Hva du må vite om EU-kommisjonens forslag til ny anskaffelsesforordning
9. september 2026 la EU-kommisjonen frem forslag til en ny forordning om offentlige anskaffelser (Public Procurement Act). Dersom forslaget blir vedtatt, innebærer det at de tre gjeldende anskaffelsesdirektivene erstattes med én forordning. I motsetning til dagens direktiver, vil en forordning gjelde som norsk rett uten nasjonale tilpasninger.
Reformen er den mest omfattende endringen av EUs anskaffelsesregelverk siden 2014. Forslaget er omtalt som en dreining av offentlige anskaffelser fra et rent administrativt regelverk til et strategisk økonomisk verktøy.
Fra tre direktiver til én forordning
Et sentralt trekk ved forslaget er valget av forordning som lovgivningsform. Forordningen skal erstatte anskaffelsesdirektivet (2014/24/EU), forsyningsdirektivet (2014/25/EU) og konsesjonskontraktdirektivet (2014/23/EU). Forsvars- og sikkerhetsanskaffelser holdes utenfor virkeområdet.
Norge gikk i mai 2026 sammen med 17 EU-land og oppfordret Kommisjonen til å beholde direktivformen. Vi har skrevet nærmere om Norges høringsinnspill i vårt siste nyhetsbrev her. Dette har altså ikke Kommisjonen hørt på.
Dersom regelverket vedtas som en forordning, følger det av EØS-retten at forordningen etter gjennomføringen skal gjelde «som sådan» i nasjonal rett (EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a). Norsk regelverk vil vise direkte til forordningen og si at den skal gjelde som norsk lov eller forskrift. Dette betyr at det ikke lenger vil skje en egen tilpasning til norsk lovgivningstradisjon. Direktivformen har gitt mulighet til å tilpasse EU-reglene til norsk system og terminologi. En forordning sikrer større likhet mellom landene, men kan i noen tilfeller oppfattes vanskeligere tilgjengelig for norske aktører.
«European preference»-krav
Forslaget legger opp til at oppdragsgivere skal kunne «Buy Europe», omtalt i forordningen som «European preference»-krav. Formålet er at offentlige anskaffelser i større grad skal kunne brukes for å styrke europeisk konkurransekraft og økonomisk sikkerhet, samt skape motstandsdyktige forsyningskjeder i Europa.
Etter forslaget kan oppdragsgivere blant annet
begrense deltakelse i en anskaffelsesprosess til europeiske tilbydere og tilbydere fra land som har markedsadgang gjennom GPA, eller handelsavtale eller tollunionsavtale med EU;
kreve at varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeid har opprinnelse i EU eller nevnte tredjeland;
avvise tilbud der verdien av innhold fra Europa eller nevnte tredjeland utgjør mindre enn 50 prosent av tilbudets samlede estimerte verdi; og
oppdragsgivere kan i tillegg gi evalueringsfordeler til tilbud med høyere andel europeisk tilknytning.
Disse tiltakene er valgfrie for oppdragsgiverne, men Kommisjonen gis fullmakt til å vedta delegerte rettsakter som gjør slike krav obligatoriske der det er i Unionens interesse.
Norske leverandører vil være på innsiden av de nevnte «European preference»-krav, ettersom EØS-avtalen sikrer Norge likebehandling. Vi antar likevel forholdet til leverandører i EFTA-statene blir presisert i en tilpasningstekst til forordningen når denne blir del av EØS-avtalen.
Sikkerhet og utenlandsk innblanding
Reformen tar videre sikte på å gi offentlige oppdragsgivere en tydeligere rolle i arbeidet med økonomisk sikkerhet. Forslaget gir oppdragsgivere adgang til, og i visse tilfeller plikt til, å vurdere og adressere sikkerhetsrisiko i EU. Dette omfatter blant annet risiko knyttet til kritisk infrastruktur, sensitiv informasjon, cybersikkerhet, skadelige kritiske avhengigheter, leveranseavbrudd og uønsket tredjelandsinnflytelse. Oppdragsgivere kan blant annet vurdere om en tilbyders eierskaps-, kontroll- eller finansieringsstruktur medfører risiko for utenlandsk innblanding, og om selskapet er underlagt tredjelands lovgivning som kan tvinge frem utlevering av sensitive opplysninger eller forstyrre kontraktsgjennomføringen.
Der en risiko avdekkes i konkurransefasen, kan oppdragsgiver stille ulike typer krav for å håndtere den – for eksempel gjennom kravspesifikasjoner, tildelingskriterier eller kontraktsvilkår som gir rett til sikkerhetstilsyn.
For kontrakter som gjelder kritisk infrastruktur og tjenester, typisk innen sektorer som energi, transport, helse, digital infrastruktur, vann, mat og landbruk samt finansmarkedsinfrastruktur, innfører forslaget særskilte bestemmelser til resiliens og forsyningssikkerhet. I slike kontrakter kan oppdragsgiver stille krav om diversifisering av leverandørkjeden – for eksempel bruk av flere leverandører eller geografisk spredt produksjon for å redusere avhengighet av ett enkelt tredjeland – samt krav til beredskap, lagerhold i EU og planer for kontinuitet ved forsyningssvikt. Bakgrunnen er blant annet økt bekymring for dataoverføring til jurisdiksjoner utenfor EU, samt europeisk avhengighet av utenlandske leverandører for kritiske råvarer og teknologi.
Fra laveste pris til «best quality for money»
En annen sentral endring er dreiningen bort fra pris som avgjørende tildelingskriterium. Kontrakter skal som hovedregel tildeles til den økonomiske operatøren som tilbyr best kvalitet for pengene, vurdert på grunnlag av beste forhold mellom pris og kvalitet (Best Price-Quality Ratio, BPQR). Kvalitetskriterier skal vektes med minst 30 prosent, og minst 50 prosent i såkalte «arbeidsintensive kontrakter» (definert som kontrakter der arbeidskraft normalt utgjør minst 50 prosent av samlet kontraktsverdi).
Kravet er underlagt et «følg eller forklar»-prinsipp. Oppdragsgivere kan fravike minstekravene dersom kvalitet kan sikres på andre måter, for eksempel gjennom spesifikasjoner, kontraktsvilkår eller en kombinasjon av disse, og skal i kunngjøringen angi hvilken av disse metodene som begrunner avviket. Gjeldende regelverk tillater allerede vektlegging av andre forhold enn pris, men forordningen innfører tydeligere minstekrav som sikrer at ikke-priskriterier får en viktigere rolle.
Nye og mer fleksible prosedyreregler
Forslaget innebærer også vesentlige endringer i hvordan konkurranser gjennomføres, ved at antallet prosedyreformer reduseres og forenkles.
Det innføres en åpen prosedyre der enhver leverandør som oppfyller kriteriene for deltakelse kan delta, og der oppdragsgiver kan velge å gå i dialog med tilbyderne. Forhandlinger er tillatt i alle prosedyrer, men er valgfritt for oppdragsgiver.
I tillegg innføres en dynamisk prosedyre for gjentakende kjøp fra en forhåndsetablert leverandørbase, og en egen innovasjonsprosedyre for utvikling og kjøp av løsninger som ennå ikke finnes i markedet.
Forslaget legger for øvrig vekt på planlegging og markedsdialog som forberedende verktøy i anskaffelsesprosessen. Formålet er å styrke forutsigbarheten for leverandørmarkedet, og legge til rette for at strategiske hensyn kan ivaretas på et tidligere tidspunkt i prosessen.
Strengere begrensninger på kvalifikasjonskrav
Forslaget strammer inn adgangen til å stille kvalifikasjonskrav til leverandører. Kravene skal begrenses til det som er nødvendig for å sikre at leverandøren har tilstrekkelig juridisk, økonomisk og finansiell kapasitet samt teknisk og faglig evne til å utføre kontrakten, og skal stå i forhold til kontraktens kompleksitet og risiko. Det er også presisert at oppdragsgiver heller ikke kan kreve at leverandøren har tidligere erfaring fra offentlige kontrakter som vilkår for å delta, med mindre dette er begrunnet i kontraktens kompleksitet eller gjenstandens egenart.
Der oppdragsgiver stiller krav til minimumsomsetning, kan kravet som hovedregel ikke overstige 50 prosent av kontraktens estimerte årlige verdi. Unntak kan gjøres der kontraktens risikoprofil krever det.
Sterkere miljø- og samfunnskrav
Forslaget innebærer at oppdragsgiver får fleksibilitet til å stille miljøkrav og -kriterier i hele anskaffelsessyklusen (gjennom konseptet «Green public procurement»). Blant temaene som trekkes frem som sentrale, er sirkulærøkonomi, bruk av resirkulerte og reparerte produkter, materialgjenvinning og energieffektivitet. Forslaget tilknyttet energieffektivitet pålegger oppdragsgivere en plikt til kun å kjøpe produkter, tjenester og bygge- og anleggsarbeid med høy energieffektivitet, med mindre dette ikke er teknisk gjennomførbart.
Forslaget innfører ikke et generelt, bindende miljøkrav for alle offentlige anskaffelser. Det gir imidlertid en plikt til å stille miljøkrav ved kjøp av produkter, produktfamilier eller teknologier som er omfattet av EU-lovgivning opplistet i et eget vedlegg til forordningen. I tillegg gis EU-Kommisjonen myndighet til å presisere disse miljøkravene nærmere gjennom delegerte rettsakter, særlig der avvikende nasjonal praksis skaper reell risiko for fragmentering av det indre markedet, eller det er behov for å styrke etterspørselen etter de aktuelle produktene.
Det er ikke et generelt krav om at miljø må vektes som tildelingskriterium, men det er eksplisitt presisert at miljøhensyn kan være et av flere kvalitative tildelingskriterier.
Formål om et mer sammenhengende digitalt europeisk marked
Digitalisering er også et gjennomgående tema i forslaget. Kommisjonen ønsker å etablere en felles digital anskaffelsesmarkedsplass for offentlige anskaffelser («digital procurement marketplace») der de nasjonale digitale anskaffelsesplattformene i EU-landene kobles sammen og kan snakke med hverandre.
Målet er å gjøre det enklere for oppdragsgivere å gjennomføre anskaffelser – blant annet ved at avvisningsgrunner (for eksempel om en leverandør er konkurs eller har brutt regelverket) kan verifiseres automatisk. Leverandører skal kunne delta i konkurranser og levere tilbud i hele EU via enhver tilkoblet plattform, og skal bare måtte levere den samme informasjonen og dokumentasjonen én gang («once-only»-prinsippet) – ikke på nytt for hver konkurranse. Markedsplassen skal også etablere et enhetlig rammeverk for datahåndtering som styrker transparens, ansvarlighet og evnen til å avdekke svindel.
Veien videre
Nå skal forslaget behandles av Europaparlamentet og Rådet etter den alminnelige lovgivningsprosedyren. Det er imidlertid uklart når det kan bli vedtatt.
Det er også for tidlig å slå fast nøyaktig når regelverket vil tre i kraft i Norge, men den foreslåtte overgangsperioden tilsier at de nye reglene tidligst vil gjelde i EU fra 2028. Etter EØS-avtalen er målet at EU-regelverk skal tre i kraft så nært som mulig i tid i både EU og Norge.
Norske aktører som er avhengige av offentlige kontrakter i EU/EØS-området, bør følge den videre lovgivningsprosessen tett.
Forslaget fra kommisjonen kan leses i sin helhet her.
