(En Anbud365-kommentar) Noen søker innovativt samarbeid med leverandørmarkedet for å finne livreddende løsninger. Andre i det offentlige ser ikke poenget med innovative anskaffelser i det hele tatt og satser heller ikke for å gjøre seg i stand til slike. Anbud365 undrer seg på om vi kanskje er i nærheten av den beste balansen mellom omfanget av ulike former for innovative anskaffelser og leverandørmarkedets fordøyelse. Men dagens virkelighet i mange, mange offentlige virksomheter når det gjelder kompetanse, ressurser mm koplet til offentlige anskaffelser, gjør at vi nok må kaste temaet for vår undring på sjøen.
På Anbud365 siste uke har vi kunnet lese at universitetssykehusene Haukeland og Oslo satser på innovasjonspartnerskap med leverandørmarkedet for å få frem løsninger som kan redde liv. I begge prosjektene er det snakk om løsninger som kan komme alle sykehus til nytte, ikke bare i Norge, men også ellers i verden. Dette gir muligheter for kompetansetunge leverandører – stjernene blinker ganske sikkert i deres øyne. På den måten utnytter det offentlige kompetansen i et samfunn som over år har satset på utdannelse. Det er jo langt fra sikkert at noen institusjon eller virksomhet sitter på de beste løsningene selv. Da finnes anskaffelses-prosedyrer som kan hjelpe til med å sikre innovasjon.
Samtidig ser vi at innovasjon er det området hvor de offentlige virksomhetene scorer lavest. Bare 8% av dem oppgir at de i stor grad benytter innovative anskaffelser for bedre behovsdekning. Bare 24% opplever i stor eller svært stor grad å ha tilstrekkelig kompetanse på anskaffelser som fremmer innovasjon. Dette fremgår av den store undesøkelsen Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) nylig har gjennomført.
Kunnskapstunge nyutdannede
Flere refleksjoner bør gjøres – noen fra leverandørmarkedets ståsted, noen fra offentlige virksomheters. I mange bedrifter finnes uvurderlig kompetanse som utnyttes til å utvikle nye løsninger – eller rettere kan utnyttes. Det gjelder både i vel etablerte og i nystartede bedrifter. Mange unge setter i gang med forretning på egen hånd, overbevist om at hva de har lært på en høyere utdannelsesinstitusjon kan gi dem uanede muligheter. Men kunder og investorer må se at det er et potensial. I DFØ-undersøkelsen slås det fast at offentlige virksomheter fremdeles i liten grad utnytter potensialet som ligger i innovative anskaffelser. Men det offentlige har jo sørger for en satsing på utdannelse, forskning og kompetanse som en plattform i nasjonens fremtidige utvikling.
Hva skal man med mye kompetanse når den ikke utnyttes? Spørsmålet er retorisk og rammer ufortjent rekken av offentlige virksomheter som satser tid og ressurser nettopp for å sikre seg nye løsninger ved å utnytte tilgjengelig, ny kompetanse. Årsaken til at så mange offentlige virksomheter likevel ikke satser på innovative anskaffelser, skyldes trolig at dette handler om strategiske anskaffelser, som krever mer av organisasjonen enn hyllekjøp. Og det er en kjent sak at hverken alle politiske eller administrative ledere generelt satser på å styrke anskaffelsessiden av sin gjøren og laden. Men, bevares, unntak finnes, det er spydspisser som er all heder verdig.
Kan bli for mye
Men, er de et poeng at alle offentlige virksomheter i Norge skal drive med innovative anskaffelser? Neppe, ikke minst med hilsen fra leverandørene. Ganske tidlig meldte det seg en uro i markedet over at alle og enhver skulle ha dialogkonferanser med næringslivet. Mange prosjekter minnet om hverandre, i det minst lå i samme bransje, med det som følge at noen i markedet ikke fikk tid til annet enn å sitte i (riktignok viktige) møter. Det er også en erkjennelse at veldig mye av hva det offentlige kjøper, er det samme – det er ofte bare dimensjonene som varierer.
Og leverandørene er aller helst med på å utvikle noe nytt, fantastisk som alle kjøper. Med andre ord holder det i og for seg at det er nok med en innovativ anskaffelse pr. produkt. Nå er utviklingen i samfunnet dynamisk, slik at vi bør vel legge til at det trengs tilgang på nye produkter, innovativt skapt, med jevne mellomrom. Også er det dette med konkurranse. Tenkningen vi har ordsatt i linjene overfor, kan lett føre til monopol-tendenser, og slikt blir lett dyrt for kundene.
God middelvei?
Anbud365 synes derfor at middelveien – at flere går sammen om å gjennomføre innovative anskaffelser der det er store markeder, er den beste av foreliggende alternativer. Dermed trenger ikke alle de deltakende virksomhetene, f.eks. kommunene, så stor kompetanse i innovasjon dersom noen får av dem er gode. Og slike samarbeid åpner også markeder for de aktuelle leverandørene uten at de behøver å avsette ressurser til en serie av dialogkonferanser. Så må vi tro at deltakerne i samarbeidet er så fornøyd med resultatet at de kjøper løsningen, og at markedsføringen gjør at mange andre også kjøper det innovative produktet innenfor rammen av regelverket.
Det kan synes oppsiktvekkende at innovasjon ikke er blitt den store slageren hos offentlige virksomheter. Man kunne umiddelbart tro at det å skape arbeidsplasser gjennom å utfordre ny kompetanse var et verdifullt tillegg til det ansvaret det offentlige ellers har på området. Og kunne gi grunnlag for internasjonale gjennomslag, eksportinntekter mm. Norge har en åpen, utadvendt økonomi og oljealderen synger på siste (?) verset, og vi må ha andre ben å stå på osv.
På det naturlige nivå
Anbud365 ville tro at dagens status når det gjelder innovative anskaffelser i regi av det offentlige kanskje nærmet seg det naturlige nivå dette skulle ligge på. At det offentliges bidrag samlet sett på området sto sin prøve. Men ett forhold gjør at vi ikke er villig til å stå ubetinget på dette standpunktet. Satsingen generelt på offentlige anskaffelser i mange offentlige virksomheter, statlige som kommunale, er – som vi gang på gang har påpekt – er under enhver kritikk. Det gjelder kompetanse, ressurser, oppfølging av kontrakter osv. Og det er ikke bare de aller minste!
På den annen side er det tydelige spor til forbedringer – noe som gjør at vi forhåpentligvis om noen år kan slå fast at nå er det i alle fall ikke pga ressurs- eller kompetansemangel at offentlige virksomheter avstår fra strategiske anskaffelser som innovative slike. At det er veloverveide vurderinger av marked og behovsdekning som gjør at enkelte kommuner og statlige virksomheter ikke gjør innovative anskaffelser annet enn på områder der tiden er inne. Det er et godt stykke dit, men retningen synes å være den rette og da må bare alle gode krefter fortsette å trykke på. Ikke snakk om at alle i det offentlige skal drive innovative anskaffelser om det samme til samme tid, men at alle har kompetanse og ønske om å gjøre det i rett setting til rett tid, som det heter.
Ansvaret hviler hos administrativt og politisk foresatte.
Bli den første til å kommentere på "Ikke alle skal drive innovative anskaffelser, men flere burde …"