(En Anbud365-kommentar) I noen år har kravet om minimum 30% herjet i offentlige anskaffelser. Anskaffelsesutvalget som nettopp kom med sin delutredning nr.1, synes ikke noe om dette tabloidbefengte kravet – hverken i «bør»- eller «skal»-form. De anviser derimot en juridisk og samfunnsøkonomisk klokere bruk av anskaffelsesverktøyet for å få til en grønn omstilling. Dermed kom det lys i tunnelen – kanskje vi om et par års tid er kvitt dette tallpåfunnet. I det hele tatt – det er mye positivt å hente i hva dette utvalget har funnet ut. Om ikke alt de foreslår blir lov, holder mye av det til å kvalifisere for et slikt ettermæle. Så langt. Delutredning nr. 2 er jo ikke ferdig ennå.
I et dokument på drøyt 500 sider presenterte nylig Anskaffelsesutvalget sitt forslag til ny lov om offentlige anskaffelser. Et omfangsrikt dokument, som er vesentlig lettere tilgjengelig på nett, der man kan benytte en hendig søkefunksjon for å finne ut hva utvalgets ni sakkyndige har ment om dette eller hint. Forslagene som utvalget under ledelse av professor Halvard Haukeland Fredriksen er kommet frem til, er for tiden på høring. Fristen for innspill er 10. februar neste år.
Men utvalget er ikke ferdig med jobben. Innen 4. mai skal del 2 foreligge – en delutredning som skal handle om reglene om erstatning, avvisning og geografisk virkeområde. I tillegg skal utvalget utrede enkelte problemstillinger om lokale og regionale leverandører, land-til-land rapportering og sikkerhet og beredskap.
Brukt tiden godt
Utvalget har så langt brukt tiden godt. I forenklingens navn er forskriftene forsvunnent og tatt inn i selve loven. Rett nok er det litt forskrift igjen, knapt på mer enn om lag 100 ord. Ikke mye er skjedd fra utvalgets side med regelverket over EU/EØS-tersklene, ettersom det her er EU-styrte spileregler. Men under disse tersklene har utvalget virkelig slått seg løs. Det er blitt en utpreget nasjonal variant som kan legges til grunn ved anskaffelser. Ikke nå, men når forslagene eventuelt blir i lovs form.
EUs grunnleggende prinsipper skal ikke lenger legges til grunn ved nasjonale anskaffelser, her skal anskaffelsene følge gode forvaltnings- og markedsmessige prinsipper. Kunngjøringsplikt er det heller ikke, men åpenhet skal gjelde. De aller, aller fleste offentlige anskaffelsene som gjøres, foregår i dette rommet, mens derimot den aller største andelen målt i kroner og ører er å finne over EU/EØS-tersklene. Så, i og for seg, utvalget har tatt en klok konsekvens.
Lokale kjøp
Vi er spesielt spent på hva som skjer med det utbredte ønsket om å kjøpe lokalt, både for å sikre lokale arbeidsplasser og skatteinntekter, men også sette i et beredskapsperspektiv. Lokal matforsyning er et poeng, og kortest mulige leveranselinjer er en fordel dersom noen som er større enn Norge skulle finne på å utvise den ytterste uvennlighet.
Mye av dette vil avdekke seg i den delutredningen utvalget er i gang med nå, men det vi ser av den delen som er levert, tegner bra. Blant «tegnene» må ikke forglemmes at innslagspunktet for lovens virkeområde foreslås løftet. Den mosegrodde 100 000-grensen trengte avløsning, inflasjonsjustert burde den i dag vært 160 000. Imidlertid gav ikke utvalget seg før den nye grensen var på 300 000 i deres forslag, med en anbefaling om inflasjonsjustering heretter.
Kuriositet med alvor bak
En historisk kuriositet med tungt alvor bak, er at NHO i utvalget er med på å heve en terskelverdi. Så vidt Anbud365 er kjent med, er det første gang. Det har gjerne vært slik at heving av terskelverdier o.l. har vært KS’ hjemmebane, med NHO som ivrig motstander. Som i gamle dager, apropos TV-serien «Makta», når Trygve Bratteli sa ja, sa Kåre Willoch nei. Men det er altså mer enn en kuriositet for spesielt interesserte dette, det er et godt tegn fra leverandørmarkedet som formidles inn i utvalgets arbeid.
Etter Anbud365s syn er det kanskje aller mest spennende fra utvalget at de «tar livet» av et plagsomt tall. Det gjelder kravet om 30%-vekting av miljø- og klimakrav ved tildeling av kontrakter som et angivelig nyttig verktøy for å bidra til å nå klimamålene. I dag er det «bør», i den nye forskriften som kommer 1. januar 2024 er dette blitt «skal» – som hovedregel. Anskaffelsesutvalget med all sin sakkyndighet – både juridisk og samfunnsøkonomisk – stiller seg ikke bak den nye bestemmelsen.
Fikk mye juling
Vi erindrer at næringsminister Jan Christian Vestre for en tid siden, med sedvanlig brask og bram, utbasunerte at nå skulle offentlige anskaffelser virkelig tre inn som et effektivt verktøy for å redde kloden fra et miljø- og klimahavari. Minimumskravet skulle være å vekte klima- og miljøkrav med minimum 30% i anskaffelser. Samtidig med at Anskaffelsesutvalget fikk dette med i sitt mandat (i større og helhetlige perspektivet, som det ble omtalt), satte statsråden i gang en hasteprosess med sikte på å få disse 30% snarest mulig inn blant forskriftens «skal»-samling.
Høringsrunden gav næringsministeren mye juling, slik at den endelige forskriften fikk et litt mer kompromisspreg, men likevel en hovedregel med 30%. I DFØ (Direktoratet for forvalting og økonomistyring) skulle det så lages en veiledning i ekspressfart, klar til årsskiftet da den nye forskriften trer i kraft.
Hvor kom 30% fra?
Gadd vite hva de ansvarsbevisste og lojale DFØ-erne tenkte da Anskaffelsesutvalget noen få dager etter at første veiledningsutkast kastet vrak på 30% med utgangspunkt i en faglig vurdering av hva som best egnet seg for grønn omstilling. Og når statsråden samtidig varslet et mål om at ny lov, basert på bidragene fra Anskaffelsesutvalget skulle være ferdig vedtatt i inneværende stortingsperiode. Den løper ut høsten 2025, dvs. ny lov senest enten fra 1. juli 2025 eller 1. januar 2026. Med hilsen herfra til DFØ-erne: Aldri har så mange ytt så mye for noe av så kort varighet.
Hvor dukket så dette tallet opp? Jo, i forbindelse med en behandling av en sak i Stortinget, der en representant for la fram noe som skulle illustrere hvor viktig det var å stille miljøkrav. Så, velg et tall, da? Loddtrekningen viste 30%. Det var bra, ble det tenkt, selv om kompetansen bak og konsekvens-vurderingene sikkert kan møtes med betydelig faglig kritikk. Lettvinthet, er en av karakteristikkene som Anbud365 synes om i dette tilfellet, spesielt når det er snakk om (p.t.) om forvaltning av 740 milliarder hvert år.
Retorisk næringsminister
At så en næringsminister griper fatt i dette tallet og autoriserer det i form av et retorisk innslag, vil nok av mange – Anbud365 inkludert, ligge farlig nær uansvarlighet. Hadde medie-Norge generelt brydd seg, ville det nok kunnet blitt hett rundt statsrådens ører. Han kan sende en takk dit – for at kunnskapene der ute er så dårlige på dette fagområdet. Vi nøyer oss med tilpasning av et kjent sitat, nemlig å tilgi ham fordi han ikke visste hva han gjorde. Han dokumenterte at det i stedet var tid for å forbedre sin kunnskap om offentlige anskaffelser i praksis.
Men det faglig sterke Anskaffelsesutvalget synes å ha tatt livet av 30%-syndromet. Oppdragsgiver skal stille klima- eller miljøkrav til ytelsen, heter det i deres delutredning. Så får vi tro at de som skal mene noe om utvalgets forslag bifaller dette. Det bør de. Så får næringsministerens og mange andre politikere ta fatt på å reparere sitt omdømme innenfor offentlige anskaffelser. Det er et fag, det er store penger, skattebetaleres bidrag – ikke et hvilket som helst tabloidpåfunn som kan brukes for å markere innfall med det formål å skaffe velgere.
Antall veiledningssider
Den samme statsråden har også signalisert at det må være noe aldeles galt med eksisterende regelverk som krever hundrevis av sider med veiledning. Nå skal ting forenkles, var signalet. Å ta forskriftene inn i loven, er utvilsomt et bidrag, men hjelper jo ikke på omfanget av veiledninger. Den midlertidige «30%-som hovedregel»- regelen krever en veiledning alene på ca. 100 sider, så vidt vi forstår. Veiledningen til de åpenbart mer permanente reglene om Norgesmodellen er også klar, ingen «en-sider» den heller. Og leser man forslaget til ny lov slik utvalget foreslår den, vil mange lovlydige praktikere måtte spørre hva dette og dette betyr, og det juridiske miljøet vil greie ut. Til formålet trengs en veiledning, det offentliges behov for ikke å gjøre noe galt, forsvinner ikke så kvikt. Så får vi telle opp til slutt (antall veiledningssider!) og se om sidetallet overhodet er blitt mindre. Det er lov å håpe, men …
Barrierene
Utvalget skriver flere steder om barrierer i praktisk anskaffelseshverdag. Mangel på ledelsesforståelse, ressurser og kompetanse. Det er fortjenstfullt. Ikke bare det, men det er der slaget skal stå. Om statsråd Vestre ønsker resultater, noe vi håper, er politisk vilje en del, sakkyndig utredning en annen. Men hvilken krig er vunnet når «soldatene» hverken får tid, rom eller kunnskap til å ta i bruk de fine våpnene? Det kan imidlertid Vestre gjøre noe med ved å følge opp utvalgets nyttige påpekning av virkeligheten.
Bli den første til å kommentere på "Et tall på vei ut"