(En Anbud365-kommentar) Det er en tid for å skrike og en tid for å hjelpe. Nei, det er ikke de store dramaer vi sikter til, men næringslivsorganisasjonenes forpliktelser overfor sine mange medlemmer når nyheter, kanskje mest av politisk karakter, vinner innpass i regelverket for offentlige anskaffelser. Foreningene roper gjerne, som det skjer i Danmark i disse tider, ut sin forskrekkelse når nye krav foreslås innført. Man frykter usikkerhet, byråkrati og en rekke andre forferdeligheter. Men når loven er på plass og det forskrekkelige har tatt sin plass blant paragrafene, mener Anbud 365 at de samme organisasjonene virkelig må brette opp armene for å hjelpe sine medlemmer til å håndtere det nye, slik at de kan tjene penger. Mye gjøres, men vi er ikke imponert.
Ofte benytter danskene noe kraftigere språkskyts i det offentlige rom enn hva som er vanlig her hjemme. Det gjelder også Dansk Industri (DI), vårt søsterlands NHO, når det er noe som vekker bestyrtelse hos arbeidsgiverne i det private. Den mektige organisasjonens medlemmer er også i de fleste tilfellene leverandører til det offentlige, i alle fall med i konkurransene.
Nå har den danske regjeringen sendt et forslag om endringer i sin anskaffelseslov på høring. Spesielt ett punkt der hare pådratt seg DIs vrede. Med visse unntak skal oppdragsgivere, heter det i lovforslaget, ta med i kontrakten krav om bruk av personer under opplæring ved gjennomføring av offentlige bygg- og anleggskontrakter i Danmark med varighet på minst seks måneder og med verdi over fem mill.
Lovforslag med risiko
Det er en risiko for at forslaget reelt vil føre til færre lærlinger på offentlige prosjekter, heter det i DIs høringsuttalelse. Det er en ergerlig endring, konstateres det, og det er et viktig brudd med den felles forståelsen av formålet med den danske udbudsloven. Loven skulle ikke avspeile politiske hensyn og ønsker til regulering, slik DI oppfattet den opprinnelige forståelsen mellom partene da loven kom i 2016. Loven skulle være et sett av regler for hvordan det offentlige skal kjøpe og ikke hva som skal kjøpes inn.
Så langt dansk NHO. Det er altså tre motforestillinger. Den juridiske – at anskaffelsesloven går ut over forutsetningene om at det skulle være en prosesslov. Så er den faglige – at lovendringen kan føre til færre lærlinger. Og endelig den politiske – loven skal ikke være et politisk verktøy. Nå tror vi nok at de tre innvendingene henger sammen og skildrer noe man lett kan oppleve når nye reguleringer likevel kommer tross tidligere signalisert motstand. Og loven er jo bare på høring, det gjelder å bjeffe nå. Verre er det når loven er et faktum. Så DI gjør nok, utfra sine forventninger, rett i å være høylytte nå.
Politisk verktøy
At en anskaffelseslov ikke er et politisk verktøy, er det svakeste ledd i kjeden av motforestillinger. Helt fra EU begynte med å regulere anskaffelser i det offentlige, har politikere av de fleste avskygninger ivret for å bruke det offentliges kjøp av varer og tjenester til å oppdra leverandørmarkedet i den enkelte avskygnings retning. Over årene har man da også vunnet frem, samfunnshensyn er på plass i gjeldende direktiv. Og mer kommer. Ganske sikkert. Det offentlige er en så stor og viktig kunde for mange, slik at man gjennom lovverk i prinsippet kan kreve at den de kjøper av, oppfører seg og fremtrer som kunden ønsker. Det er noe riktig i dette.
Men DIs fortjeneste i denne sammenhengen er ikke at de markerer politisk uenighet med sin regjering. At en arbeidsgiverforening gjør det når regjeringen er av sosialdemokratisk karakter, er ikke egnet til å overraske. Det er styrken i Dis markering som vekker oppsikt. Men avkledd retorikken kan man ganske sikkert skimte en elevert form for sorgreaksjon. Anbud365 er ikke i tvil om at mange leverandører i Danmark nå sukker og tenker, skal dette regelverket nå bli enda mer byråkratisk, skal det koste oss enda mer å lage tilbud, skal det være flere regler overlatt til den enkelte oppdragsgivers skjønn mm.
Finsk erkjennelse
I Finland har man store prosjekter på gang for å få flest mulig av de som av ulike grunner ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, gjennom bruk av anskaffelser får hjelp til å komme inn. Det erkjennes at mange oppdragsgivere kan reise bust, og av den grunnlegges det stor vekt på spredning av informasjon og dialog med markedet for å finne gode veier i den konkrete anskaffelsen. Kommunenes organisasjon i Finland fører an.
Uansett hva den enkelte måtte mene, må leverandører tjene penger. De må dekke sine utgifter. Flere av disse kostnadene er bundet opp av avtaler, først og fremst lønns- og arbeidsvilkår. Så skal man gjerne sikre fremtiden, ikke leve fra hånd til munn. Så finnes det selvsagt ledere og eiere som tidvis må tåle kritikk for sine behov for å håve til seg. Dette skal ikke vi mene noe som helst om, bare slå fast at når nye reguleringer kommer, ser enhver leverandør for seg økte kostnader og da reises bust – i hvert fall i form for førstereaksjoner og mange spørsmål. Hvor skal de økte kostnadene tas fra, er det naturlige spørsmålet fra den seriøse delen av nærings- og arbeidslivet.
Omdømme
Anskaffelsesregelverket har ikke noe utpreget godt omdømme dersom tilgjengelighet og enkelthet legges til grunn. Selv om noe av dette er skapt av mytebærere, er det en kjerne av sannhet i det. Og den er viktig å erkjenne, noe mange rundt omkring i Norge gjør – alt fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring med alle sine maler og veiledninger til næringsforeninger som har anskaffelsesmøter for leverandører. Dette er bidrag til å forstå generelt og i forbindelse med den konkrete anskaffelse. Markedsdialoger som Nasjonalt program for leverandørutvikling har kjørt frem, er en forbilledlig ordning som kan benyttes i langt større omfang enn bare ved innovative anskaffelser.
Dansk Industri er enig i at det er behov for å sikre fremtidens faglærte arbeidskraft gjennom flere lærlinger. Reaksjonene gjelder usikkerhet, frykt for økt byråkrati, større transaksjonskostnader og faren for en regel som overlates til den enkelte oppdragsgiver mer eller mindre å forstå. Det er en tankevekkende reaksjon. Noe er at de aller største med huset fullt av juridisk ekspertise, men hva med de mindre? Kontrakter på fem millioner frister ganske små virksomheter. Å sende på høring er en slags Johannes Døperen, om vi skal være så frie. Da kan man begynne forberedelser, diskusjonene etc. Da kan det bli lettere, tross alt, når det blir alvor.
Styrket innsats
Men, for all del, for svært mange av medlemmene i leverandørorganisasjonene i Norden er salg til det offentlige noe de er avhengig av, ikke minst de mange tusen små og mellomstore. Det er bra at man i høringsrunder roper høyt, men – som i tilfellet Dansk Industri – når loven er på plass, må ressursene flyttes over på en offensiv som gjør medlemmene i stand til å håndtere det nye på en forstandig og konkurransefremmende måte. Slikt gjøres, men Anbud365 kan ikke se at maks prioritering på området ennå er nådd når det kommer nyheter i lovverket.
Bli den første til å kommentere på "Tid for å hyle, tid for å hjelpe"