Om språk i dokumenter, det å finne oppdrag og …

(En Anbud365-kommentar) Resultatene av en skotsk undersøkelse nylig gav oss noe å tenke på: Mange – særlig SMB-ere – som har lyst til å bli leverandører til det offentlige, skjønner ikke hva det blir spurt om i konkurransedokumentene. Og en stor andel har vanskeligheter med å finne fram til oppdrag som kunne passe dem. Med andre ord – med å gjøre språket i anbudsdokumenter enklere og å oppdrag lettere å finne, øker mulighetene for en bedre konkurranse. Vi har forventninger til ny Doffin på det ene, men når det gjelder språkføringen? Ser dessverre ikke noe lys i tunnelen.

For noen dager siden gjengav Anbud365 resultatene fra denne skotske undersøkelsen som landets anskaffelsesmyndigheter sto bak. I undersøkelsen var det hele 67 spørsmål og det kom inn svar fra 1500 leverandører, hvorav 85% var små og mellomstore. Man ville forhøre seg med leverandørmarkedet om hvordan det sto til når det gjaldt offentlige anskaffelser i landet. Og mye interessant var det virkelig. Det aller, aller meste særdeles relevant også for norsk forhold.

Små og mellomstore leverandører i undersøkelsen – seks av ti av dem – sier at de alltid eller ofte har vanskeligheter med å forstå hva det spørres etter i konkurransedokumentene. Det er ganske kritisk. Skjønner man ikke spørsmålene, oppstår – minst – to kritiske situasjoner: At risikoen for at et mulig oppdrag glipper, og at innkjøperne får «mye rart» i tilbudene – kanskje såpass at konkurranse svekkes alvorlig. Økte transaksjonskostnader og problematisk i kontraktsoppfølgingsfasen også.

Formuleringer og leting

Om en språkkyndig person eller en kommunikasjonsviter kunne kaste seg over et utvalg norske kunngjøringsdokumenter, ville man utvilsom finne mye underlige språkføringer. I noen tilfeller kan forklaringen ikke være annen enn at man frykter for å havne i Kofa eller domstol. Da blir det gjerne oppstyltet språk, tidvis grensende til en form for kansellispråk som er helt ukjent og uvanlig for mange bedriftsledere av i dag.

Et annet poeng fra den skotske undersøkelsen er at mange av de små og mellomstore bedriftene ikke finner aktuelle kontrakter. Heller ikke alle de store, heller, viser undersøkelsen. Her hjemme har Doffin fungert som en kilde for de som søker, men med kunngjøringsplikten nå utelukkende knyttet til anskaffelser over en høy nasjonal terskelverdi, er det blitt vanskeligere her hjemme. Man kan frivillig kunngjøre, og flere og flere gjør det, men ikke alle.

Forventninger til ny Doffin

Nå forberedes en ny utgave av Doffin, og en utredning skal etter hvert si sitt om bruk av en forenklet, men pliktig form for kunngjøring. Det åpner for at Doffin vil kunne fremstå som en markedsplass for offentlige anskaffelser verdig digitale forventninger fra ikke minst små og mellomstore bedrifter på jakt etter offentlige oppdrag. Vi har forhåpninger om at Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har slike signaler med seg i sitt arbeid.

Å kunne finne kontrakter uten altfor stor ressursinnsats må sies å være en basisforutsetning for å oppnå formålet med anskaffelseslovgivningen. Her knesettes effektivitet, og det kommer ut av best mulig konkurranse. Men om mange ikke finner konkurransene, er man ille ute.

Anskaffelsesstrategier

Vi ser at kommune etter kommune nå vedtar anskaffelsesstrategier, og i hver av dem er gjerne omsorgen for lokalt næringsliv sterkt til stede. Sikkert også tilskyndet av det politiske ønsket om å prioritere lokale bedrifter og arbeidsplasser. En slik omsorg er naturlig, men også næringsliv utenfor kommunegrensen må også få slippe til og konkurrere med kommunens egne. Lokale bedrifter blir ikke gode ved bare å konkurrere i kretsmesterskap. Et og annet Norgesmesterskap vil styrke den lokale bedriften. Og her som i idrett er det alltid moro å slå dem som ikke hører hjemme «hos oss».

For en tid tilbake var prinsippet «del-eller-begrunn» langt fremme i debatten på området offentlige anskaffelser. Mindre foretak, gjerne lokale, skulle få sin del av «kaka», og dersom en kontrakt ikke kan deles opp, må det begrunnes. Begrunnelsen kan riktignok ikke forfølges rettslig, slik at regelkravet må nok heller sees på som en anmodning. I den skotske undersøkelsen viser det seg at seks av ti småbedrifter synes å ha «gode» eller «utmerkede» erfaringer med å være underleverandører til de store. Det bør gi oss noe å tenke på.  Kanskje er det ikke så bombastiske ønsker fra hele gruppen av små og mindre bedrifter om å kunne konkurrere om deler av en oppdelt kontrakt? Noen vil selvfølgelig det, men det kan jo være at «SMB» er blitt en form for altfor omsvermet «politisk baby». Viktigst for alle bedrifter er det uansett å få jobb og betalt for den. Bruke sin kompetanse til inntekts ervervelse.

Samfunnshensyn

I anskaffelseslovens §5 er det formulert en rekke «skal-krav» for ulike samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Her er vi på linje med krav i EU-land, blant disse Skottland. Det interessant i den skotske undersøkelsen her er at åtte av ti svarer at de ofte eller alltid er blitt spurt om miljø-påvirkninger eller samfunnsansvar i konkurransene. Bare tre av ti hadde aldri fått spørsmål om innovasjon i forbindelse med en anbudskonkurranse.

Vi kjenner ikke nok til utforming og innhold i skotske krav til samfunnshensyn og innovasjon. Kanskje er det spørsmål om å fremlegge enkel dokumentasjon uten noen særlige forventninger om oppfølging. Noe av de vi hører fra offentlige oppdragsgivere her hjemme, er jo at mange mangler nok kompetanse til å stille eller følge opp samfunnshensyns-krav. Og oppfølgingen er jo sentral. Uten den blir det jo ikke noen resultater av bestrebelsene. Mulig skottene er langt kommet på kompetanseområdet. Den positive svarandelen er jo imponerende. Kanskje får bedriftene igjen for sine investeringer ved at det offentlige følger opp og stiller krav, slik at det ikke bare er pris det dreier seg om? Tankevekkende.