(Roger Bang Eie) Mener at krav til samfunnsmål ikke bør begrenses i offentlige anskaffelser. Det må være en rød tråd i vår hverdag, der vi som rådgivere bør få avgjøre dette selv. Slik forklarer Jon Arve Pedersen, Rådgiver anskaffelser i Alta kommune til Anbud365 – når vi ber om kommentarer til innspill, oversendt Anskaffelsesutvalget, som skal se på en forenkling av lovverket.
Offentlige anskaffelser oppleves av mange som tungrodd, byråkratisk og tidkrevende. Forhold som går igjen: Frykt for å gjøre feil, misforhold mellom samfunnsmål og effektive innkjøp, mistillit til vurderingskriterier, m.m. Et enklere regelverk må til, regjering har gitt oppdraget til Anskaffelsesutvalget, som har bedt om innspill. Anbud365 har loddet stemningen hos ulike aktører ved anskaffelser. Dagens kandidat: Jon Arve Pedersen, Rådgiver anskaffelser i Alta Kommune.
Pedersen er utdannet Data/Elektronikkingeniør fra Narvik Ingeniørhøgskole med påbygning innen økonomi og ledelse. Etter en stund følte han behov for påfyll og tok en master i økonomi og ledelse. Veien videre ble jobb bytte for å selge/supportere økonomisystemer fra Visma. Fra 2018 har han vært ansatt som rådgiver innkjøp i Alta kommune.
Anbud365: Anskaffelsesutvalget oppfordres til å vurdere tiltak for å begrense oppdragsgivers ressursbruk knyttet til innsynsbegjæringer. Er du enig, at i noen tilfeller, er ressursbruk i denne sammenheng misbruk av offentlige midler?
Pedersen: I den grad innsyn er lovlig og er en del av vår jobb, så er ikke dette misbruk. Ja, vi bruker altfor mye tid. Alle vil ha innsyn, utfordringen er å vurdere hva som skal sladdes og ikke. Statsforvalteren ville hatt mye å gjøre om de skulle fulgt opp alle som gjør feil blant innkjøpere. Vi opplever at flere leverandører/bransjer sladder alt i stedet for det som er relevant. Regelverket sier at det er innkjøper sitt ansvar. Jeg tror nok det er lurt å komme med en forbedring, vi har nok å gjøre, slik at om dette kan begrenses, hadde vi fått frigjort kapasitet til andre oppgaver. Vi ender ofte opp med flere runder med leverandører, sladder de for mye gir vi dem en sjanse til, og er det fremdeles for mye sladdet, må vi gjøre det selv.
Eksempel: Vi hadde en kunde som nærmest hadde monopol, fordi vi ikke kjente til andre leverandører. Vi ble enige om allikevel sette det ut på anbud, og fikk inn to tilbydere, der en ny leverandør fikk oppdraget. Den leverandør som pleide å få oppdraget var da forståelig nok interessert i å få innsyn i vinnertilbudet. Her sparte vi store summer.
Anbud365: Nedre terskelverdi for lovens virkeområde er i dag NOK 100 000, en grense som har vært uendret siden 2006. Bør regelverket endres slik at beløpsgrensen f.eks. indeksreguleres?
Pedersen: Jeg synes ikke vi skal bruke for mye tid på det her. Grensen fungerer fint slik den er i dag. Selv om vi er under 100 000 kroners grensen, så ber vi om flere tilbud. Jeg anbefaler alltid 3 stykker hvis mulig. Som rådgiver for anskaffelser, får vi mye spørsmål ved beløp på 400 000 til 500 000, her anbefaler vi å forespørre minst 2 til 3 leverandører. Er det under dette så må se hva som er tilgjengelig.
Anbud365: Bør krav om samfunnsmål (miljø, klima, menneskerettigheter etc.) begrenses i offentlige anskaffelser, dersom det kan ivaretas på andre områder?
Pedersen: Oppsummert så er svaret Nei. Vi har en anskaffelsesstrategi, hvor disse spørsmål er med. Her må vi først og fremst vurdere om det er relevant for anskaffelsen. Typisk konsulent tjenester, her kan vi spørre hvordan de håndterer miljø og bærekraft, vi ønsker at slike ting har fokus. Det er enklere med en direkte effekt for anskaffelsen. Skal vi kjøpe tjenester av en elektriker i bygda, kjører han elektrisk eller med diesel? Hvordan håndterer han avfallet, sosiale rettigheter etc.
Jeg synes at vi som er rådgivere bør få avgjøre dette selv. Jeg blir ikke tatt på det, om jeg glemmer å stille krav i denne sammenheng. Problemet er heller mer om vi har kapasitet til å følge opp. Vi som innkjøpere bør ha et bevisst forhold til dette uansett. Hvem tar ansvar hvis ikke? Det er fare for ansvarspulverisering! Offentlige anskaffelser har stor påvirkningskraft og vi bør bruke dette til å styre i ønsket retning, mer som en rød tråd.
Anbud365: Er du positiv til at det offentlige i en anskaffelse ved tildeling av kontrakt – skal kunne ta hensyn til en leverandør basert på lokal nærhet?
Pedersen: Er det rettferdig? Vi har også en anskaffelsesstrategi på dette området. Vi skal jobbe for at det lokale næringslivet skal få kontrakter, men på en riktig måte. Dersom vi i konkurransebeskrivelsen vil premiere leveringstid og oppmøte, kan det hjelpe en lokal leverandør.
For anskaffelsesforskriften del 1, kan jeg spørre tre lokale – og her kan vi oppleve at de kan være billigere på frakt og reise. Sånn sett, har man en verktøykasse i dag. Men å velge noen dårligere løsning bare fordi den er lokal, er ikke noe jeg ønsker meg.
I dag har vi ikke lov til å favorisere lokale leverandører. Skal det være lokalt, kan vi se på et eksempel. Alle våre billeverandører er lokale, dette fordi vi har stilt som krav at deres verksteder også skal være lokale.
Et forslag fra meg: En ny lovtekst kan utforme konkurranse grunnlaget slik: Ved tilnærmet like tilbud, kan lokal tilbyder velges. Hvis ikke nei.
Bli den første til å kommentere på "Frykter ansvarspulverisering – advarer mot å begrense samfunnsmål i anskaffelser"