(En Anbud365-kommentar) Å bygge opp store kontrakter for store leverandører kan være en godtagbar tolkning av anskaffelsesreglene om effektiv bruk av samfunnets midler. Det er gjerne mer enn hva mindre leverandører kan makte, slik at de enten uteblir eller taper. Men er det egentlig noe problem? Er ikke omsorgen for de små, lokale bare en form for kommune-nasjonalisme? Så avgjort ikke. De mange små og mellomstore bedriftene i landet er for eksempel av vital landsdekkende betydning for Norges sikkerhet om krisen skulle inntreffe. Har vi et anskaffelsesregelverk tilpasset dette? Det skal Anskaffelsesutvalget svare på. For rikets sikkerhet er vel en verdi som kan trigge en regelverk-tilpasning?
Kanskje burde man være forsiktig med å illustrere med verbale bilder, i alle fall to fredagskommentarer etter hverandre. Sist fredag gjaldt det julenissen som dårlig oppfølger av gave til påståtte «snille barn». Sammenlikningen gjaldt oppdragsgiveres tendens til svak oppfølging av kontrakter til leverandører. Men vi våger oss på en gang til: Når vi hører hyllest av «små og mellomstore bedrifter» ser vi ikke bort fra at det er som å hylle «de tre små griser» satt opp mot Storeulv, navnlig de store bedriftene.
Svært viktige
Det er hevet over enhver rimelig tvil at mindre bedrifter er av svært stor betydning for økonomien i en hel verden, inklusive Norge, i sine lokalsamfunn osv. Det sies at 95% av norske bedrifter er SMB-ere. Også når noen viser initiativ og satser sin kompetanse på å utvikle egen bedrift, holder betegnelsen fortjenstfullt. I noen sammenhenger er også store bedrifter som etablerer lokale produksjonsenheter noe å verdsette. Mer skepsis er knyttet til store bedrifter som bare lar seg representere med en stedlig representant.
Vår vurdering skal selvsagt ikke strekkes for langt. Her er unntak, lokale forhold, om man har lokale arbeidstakere eller ei etc. Men hensikten med å gi dette bildet, uaktet dets mangler, er å trekke frem et par interessante og viktige trekk ved utviklingen på anskaffelsesområdet.
Kommune og Forsvaret
Kongsberg kommune har, som vi har skrevet i våre spalter, nylig etablert sin anskaffelsesstrategi ut fra et meldt folkevalgt behov om å se på hvilke muligheter man har for å satse på lokale leverandører i kommunens anskaffelser. I strategien er det fire delmål, ett av disse er lokal næringsutvikling. Ikke at det å interessere seg for sitt lokale næringsliv, er en sjeldenhet i kommune-Norge, men det er ikke alltid at det løftes frem som eget delmål i en anskaffelsesstrategi.
Samtidig ser vi at det foreligger en rapport fra Prosjekt leverandørutvikling Forsvaret, der det fremkommer at 95% av kontraktene knyttet til utbygging av Finnmark landforsvar. Her spiller SMB-ene lokalt faktisk en viktig rolle i norsk totalforsvar, ikke minst fordi deres leveringslinjer gjerne er korte, som følge at de svært mange tilfeller er lokale. Og nettopp det er viktigere enn det meste når krisen er der. Av samme grunn ligger jo Forsvaret godt an til å bli SMB-ers «beste venn» lokalisert som de er over hele landet. På den annen side har vi registrert at representanter for Forsvaret har meldt inn til Anskaffelsesutvalget at det viktig å huske på at SMB-ene er til for Forsvaret, ikke omvendt.
I påvente av Anskaffelsesutvalget
Som påpekt er det en kopling mellom SMB-er og lokal tilhørighet i interessen for å prioritere disse – i tillegg til deres betydning for landsdekkende økonomi. Anskaffelsesutvalget skal i sin del to av pågående utredning se på dette med regelverket og valg av lokale tilbydere. I mai kommer svaret på hva de har funnet på.
Allerede i dag finnes muligheter i regelverket. Man kan dele opp kontrakter, man kan invitere inn tre konkurrenter (som kan være, små lokale) osv. Et utvalg som Distriktssenteret hadde for en tid tilbake, kom med en utredning der disse mulighetene er godt gjort rede for.
Noen utfordringer
Nå er jo ikke det å satse på lokale tilbydere helt uten utfordringer. Et eksempel er ofte det at en regional eller landsdekkende leverandør kommer med et prismessig bedre tilbud. Gjerne har disse større leverandørene også eksperter til å lage tilbud, slik at det kan fremstå som om tilbudet derfra – i motsetning fra den lokale lille, er å foretrekke. Hvis det dreier seg om laveste pris, kan selvfølgelig en større leverandør oftere presse priser enn en mindre.
Og i en kommuneøkonomi som ikke akkurat minner om Onkel Skrues pengebinge, kan nettopp det med best mulig pris – gjerne på så vel kort som lang periode, være å foretrekke. Til fortrengsel for den lokale konkurrenten. Når også ulike bærekraftsperspektiv kommer ytterligere sterkt inn i bildet, av forståelige og aktverdige grunner, kan det se ut som om de mer kompetanserike, større leverandørene har fått ytterlige et konkurransefortrinn sammenliknet med de mindre.
En realitetsorientering
Det er på dette punkt at politiske og faglige myndigheter må realitetsorientere seg. Hvorfor skal man satse på lokale, mindre leverandører? Er det et politisk ønske som skal gjennomføres, må det, som kommunenes interesseorganisasjon, KS, ofte sier – følge penger med. Kommunenes økonomi er trang nok som den er, og anskaffelser skal, ifølge regelverket, være effektiv bruk av samfunnets ressurser. Kanskje kan det finnes et regnestykke som sier at det er bedre å betale litt mer for en avtale enn å punge ut ledighetspenger. Eller at regnestykket er slik at mulige skatteinntektene fratrukket avtalens kostnad faller positivt ut i kommunekassen? For det er vel ikke nostalgi og lokalromantikk?
Nei, det er nok ikke det siste. I vårt langstrakte land er virksomhet så å si på hvert nes, i hver dalbunn etc. viktig som del av et totalforsvar. Uten virksomhet kan avfolkningen bli så stor at betydelige deler av landets grisgrendte deler er uten naturlig forsvarsverk utover hva naturen selv byr på. Det kan i gitte tilfeller koste mer enn å opprettholde kommunale avtaler med stedlige SMB-ere.
I tilfelle krise
Et eksempel, om enn ikke i helt samme gate, er Forsvaret i vår nordligste landsdel. Uten lokale leverandører ville man være avhengig av de store regionale eller landsdekkende. I utgangspunktet ikke noe ille i det, kanskje faktisk positivt hvis man bare ser på øyeblikkets økonomi. Noen ganger er det slik at disse leverandørene baserer seg på stedlige salgsrepresentanter, men at produktene det er tale om, må hentes lengre unna fra.
Så kan man lett forestille seg, ikke minst for tiden i Finnmark, at det er begrenset hvor lenge Forsvaret kan vente på en leveranse. Motstykket i et slikt tilfelle er å gi mulig fiende en fordel på grunn av en avtale inngått uten tanke på at krisesituasjoner kan oppstå. Da er det bedre at en mindre, lokal leverandør er på pletten raskere enn raskest. Dette kan nok til en viss grad løses ved hjelp av en effektiv, lokal lager-/mannskapsfunksjon for de store regionale eller landsdekkende. Uten at Anbud365 tror at en slik løsning er økonomisk bærekraftig for de leverandørene det eventuelt ville gjelde.
En mer kuriøs side også
I tilfelle Forsvaret er det ikke her tale om de omfattende, strategiske anskaffelsene som ulikt krigsmateriell. Det er nok av sivile varer og tjenester som finnes i et moderne forsvar og som i påvente av en krise, samtidig kan betjene kommuner i området.
En mer kuriøs side av diskusjonen om lokale leverandører og SMB-ere er hva som ligger i «lokale». Er det de bedriftene som har adresse innenfor kommunens grenser? Eller kan en bedrift i nabokommunen godtas som leverandør? Dette høres jo ut som en nabo til dilettantisme, men er for tiden en politisk realitet. Og det har trolig ikke minst med skatteinntekter, i første rekke hvor ansatte hos leverandørene har adresse. Vil vi tro.
Mer skal vi ikke si om dette, ettersom vi her er nær sammenslåings-debatten. Vi skal nøye oss med å si at forventningene til Anskaffelsesutvalget på dette punkt er til stede, og at den springer ut av noe som er svært så aktuelt – og viktig – innenfor dagens anskaffelsesdebatt. Hvem skal tildeles kontrakt og hvordan skal man få det til. På lokalt nivå.
Bli den første til å kommentere på "Om SMB og trygghet"