha lang levetid og selv kunne gjenvinnes etter bruk.

Når jomfruelige materialer skal brukes, f.eks. til matvarer, så må de komme fra bærekraftig forvaltede ressurser, dvs. vi må høste fra overskuddet, ikke forbruke kapitalen. Dette gjelder alle fornybare ressurser. Bruk av ikke-fornybare ressurser må minimeres. De vi har igjen, skal holde i tusenvis av år.

Ikke-gjenvinnbart avfall må minimeres og bruk av giftige kjemikalier må elimineres.

Innkjøper har en rolle i forhold til de varer som egen organisasjon bruker og de varer som våre tjenesteleverandører benytter. Fokuset er på varen, enten det er bygninger, PCer, brøytepinner, asfalt, fyllingsmaterialer, mat eller kjøretøy.

Og siden vi ikke kan forholde oss til alle detaljer ved alle varer, må blikket løftes.

To ordninger må på plass

Som verktøy for offentlige innkjøpere har jeg kun tro på gode, ikke-korrupte, 3. parts ordninger. Og da er det to ordninger som må på plass:

1. Alle våre avtaleleverandører skal være miljøsertifisert = Et kvalifikasjonskrav = Rydd av veien alle juridiske snubletråder for å stille dette som et ufravikelig krav (enten det er direkte linket til varens/tjenestens iboende egenskaper, eller ikke).
2. Robuste merkeordninger (helst bare én), som drar skruen hardt til for et stort antall produkter. Målet må være en så omfattende utbredelse, at merkeordningen kan benyttes i kravspesifikasjonen, og ikke henvises til tildelingskriteriene.

Og så må myndighetene, helst minst på EU-nivå, trå til med alt som markedet ikke kan ordne:

• Finansiere arbeidet med standarder som nevnte merkeordning bygger på og selve driften av merkeordningen
• Stille langsiktige krav til ulike bransjer, jf. EUs krav og sanksjoner overfor bilindustrien og kreve at varer som tillates omsatt er laget av resirkulerte materialer, laget for lang levetid, egnet for reparasjon og klargjort for materialgjenvinning
• Etablere gode fellesskapsløsninger på tvers av bransjer, f.eks. gode løsninger for avfallsinnsamling og materialgjenvinning og gjøre råstoffene tilgjengelig for ny produksjon
• Legge til rette for hurtig utfasing av fossile energikilder og innfasing av fornybare
• Sikre god arealforvaltning som ivaretar økosystemer og ivaretar artsmangfoldet
• Være villige til å bruke påbud, forbud og økonomiske virkemidler – der dette er hensiktsmessig.

Bare starten …

Og dette er bare starten, Lennart. Vi må lage tilsvarende robuste ordninger som sikrer menneskerettigheter i Kina, lønnen til kaffebøndene i Etiopia, HMS-krav på norske byggeplasser, lærlingeplasser til våre elever, universell utforming til alle, motvirke arbeidslivskriminalitet, overholde GDPR-reglene og et par ting til.

Gjennom offentlige anskaffelser kan mye løses.

Kanskje til og med dekke brukernes behov?

Eller går veien til helvete gjennom offentlige innkjøp og alle gode intensjoner?