(En Anbud365-kommentar) Åpenhet i forvaltningen er prinsipielt viktig, det følger av tillitsforholdet mellom de som forvalter og de som det forvaltes på vegne av. Åpenhet er et viktig våpen mot korrupsjonslikende tilstander i det offentlige. Derfor er det kunngjøringsplikt og overtredelsesgebyr for dem som gjør ulovlige direkteanskaffelser. Men svensk statistikk viser at våre naboer over grensen ikke får vite resultatet av nær 7000 konkurranser. Hvordan gikk det egentlig med pengene de brukte? Samme spørsmål kan stilles her hjemme. Heller ikke her er offentlige oppdragsgivere generelt flinke til å kunngjøre kontraktstildeling. Burde de bli ilagt overtredelsesgebyr? For mangel på åpenhet?
Forskriften til loven om offentlige anskaffelser er tydelig nok: Når oppdragsgiveren har inngått en kontrakt, skal han kunngjøre kontraktsinngåelsen snarest og senest 30 dager etter at kontrakten ble inngått (21-6,1). Oppdragsgiveren har riktignok ikke plikt til å kunngjøre inngåelsen av kontrakter under rammeavtaler. Men noe forbud er det altså ikke.
Dette gjelder for konkurranser over EU/EØS-terskelverdiene. Men det er heller ikke noe forbud mot å kunngjøre – frivillig – utkomme av rent nasjonale konkurranser.
I Sverige har ikke Doffin bare en, men en rekke «slektninger», kalt registrerte kunngjøringsbaser. Fra 1. januar i fjor skal kunngjøringer av anskaffelser over og under EU-terskelverdiene kunngjøres i slike, også resultatet av konkurransene. Upphandlingsmyndigheten har nylig konstatert at man ikke er helt i mål med kravet om denne etter-kunngjøringen. Av de nær 18 500 offentlige anskaffelsene som ble kunngjort i disse databasene i 2021, er resultatet av ca. 40% – eller om lag 7000 anskaffelser – ikke etter-kunngjort.
Hva skjedde med anskaffelsen?
Selv om det er lovbestemt, får ikke publikum i fire av ti kunngjorte svenske anskaffelser rede på resultatet – hvor mange som kom med tilbud, endelig kontraktsverdi etc. Eller om det ikke ble noe av anskaffelsen i det hele tatt. Upphandlingsmyndigheten har sendt streng beskjed til offentlige oppdragsgivere om å skjerpe seg.
Anbud365 har god grunn til å anta at samme unndragelse – i rikt omfang, også florerer i Norge. Publikum som vil, får stort sett rede på hvem som har ute hva slags oppdrag – finansiert av deres skattepenger, men mange sier intet om hva som skjedde. Ikke rart at ryktene om korrupsjon og lignende i det offentlige er vanskelig å ta knekken på. I de fleste tilfelle er det røyk uten ild, men hvorfor pleie slike rykter når bred åpenhet er mulig, ja, pålagt i forskrift?
Innfører overtredelsesgebyr
I Sverige har man tenkt et skritt videre. Tilsynsmyndigheten Konkurrensverket får nå mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr til dem som ikke etter-kunngjør. M.a.o. betraktes denne plikt-unndragelsen som såpass alvorlig i et land som setter åpenhet og kampen mot korrupsjonslignende forhold høyt, at det er å sammenlikne med ulovlige direkteanskaffelser.
Det kan utvilsomt være en tanke her hjemme også. Å ta manglende etterlevelse av kravet om å publisere resultatet av sin konkurranse med blant forhold som kan føre til overtredelsesgebyr. På samme måte som ved ulovlige direkteanskaffelser er dette et tiltak som utvilsomt har en viss preventiv virkning. Vi ser land og strand rundt at offentlige virksomheter som ilegges overtredelsesgebyr, påminnes om det for lang ettertid. Og naboene som følger med i mediene og jungeltelegrafen, vil forsikre seg om at så ikke skjer hos dem.
Manglende oppfølging av krav
Vi kan ikke ha et system der manglende oppfølging av et viktig åpenhetskrav helt mangler i et samfunn der åpenhet er grunnleggende i den offentlige forvaltningen. Og hvis den enkelte oppdragsgiver – åpenbart – i mange, mange tilfeller forsømmer seg, er det nødvendig med hardere lut.
En innvendig er selvsagt hvordan et slikt system skal kunne fungerer i et land der en egen tilsynsordning ikke er etablert. Vi har Kofa og domstoler, ikke mer. Hvis myndighetene, les Regjeringen og Stortinget, mener noe med åpenhet som et sunnhetstegn, finner de sikkert råd. Når nye Doffin ser dagens lys, må vi der kunne finne informasjon om inngåtte kontrakter – og eventuelt andre skjebner som ble de kunngjort konkurransene til del. Ikke minst Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) vil glede seg over det.
Look to Bykle
Så må man ikke henfalle til hoderysting over såkalte «nye krav». I en snart heldigitalisert verden må det å lage en standard som er ytterst lettvint i bruk – for publisering av kontrakters skjebne. Om ikke slikt allerede finnes. Og hvis slikt finnes i KGV/KAV, men ikke benyttes, ja, da …
Her er det på sin plass å trekke frem en liten Agder-kommune. Snaut 1000 innbyggere og med ferskt innkjøpsreglement. Her er det temmelig sikkert ikke noe rikt bemannet innkjøpsavdeling, og administrasjonen er godt belastet – som tilfellet er i mange mindre, offentlige enheter. De skal jo stort sett gjøre det samme, men i ulike dimensjoner.
Poenget er at kommunen tror på åpenhet overfor innbyggerne, og gjør noe med det. Årlig skal det offentliggjøres en liste over leverandører som selger varer og tjenester til kommunen for over NOK 100 000 ekskl mva. Sikkert ikke all verdens jobb, kanskje er det en person som har oversikten stort sett i hodet. Men det er ikke hva det er snakk om, det er åpenhetsviljen det dreier seg om. Å vise sitt publikum hva man bruker pengene til. Kommunen følger opp innholdet i begrepet «offentlig forvaltning», at en institusjon forvalter noe på vegne av sine innbyggere, som har rett til å spørre hva forvalterne bruker pengene til.
Må ta grep
Det er på tide at det tas grep. Regjeringen og Stortinget må reagere og sørge for at skattebetalerne får vite hva resultatet er av offentlig pengebruk. En ting er at det er en rekke oppdrag det offentlige ikke behøver si noe om i det hele tatt, m.a.o. de oppdragene til en verdi under den øvre, nasjonale terskelverdien. Her oppfordres det til frivillig kunngjøring, og omfanget av disse er jevnt økende. Samtidig som det kan finnes gode grunner for å unnta slike kunngjøringer fra offentligheten (under sterk tvil, riktignok), er det et sunnhetstegn at mange offentlige oppdragsgivere innser verdien likevel av å publisere hva de tenker å gjøre av kontraktstildelinger.
Men når kravet om den naturlige oppfølgingen av varsel om konkurranse, trass i at kravet er regelfestet, ikke etterleves, blir de som ellers i offentlige anskaffelser. Oppfølging er en akilleshæl. Å si at vi skal bruke penger har bred oppslutning. Å si hvordan pengene ble tenkt brukt, som grunnlag for å se vurderingene som ble gjort, for å se hvordan samkvemmet mellom oppdragsgiver og leverandør utvikler seg, er åpenbart ikke så viktig. I folkelig språk blir det slik at hei du, jeg bruker av pengene dine, jeg, men jeg gidder ikke si hvordan det gikk med pengene.
Hvorfor pleie et korrupsjonsrykte?
Og hva følger så med? Jo, en forlengelse av den folkelige fremstilling i avsnitt over: … men, kanskje beholder jeg noen av dem selv. Med andre ord illustrasjon av en korrupsjonslikende hendelse – noe som skulle gått til kontrakt, kan ha tatt andre veier. Eller for å være mer presis, kanskje er det foregått noe som ikke skulle skjedd. Åpenhet er også et vern om korrupsjon og useriøse leverandører. Og slikt vil vi ha vekk.
God sommer!
Bli den første til å kommentere på "Sommerhilsen om åpenhet og gebyr – og korrupsjon"