(En Anbud365-kommentar) Anbud365 jubler for arbeidet med en Norgesmodell mot useriøse deltakere i offentlige anbudskonkurranser. Ikke det at vi har sett hva den skal inneholde, men det er et arbeid som smaker av effektivitet, likebehandling og harmonisering. Ord vi liker. Imidlertid – et potensielt skår i gleden finnes. Alle kravene må følges opp – dokumentasjon, i kontraktsperioden osv. Det krever ressurser. Uten ressurstilførsel, svake resultater. Hvordan er denne utfordringen tenkt løst? Blir det ikke en god og effektiv oppfølging kan jo de useriøse fortsette å glede seg over at det i Norge finnes mange muligheter.
Blant de som bestemmer og de som mener noe om hva som skal bestemmes, utfoldes det nå en omfattende aktivitet. Det dreier seg om tiltak mot de useriøse aktørene i det offentlige markedet. Slikt er til nytte for de som praktiserer innkjøp og de som er seriøse og leverer tilbud. Lenge har det vært høyt på dagsordenen, men de er der ennå. De useriøse. Åpenbart i så stort antall at store krefter mobiliseres.
Regjeringen har satt i gang et arbeid med å utvikle en såkalt Norgesmodell til bruk i kampen mot de useriøse. Her skal en rekke tiltak, som antas som effektive, samles. I dag fines det dusinvis av slike «modeller», med mer eller mindre samme innhold. Det er ugreit å ha mange slike. Det er forvirrende og krever merarbeid, ikke minst fra leverandørsiden. Mange tilbyr sine produkter flere steder i landet – kanskje med ulike «modeller» som krav. Norgesmodellen bør føre til at mange av dagens modeller finner veien til arkivet.
Mange slags useriøse
Useriøse er egentlig ikke et godt begrep. Det dekker alt fra et kjeltringssystem der kvalitet, pris og lønns- og arbeidsvilkår bør få hårene hos en innkjøper til å reise seg. I den andre ytterkant er det de som gjør alt for å få businessen til å klare seg, men har hverken økonomisk eller juridisk bakgrunn til å håndtere alle samfunnets regler plettfritt. Riktignok virker slike useriøse, men i de fleste tilfeller dreier det seg om noen som vil, men kanskje egentlig ikke burde sette i gang.
Her kan man imidlertid være trygg på at de sistnevnte forsvinner av seg selv. Imidlertid kan ensidig fokus på pris, føre til at de holdes i live lengre enn hva forsvarlig er. Det offentlige innkjøps-Norge kan (dessverre) fortelle mange historier om der prisen var så god at man ikke kunne si nei. Til glede i øyeblikket for de som styrer dagens pengesekk. Kanskje blir dette noe bedre om livsløpspris løftes opp og frem.
Kjeltringene
Men de som virkelige er useriøse – kjeltringene – er det verre med. Det kan politi, skattevesen osv. vitne om. I de fleste tilfellene er det bevisste og smarte folk man har med å gjøre. De vet hvordan man skal tjene penger, gjerne fjernt fra alminnelige, etiske prinsipper: «Slipper man unna alle de hersens reglene som myndighetene er kommet med, blir kostnadene mye lavere, da kan vi ta lavere priser, vinne konkurranser osv. osv.» er vel et utsagn som dekker en del av realitetene.
Og hvis de tas, dukker de jo gjerne opp i en annen forkledning et annet sted. Og om innkjøper skulle ha et register over alle useriøse, er ikke det noen garanti for å slippe å havne i klisteret. Det nye selskapet er ikke registrert (les: tatt) ennå.
Risikoutsatt, tillitsbasert
Vi har også et inntrykk av at det tillitsbasert systemet vi har her i landet, er en smule risikoutsatt, samtidig som det er mye penger her. Man kan tenke seg at noen ser at et slikt system kan utnyttes, kan lures. Og da prøver man seg, og kanskje lykkes inntil det brenner under føttene – og at det er tid til å forsvinne.
Noen steder her i landet er nok farligere enn andre for de useriøse. Jakten på useriøse er ikke like intens i alle kommuner og i alle statlige etater. Det er f.eks. ikke alle steder der man bør frykte grundig inspeksjon på byggeplass, dokumentkontroll hos en travel medarbeider kan lett passere. Selvfølgelig vet de notorisk useriøse hvor det er lettest å komme til og søker seg dit. Ofte er det også deler av landet der de store, ressursmessig sterke mediene ikke er til stede. Faren for utidig innblanding, for å se det fra de useriøses ståsted, er dermed mindre.
Oppfølging, oppfølging …
Stikkord er oppfølging. Det er fint med mange krav og krav om dokumentasjon av disse, og at disse mer eller mindre kan bli de samme over hele landet. Men det er en praktisk side, som er selve suksessfaktoren. Og det er ressurser.
For hvert nye krav, for hvert krav om dokumentasjon, øker behovet for tilførsel av ressurser slik at kontrollen sikrer at bare de seriøse slipper til i konkurransen. Dernest skal den som får tilslaget, følges opp gjennom hele kontraktsperioden. I dag glipper det allerede i dag for mange. Ressursene strekker ikke til. Innkjøp og kontraktsoppfølging står generelt ikke høyt i en virksomhets prioriteringer når det gjelder tilførsel av ressurser. Med noen hederlige unntak, gjerne blant de største innkjøperorganisasjonene.
Frykte Norge
Skal vi få de useriøse til å frykte Norge, kan Norgesmodellen vise seg å bli et nyttig og effektivt verktøy. Men så lenge hullene i Norgeskartet over oppfølging i løpet av en anskaffelsesprosess fra start til mål fortsatt er der, og så lenge de er mange, kan man jo ha så mye Norgesmodell man bare vil. Det er bare å legge sin useriøse virksomhet dit oppfølgingen er svak eller ingen. Og det vet de som er rette vedkommende, hvor er.
Det er en lang vei fra de som mener mye om dette og lager modeller, til de som sitter i den praktiske hverdagen med alle de ressursmessige utfordringene. Hvis de førstnevnte erkjenner at oppfølging av krav er viktig og kampen mot de useriøse vesentlig, også tar seg bryet med å se på vilkårene rundt omkring for oppfølging, er grunnlaget lagt for handling. Ellers når ikke Norgesmodellen frem i praksis i særlig grad. De som er med på å lage den nye modellen har mer enn nok makt til å sette skapet på plass. Spørsmålet er om de vil bruke denne makten, eller om kyrene som hindrer, er altfor hellige.
Bli den første til å kommentere på "Uten ressurser til oppfølging, puslete kamp mot useriøse"