(En Anbud365-kommentar) Det offentliges anskaffelser er ikke noe universal-verktøy for å skaffe oss en bedre fremtid i verden. Vurdert utfra talemåter kan man falle i den fellen det er å tro det. Men uten en fast hånd som kan holde i verktøyet – eller kunnskap om hvordan det kan brukes, vet vi at nytten er minimal – enn si ingen. Det er kompetanse som trengs. Og offentlige innkjøperes og deres støttespilleres selvtillit og visshet om at de behersker verktøyet, i tillegg til å ha forankring hos ledelsen for at innkjøp er en av virksomhetens – og dermed faktisk verdens – prioriterte og sentrale pilarer for en bedre fremtid. Dit er det dessverre fremdeles langt, samlet sett. Når og hvor ryker tålmodigheten?
Behov for mer kompetanse i norske, offentlige innkjøpsmiljøer har faktisk og tilfeldigvis nesten vært en gjenganger i Anbud365s spalter i den uken som i skrivende stund nærmer seg sin naturlige plass i historien over gjennomførte uker. I en sak hentet fra Riksrevisjonens undersøkelse om grønne offentlige anskaffelser, heter det:
– Undersøkelsen viser at offentlige innkjøpere opplever forhold som tid, ressurser og miljøkompetanse som de største barrierene for å gjennomføre grønne offentlige anskaffelser. Miljøkompetanse og følelsen av å være trygg på hvilke klima- og miljøkrav som bør stilles, har imidlertid større innvirkning på innkjøpernes totale opplevelse av å være i stand til å ta klima- og miljøhensyn i anskaffelser enn de andre forholdene.
Mindre sosial dumping
Så mener Hovedorganisasjonen Virke i forbindelse med at regjeringens arbeid med en Norgesmodell til bruk i kampen mot et useriøst arbeidsliv at det ikke bare må stilles krav til leverandørene, men også til innkjøperne i det offentlige:
– Ved å heve innkjøpskompetansen vil man kunne sikre bedre anskaffelser og samtidig minke markedet for sosial dumping, mener Virke.
Nå er en ting å rope på mer kompetanse, en annen er å gjøre noe med det. For en ukes tid siden hyllet vi kommunedirektøren i Rælingen kommune for å ta grep, denne gangen er turen kommet til rådmann Rune Kloster Tvedt i Rogalands-kommunen Sauda. – Tiltakene vi har gjennomført for å bedre vår kompetanse og kvalitet for anskaffelser er basert på en sak hvor Sauda kommune ble felt i Kofa, skriver rådmannen til kommunens kontrollutvalg, og lister opp en rekke tiltak. Samtidig påpeker han at slike utfall i Kofa gir grunnlag for læring og utvikling av kommunens prosedyrer for anskaffelser.
Betraktelig kompetanse-heving
Kompetansen i det offentlige innkjøps-Norge har hevet seg betraktelig siden EØS-avtalen kom til landet for nær 30 år siden. Om det er noen igjen fra den tiden som fremdeles bedriver aktiv innkjøpsvirksomhet, vil de ganske sikker kunne bekrefte at utviklingen har vært formidabel. At den ikke er større og at det tar sin tid, skyldes lederne i det offentlige. Blant disse er det – og har vært – mange som i sin ledelsespraksis har neglisjert gevinstene ved kompetent innkjøpspraksis. Satt på spissen sier nok en god del at vi må passe oss for å havne i Kofa, enn si i en erstatningssak, men vi satser ikke noe på at du skal øke dine forutsetninger for å lykkes.
Nå kan man innvende at de to kommunale topplederne vi har hyllet (se ovenfor) først måtte tåle en smekk, dvs. innse at en feil oppsto, før de tok affære. Vi hyller de to likevel, fordi de lærte av sine feil. Slikt må vi holde fast ved. Nå må de to selvsagt følge opp. Egentlig burde de selvfølgelig handlet i forkant, forebygget. Heldigvis er det en rekke ledere i offentlige virksomheter som også har gjort det. Forebygget. Og hentet gevinster av det.
Fortsatt mye igjen
Men det er fortsatt viktige samfunnshensyn å ta fatt igjennom bruken av det offentliges anskaffelser. Klima og miljø er et stikkord. Et annet er seriøse forhold i arbeidslivet, dvs. like konkurransevilkår. Et tredje er menneskerettighetene.
Her mangler det ikke på verktøy og lister over aktuelle tiltak. Mange kompetente miljøer – med Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i spissen – har brukt ressurser på å fremskaffe mye nyttig på området. Spørreundersøkelsen til Riksrevisjonen avdekker bl.a. at 19% av virksomhetene som har fastsatt overordnede mål for klima- og miljøhensyn i anskaffelser, ikke har vurdert i hvilke anskaffelser det er relevant for innkjøperne å ta slike hensyn. Modenhetsundersøkelsene til DFØ viser også at klima- og miljøkrav er vanskelig å stille slik at evalueringen av tilbudene blir etter regelverkets bokstav og intensjon – og etter virksomhetenes formål.
Ole Brumm-modellen
I anskaffelsesstrategier og handlingsplaner er det vesentlig enklere å innpasse samfunnshensyn. I lett fornærmende vendinger kan vi jo si at utfordringen her ikke er særlig større enn å basere seg på Ole Brumm. Det er når alvoret kommer inn, når anskaffelsen skal gjøres, at det røyner på. Det gjelder alle samfunnshensyn, klima og miljø bruker vi her som et eksempel.
Og kompetanse er to sider (minst). Kompetanse innenfor de enkelte hensyn trengs. Her er det mye komplisert, ny kunnskap kommer stadig og uten opphold. Samtidig er hver eneste offentlige virksomhet et større eller mindre tannhjul i noe som gjelder hele vår klode. Hverken mer eller mindre. Skal innkjøperne og kontraktsforvalterne kunne gjøre sin jobb etter regelverk, intensjon og kontrakt, må de vite hvordan de skal formulere evalueringsbare krav.
Kjempeutfordring i renhold
Konkurranse på like vilkår er sentralt for at leverandørmarkedet skal ha interesse av å delta i konkurranse og bidra til mest mulig effektive anskaffelser. Vi la merke til opplysninger fra Virke om at det pr. medio oktober 2021 var registrert 8326 virksomheter i renholdsregisteret. Av disse er bare 4437 offentlig godkjente virksomheter. Det var i midten av november registrert hele 5.794 enkeltpersonforetak. I tillegg er det stor turnover, og det kommer om lag 1000 nye virksomheter hvert år, samtidig som nær samme antall faller fra. At seriøsitet dermed er av meget stor betydning, sier seg selv, men utfordringen er å finne ut og vite hvem som er seriøse.
Når det gjelder menneskerettighetene, har Stavanger kommune valgt å utfordre Kofa. Det er en vei å gå når det gjelder å etablere rettspraksis for krav og evaluering. Det kan minske frykten for å måtte punge ut erstatninger. Men en ledelse som ikke innser behovet for å satse på innkjøp, kan lett benytte en slik fremgangsmåte som et fikenblad å skjule seg bak. En annen vei å gå er en eller annen forpliktelse for lederne til å satse på innkjøp – spesifisere i tildelingsbrev eller ansettelsesvilkår. En tredje er å innføre obligatoriske minstekrav på samfunnshensyns-området. Lederes redsel for å finne på noe faglig kompetent, men innovativt i sine anskaffelser, kan også være å justere mulighetene for å kreve erstatninger. Noen tilbydere i konkurranser ser jo sitt snitt til å mele egen kake når som helst i en konkurranse det er muligheter for det. Naturlig nok. Det er jo konkurranse.
Tålmodigheten?
Hvorom allting er. Hvis det er riktig at klimaendringene er ille (vi tviler ikke!) og at tiden er i ferd med å renne ut. Hvis det er riktig at de useriøse fortsatt setter sitt preg på arbeidslivet (vi tviler ikke!). Hvis menneskerettigheter er under press i mange leverandørkjeder (vi tviler ikke!). Da er trolig tiden inne til å si at tålmodigheten for de ansvarlige, styresmaktene, bør nærme seg slutten. Håndfaste grep må nok til. Det holder ikke å tro at offentlige anskaffelser er nøkkelen til en bedre fremtid i seg selv. Uten kompetanse er det å lure seg selv. Og det er ikke veien til en bedre fremtid for oss. For hele verden.
Bli den første til å kommentere på "Når og hvor ryker tålmodigheten?"