(En Anbud365-kommentar) Næringslivet ber det offentlige ta miljøkrav i sine anskaffelser. Etter at muligheten ble åpnet for 20 år siden er det fortsatt slik at langtfra alle offentlige virksomheter gjør det. Forleden tentes det et håp: Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn lovet handling, uten å konkretisere hva denne handlingen ville innebære. Statsråden sitter slik til at dersom han husker løftet og prioriterer det, kan han få ting til å skje. Han ligger til som smørøyet i grøten. Skyldspørsmålet er enkelt og avklart: Politisk og administrativ ledelse har ikke lagt til rette i tilstrekkelig grad. Vi venter i spenning.
Vi ser av oppslag i mediene (bygg.no) at direktøren i konsulentselskapet Sweco, Grete Aspelund, vil at det offentlige skal legge til rette for konkrete klimakrav i sine innkjøp. Det bekrefter vårt inntrykk av at næringslivet ser at det offentlige ved å stille slike krav, kan bidra til at bedriftene kan skjerpe sin konkurransedyktighet. Det er viktig for arbeidsplasser og skatteinntekter.
Og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, som lyttet på Aspelund, lovet handling. Intet oppsiktvekkende løfte. Forhåpentligvis ikke «fake news». I ryggen har han §5 i lov om offentlige anskaffelser og stortingsmeldingen «Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser», der et søk på stikkord «miljø» gav 330 treff. Det kan også være greit å minne om at det nå er drøyt 20 år siden det såkalte Tronslin-utvalget, som la grunnlaget for vår aller første «ordentlige» lov om offentlige anskaffelser, lanserte muligheten av å bruke anskaffelser til å fremme miljøhensyn.
Fortsatt langt igjen
Undersøkelser viser imidlertid at det fortsatt er langt igjen til at alle offentlige virksomheter stiller miljøkrav – eller tar andre samfunnshensyn – i sine anskaffelser. Hjelp og støtte finnes, bare ta en titt i Digitaliseringsdirektoratets digitale bibliotek.
Så hvorfor skjer det så lite?
Generelt er det klart at «ting tar tid», men at det er gått 20 år og at det fortsatt ikke er slik at alle tar miljøhensyn i aktuelle anskaffelser, må få oss til å undre. Så la oss likeså godt slippe katta ut av sekken og henge bjella på den: Mange politiske og administrative ledere har et forklaringsproblem. De prioriterer rett og slett ikke strategiske anskaffelser. Da er det lite en enkelt innkjøper eller en innkjøpsavdeling kan få til.
Krever kompetanse
Flere stikkord å ta med seg her. Det krever kompetanse å treffe blink ved utforming av krav i en anskaffelse. Man kan ikke kreve at enhver innkjøper skal ha tilstrekkelig kompetanse innenfor alt hva nevnte §5 forutsetter. Slik kompetanse må tilføres. Med så mange mindre offentlige virksomheter som fins i Norge, er det urealistisk å mene at alle skal ha spesialkompetanse på alle disse områdene. Samarbeid på tvers av grenser må til, kompetanse-hub-er som kan gi praktisk hjelp likeså. Spleising på slikt i de tallrike innkjøpssamarbeidene er en løsning, bruk av fylkeskommunene en annen. Utredning av mulighetene er på gang.
Så er det dette med tid og kapasitet. Et dypdykk ned i en innkjøpsavdelings gjøren og laden gir et bilde av – i de fleste tilfeller – en nær sagt utrolig mengde av varierte innslag å ta hensyn til, tenke på, gjøre noe med etc. Her må prioriteres, man får ikke tid til å komme innom alt. Og det er ikke alle ledere som har tatt det innover seg at å prioritere innsats på innkjøp, er en av de beste investeringene mange virksomheter kan gjøre. Vi øyner imidlertid en mulighet gjennom digitaliseringen. Da kan «hyllekjøpene» om ikke gå av seg selv, frigjøre mye ressurser til fordel for økt engasjement i strategiske kjøp. Men det kommer altså igjen på ledelsen.
Næringslivet kan bidra selv
Næringslivet kan for øvrig også bidra selv. Klager og innsynskrav er selvsagt helt legitime og viktige innslag også innenfor innkjøp, men det krever mye ressurser. Må man be om innsyn for å få vite mest mulig om konkurrentens prismodell? Må man klage bare fordi man ikke får en kontrakt man mener man burde ha fått, selv om grunnlaget er tvilsomt. Vi anbefaler en helhetstenkning før man ber om advokat og skrider til verket.
Så har det dukket opp krav som tar utgangspunkt i en form for «drømmenes scenario». Vi tenker på dem som vil at kravet om 30% vekting av miljø i tildelingskriteriene skal økes og/eller omgjøres fra «bør» til «skal». Idealismen bak kravene er vel verd å ta vare på, verre er det når Stortinget, især et flertall, begynner å tenke i de samme banene.
Overlat dette til innkjøperne
Her må vi ikke vike. Det er virksomheten og innkjøperne som i hver anskaffelse i sær må formulere ut miljøkravene slik at regelverket følges. Å sette konkrete vektingskrav som skal gjelde for alle anskaffelser gjør rett og slett arbeidet med samfunnshensyn skade, fordi det bryter mot folks oppfatning av hva som er logisk og klokt. Stortingsregjereri i slike spørsmål bidrar til å mene at parlamentet er en form for «lekegrind», noe det selvsagt ikke bør være.
Vi er enige med dem som mener det trengs handling. Et krafttak, et felles løft, en dugnad. Det kan klima- og miljøminister Rotevatn gå i bresjen for. Vi er ikke overoptimistiske, men, som det heter, der det er liv er det håp.
Bli den første til å kommentere på "Et statsrådsløfte om handling gir håp om økt bruk av miljøkrav"