• Leverandører
  •  

Hva kan et femte «passepå»-organ gjøre med anskaffelsespraksis?

Anbud365: Hva kan et femte «passepå»-organ gjøre med anskaffelsespraksis?Vi savner en holdningskampanje og en massiv satsing på økt kompetanse og innenfor offentlige anskaffelser i kommunale og statlige virksomheter. I forvaltningen av 500 – 600 offentlige milliarder årlig er det lov å kreve at alle som har med anskaffelser å gjøre, må kunne jobben – og har den etiske ryggrad som er nødvendig. En utfordring for regjeringen og KS? Hva med et initiativ fra næringsminister Iselin Nybø?

Skriv ut artikkelen

(En Anbud365-kommentar) Hvor mange store og små brudd på reglene for offentlige anskaffelser gjøres her i landet daglig? Og hvor mange av disse gjøres bevisst? Dette vet vi fint lite om. Mediene har avdekket noen grove tilfeller, Kofa, domstolene, kommunerevisjonene og Riksrevisjonen har tatt mye. Trolig er det også mørketall. Noen mener at etablering av et tilsyn er løsningen. Frykten for et femte «påpasse»-organ skal bidra til å rydde opp. Tja? Noen skurker vil nok bli tatt, men den store systemsvikt en rammes ikke: Etter 25 år med EØS-regler er kompetansemangel og ressurssvikt den store utfordringen. Den enkeltes etiske grunnholdning og regellojalitet er imidlertid det vanskeligste.

NHO hadde nylig sin årlige anskaffelseskonferanse. Pandemikorrekt, digital utgave denne gangen. Mye interessant var å høre, og selvfølgelig var en av NHOs kjepphester – behov for tilsyn – blant programpostene. Vi har tidligere på denne plass ytret skepsis til ideen. Debatten på NHO-konferansen kastet et godt lys over hvorfor og hva som skal «tilsynes». Den minnet oss også om at der det ikke er kunngjøringsplikt, er tilsyns- eller kontrollmulighetene minimale.

Vi har kommunerevisjoner, Riksrevisjonen og Kofa. På NHO-konferansen mente konkurransedirektør Lars Sørgaard at det var et «missing link» her – et tilsyn, formodentlig hjemmehørende som hos svenskene, hos konkurransemyndighetene. I fall noen finner det for godt, kan det være en god løsning. Sist gang Nærings- og fiskeridepartementet ytret seg i saken, var tonen avventende.

Svakheter i systemet

Det er noen svakheter i systemet. Mange leverandører til det offentlige – og de er mange – avstår fra å klage i frykt for å komme i oppdragsgiveres miskreditt. Bortsett fra ved ulovlige direkteanskaffelser og erstatning som følge av domstolsbehandling, er det ingen sanksjoner forbundet ved å gjøre brudd på anskaffelsesreglene. I de nevnte tilfellene er det virksomheten som straffes, ikke de som konkret utførte den feilaktige anskaffelsen. I noen ytterst få tilfeller, har det vært så galt at enkeltpersoner er blitt straffet. Da har det vært grovt, gjerne korrupsjon eller annen uetisk framferd.

Det er vanskelig å si om sanksjon hjelper. Virksomheten kan risikere gebyr, erstatning, kontrakt kjent ugyldig, kontrakt avkortet o.l. Det er et problem i øyeblikket, men det kan løses – man betaler og/eller rydder opp. Riksrevisjonen kan ikke sanksjonere, og Stortingets behandling av revisjonsrapportene kan nok være mindre god lesning for den aktuelle statsråd. Men hittil har hverken en statsråd eller en regjering gått av pga brudd på anskaffelsesreglene. Det er også, slik riksrevisor Per-Kristian Foss var inne på på NHO-konferansen, et spørsmål om hvor intenst og systematisk en statsråd følger opp revisjonsmerknadene nedover i systemet.

Kommunerevisjonene tettere på

Kommunerevisjonene er tettere på. I deres rapport fremgår gjerne konkrete anførsler. I de fleste kommunene er ikke forholdene større enn at når kontrollutvalg, formannskap og kommunestyret har behandlet revisjonsrapporten, vet alle hvem som er kritisert.

Hverken i stat eller kommune kommer imidlertid brudd på anskaffelsesreglene på noens rulleblad. Gjør man feil, som er menneskelig, eller om man ikke vet bedre, kan slikt tiltak uansett være unødvendig. Men det er også andre grunner til at feil gjøres, enn si hva som er feil, men som skyldes en annen utgangsvinkel enn de her nevnte.

I alle samfunnets områder finnes det skurker, de som ønsker å utnytte systemet til egen vinning. Så er det de som «balanserer på kanten av Ullersmo», dvs. de som gjør noe som ligger i en gråsone og dermed er vanskelig «å ta». Dessuten er vi et lite land – det er familie, venner, kolleger, studiekamerater mm. Vi kjenner hverandre.  Da er det lett å legge opp til å gjøre en vennetjeneste. Intet av dette bør skje. Pressen har avdekket noe slike saker, gjerne av det større slaget. Det er en dråpe i den store mengden årlige anskaffelser. Men det er viktig, frykten for å bli avslørt i pressen er betydelig. Noen er blitt ruinert, økonomisk og personlig, av det.

Slendrian og arroganse

Så merket vi oss riksrevisor Foss ord på NHO-konferansen: Det er utrolig mye slendrian og arroganse i statlig forvaltning, kanskje ikke så mye korrupsjon. Men «slik gjør vi det her»-holdningen viser arrogansen. Vi tror dette best angripes ved en gjennomgripende «kulturrevolusjon» i statlig forvaltning.

Noe av dette kan selvsagt et tilsyn gjøre noe med. Ved hjelp av tips, f.eks. anonymt, kan et tilsyn gå inn i sakene og avsløre – og sanksjonere. Da slutter den rammede nok med vennetjenester, i hvert fall. Men «gråsone-folket» rammes jo ikke, de sklir unna i mange tilfeller. Og de virkelige skurkene? De kan tas, de kan få sin straff, men om deres etiske grunnholdninger samtidig vaskes ren? Tja. Men de kan jo miste jobben …

Mangel på kompetanse

I en rekke reportasjer har Anbud365 rettet søkelyset mot hva som skjer land og strand rundt, gjerne i mindre kommuner, når det gjelder anskaffelser. Det gjøres feil, men hovedinntrykket er at det dreier seg om mangel på kompetanse. Og mangel på ressurser til å sikre seg at man gjør rett. Det er ikke ond vilje, hva vi kan forstå, men det er selvsagt ikke bra at det er slik. Er grunnholdningen etisk solid, kan mye gjøres med kompetansen.

La oss ta med den økende interessen for å gi oppdrag til lokalt næringsliv. Å tildele kontrakt basert på geografi er ikke tillatt, men hvordan gjør man det, da? Dele opp kontrakter, vil mange svare, men i flere tilfeller kan ønsket mane til kreativitet. Å være kreativ og samtidig holde seg innenfor reglenes intensjon og bokstav krever kompetanse.

Be the first to comment

on "Hva kan et femte «passepå»-organ gjøre med anskaffelsespraksis?"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*