(En Anbud365-kommentar) Joda, det 33 siders lovforslaget fra Anskaffelsesutvalget fortjener merkelappen forenkling. Om man ser bort fra en «bygg og anlegg-ripe» i lakken og handlingslammelsen som følger av EØS-lojalitet. Om loven som kommer, kanskje allerede i 2025, blir en forenkling, er det lov å håpe på. Tvilen skal på en måte komme tiltalte til gode. Stortinget skal behandle en detaljrik lov som forteller hvordan hundrevis av milliarder skal forvaltes. Det er en honningkrukke for markeringslystne politikere og pressgrupper. Offentlige anskaffelser er jo blitt de store muligheters verktøy. Og, nb: det trengs nok veiledning. På hvor mange sider?
Etter sitt mandat skal Anskaffelsesutvalget i den delutredning som nylig ble levert, bl.a. «foreslå forenkling av regelverkets struktur, forenkling av innholdet i regelverket». Det dreier seg i tillegg om å forenkle og tydeliggjøre bestemmelsene om samfunnshensyn.
Så er spørsmålet om det drøyt 500 siders dokumentet utvalget har presentert, svarer på forenklings-forventningene. Det er forslag til en lov på 33 A4-sider med en drøy halvside med forskrifter – det siste av rent teknisk karakter. Mange vil nok tenke at, huffameg, dette er ikke lovende. Men ved nærmere studium kan nok lettelsens bris nærme seg.
Ole Brumm viser vei for mange
Av den samlede lovteksten utgjør innledende bestemmelser, m.a.o. det som stort sett gjelder for alle anskaffelser, om lag 2 1/2 side, mens den nye del II en snau side. Sistnevnte gjelder anskaffelser under EU/EØS-terskelverdiene. Statistikk viser at nye del II vil omfatte i størrelsesorden fire av fem anskaffelser.
I praksis betyr dette at, om utvalgets forslag blir ny lov, er det overkommelig og aktuell lesning for svært mange. I så måte en forenkling. Innholdet er også i god norsk språkdrakt og går stort sett ut på noe som minner om tegneseriefigur Ole Brumms ordtak. Dette kan omformuleres slik: Legg til grunn markedsmessige vilkår og forvaltningsmessige prinsipper, sørg for likebehandling, ikke prøv på noe smart og hold deg ikke med hoffleverandører. Dette er trolig en egnet tabloid gjengivelse av innholdet i nye del II.
Bærekrafthensynenes inntog
Men så er det selvsagt kompliserende at bærekraft er blandet inn i formålet med dette regelverket. I seg selv både viktig, riktig og helt naturlig. Situasjonen for vår klode er slik at «alle mann til pumpene» nærmest er dagens orden. Også når man kjøper på vegne av det offentlige. Det er ytelsen, det man kjøper, man skal ha øynene rettet mot og legge til rette for at effekten er best mulig i rimelig balanse mellom bærekraftskrav og formålet med at det også skal dreie seg om effektiv forvaltning av samfunnets midler.
Å legge til rette for slike anskaffelser er i stor grad overlatt til den enkelte virksomhets innkjøpsfaglige skjønn. Det innebærer behov for kompetanse og ressurser, ikke bare på innkjøpssiden, men også når det gjelde bærekraft. Vi synes vi hører kommunedirektører og andre som holder seg med mindre anskaffelser sukker og gleder seg over at noe slikt ikke gjelder budsjettet for 2024.
Minste- og minimumskrav
Det er ganske åpenbart at for å leve opp til bærekraftskravet trengs standarder og minste- eller minimumskrav for å supplere det som måtte være av lokal kompetanse. At hver av landets kommuner, eksempelvis, skal holde seg med ansatte som dekker hele det brede spekter som bærekraft er, og på den måter avgjøre hva som i den enkelte anskaffelser der det som gir mest effekt, lokale forhold tatt i betraktning, blir neppe virkelighet. Her trengs hjelp. Da blir dette en forenkling, dette også.
Fra tid til annen meldes det om kommuner som skulle ønske å kjøpe mat og annet til skoler og barnehager, men som avstår fordi lokale leverandører gjerne priser seg ut sammenliknet med regionale, enn si landsdekkende kjeder. Altså kompliserer. Med f.eks. en innkjøper i 20%-stilling kan man ikke forvente at slike utfordringer løses ved hjelp av spissfindige, men lovlige juridiske knep. Det blir for vanskelig. Om utvalgets forslag blir lov, skal ikke anskaffelsesreglene gjelde før verdien er 300 000 kroner eller mer, en forenkling fordi man da fritt kan kjøpe fra den lokale kjøpmannen opp til denne grensen. Opplevde kompliserte anbudsregler gjelder da ikke.
Over EU/EØS-tersklene
Over EU/EØS-terskelverdiene blir det stort sett som før, Norge må være EØS-lojal. Det er her de store anskaffelsene befinner seg, og det er her de største offentlige virksomhetene beveger seg. Hva disse årlig kjøper for, utgjør et sted mellom 90 og 96% av det samlede årlige offentlige innkjøpsbeløpet. En sjelden gang blander mindre, men langtfra de minste, virksomhetene seg i dette selskapet, gjerne når noe nytt og stort skal bygges. Eller noe i samme gate.
På dette nivået befinner det seg også, stort sett, kompetanse og ressurser nok til å kunne håndtere balansen mellom effektiv bruk av samfunnets ressurser og bærekrafthensynene. Mye å irritere seg over, gruble på riktignok, men Anbud365 vil ikke vende tommelen ned for Anskaffelsesutvalgets arbeid på forenklingsområdet selv om EØS-delen av deres forslag til anskaffelseslov minner om dagens EU-direktiver.
Labert fremtidshåp
På den annen side, denne delen av regelverket er det vel ikke noe særlig håp å få forenklet før EU selv setter i gang med å revidere det. Men her skremmer historien. Et av EUs store mål med hver runde med direktivrevisjon har nettopp vært forenkling. Sist også med tydelig hensyn til små og mellomstore leverandører. Og resultater av som mange mener er begredelig, kanskje er det bare blitt verre. Anbud365 mener at slike kritikere har et poeng.
Hvis EU skulle komme til å dra i gang en ny direktivrunde med forenkling høyt på agendaen, vil vi nok oppleve samme historien en gang til. Det kommer av selve systemet som utgjør EUs beslutningsprosess og at hvert av medlemslandene har noe de vil markere, om ikke annet for å kunne fortelle hjemme at se, hva vi har fått gjennom. Europakommisjonen som lager utkastene tenker nok forenkling, men når de leser hva som til slutt blir direktiv, er det grunn til å tro at argumentasjon om at man har et forenklet regelverk kan virke noe hul.
Mer til Stortinget?
Anskaffelsesutvalget mener det er en demokratisk verdi at det meste samles i lov og ikke slik at det er en kortfattet lov, men med omfattende forskrifter. Lover må til Stortinget for å bli drøftet og vedtatt, forskrifter er en sak for regjeringen og Kongen i statsråd. I noen tilfeller legges også forskrifter frem for Stortinget, som en slags høringsrunde. Når en lov som er på 33 sider skal behandles i Stortinget er det utvilsomt et skritt i demokratisk retning. Folkets kårne for mene noe om en lov de skal, en lov som sier noe mer enn at det på punkt etter punkt skal gis fullmakt til regjeringen om å fastsette det faktiske innholdet i. Man kan tenke seg at disponeringen av 743 offentlige milliarder (2022-tall) er noe Stortinget burde ha hånden nedi.
Samtidig er det også på Stortinget, som i EU-systemet, behov for partipolitiske markeringer. Man skal jo gjenvelges. Og det er et utall med pressgrupper som mener at bruk av det offentliges innkjøpsmakt er tingen som vil gjøres deres hjertesak mer levelig. Og slik må man som politiker vokte seg vel mot blankt avvise, med mindre den politiske nese synes det lukter vel ille. Hva som kommer ut av dette, er selvfølgelig en demokratisk gevinst, men lett skape ytterligere grå hår i hodene på et allerede overbelastet innkjøpskorps i det offentlige. Om det blir bedre forvaltning av pengene og mer bærekraft kan man jo ha sine tanker om.
Mer å gjøre på bygg og anlegg
På et punkt er det ikke forenkling i Anskaffelsesutvalgets delutredning. Det gjelder bygg- og anleggsanskaffelser, der flertallet innfører fem trinn (terskelverdier) med hver sine regler: Opp til 300 000 ingen anskaffelsesregler, opp til tre millioner markedsvilkår og forvaltningsmessige prinsipper, opp til 15 millioner kunngjøringsplikt, men bare med overordnet info, opp til 56 millioner med tilpasset EØS-regelverk, inkl kunngjøringsplikt og over 56 millioner (EØS-reglene). Solid argumentasjon fra utvalgets side, god teori, men er det nødvendig å legge en slik byrde på denne næringen i det godes hensikt? Anbud365 ser framfor seg at her bør noen forenkle. Et mindretall fra KS og NHO har angitt retningen.
Bli den første til å kommentere på "Joda, det er utsikt til forenkling"